hits
Lukk meny

..og så var det på'n igjen

I morgen slår hverdagen til igjen med Petter tilbake på jobb og mammi tilbake i Oslo. Jeg gleder meg ikke så veldig mye til å være alene igjen, merker jeg.. Og i tillegg er Tina bortreist og min kjære Marty som var den jeg snakket med om absolutt alt døde brått rett før jul. Så denne pangstarten på hverdagen i det nye året gruer jeg meg til. Heldigvis har jeg Saga, og på tross av at hun tidvis er masete (hun er fortsatt valp!) så er det en stor trøst og hjelp. 

Jeg tenkte bare det var en god idé å gi lyd fra meg. Blogglyst, lyst til å være sosial og i det hele tatt gjøre noe har vært på bunn i hele julen. Jeg var i tillegg på syning 29. desember og bisettelsen fant sted fredag 5. januar. Jeg vet enda ikke helt hvordan jeg skal hverken forholde meg til eller takle sorgen så foreløpig føles det best å bare trekke seg unna unødvendige ting..


jeg husker ikke hvor bilde er fra.. 

#sorg #død #hverdag #ferieslutt #bestevenn #tap #håp #smerte

  • 07.01.2018 klokken 19:36
  • Tanker
  • 4 kommentarer
  • O jul med din glede?..

    ..for meg er det mer "O jul med din vrede", for å være helt ærlig. Rett før jul fikk jeg informasjon om at én av mine to beste venninner (1 av 2 som jeg faktisk møter fra tid til annen også) var død. I fjor var vi sammen utover kvelden på julaften da hun så sårt trengte kjøre hjem og vi feiret nyttårsaften sammen med vegetarkebab og alkoholfri champagne. Denne julen gjør helt ærlig mer vondt enn den er fin, til tross for at jeg egentlig elsker jul.

    Å miste en bestevenn føles verre enn å miste en slektning man ikke har hatt særlig mye kontakt med. Men når man googler "how to deal with your bestfriends death" får man veldig lite info. Venner er jo ikke så viktig, right? Eller.. en venns død kan umulig føles så ille. Men jo, det gjør det faktisk. Vi hadde store planer for gaming (World of warcraft) i juleferien, vi skulle nemlig eie Silvermoon og bygge opp den gamle raidingguilden med noen guildies. Vi skulle gjøre achievementruns, gammelt content, snakke på Discord og kose oss glugg ihjel. Det å i det ene øyeblikket tro at venninnen din er syk men har det ok og er på bedringens vei mens i det andre få vite at hun er dø? Det er et enormt sjokk. Du kjenner det inn til beinmargen. Jeg gråter, jeg er sint, jeg er frustrert. Jeg føles håpløshet, sorg, sinne og tristhet. Jeg har mistet troen på menneskeheten. Vi skulle jo flytte til Mars eller månen, du og jeg? Fordi vi mislikte mennesker (in general, selvfølgelig ikke alle mennesker!) like mye. Vi delte alt, fra "you know what? mennesker suger." til "sjekk den videoen! den katten er to die for!!" og "shit as, jeg får ikke sove" klokken fire om morgenen. Det har vært utallige situasjoner siden jeg fikk vite det hvor jeg tenker "åh, nå må jeg sende melding", men så innser jeg at jeg ikke kommer til å få svar. Jeg tenker "holy crap on a cracker, hvordan kunne dette skje?". 

    Også er det jo selvfølgelig en evig kamp i sosiale medier med å prøve å "bevise" hvem som elsket henne høyest, hvem som brydde seg mest, hvem som satte pris på henne mest. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så inn i granskaugen viktig, for det gjør jo ikke en forskjell uansett? Det hadde gjort en forskjell mens hun enda var i live, men ikke nå.. Å kopiere hva én bestevenn skriver gjør ikke deg til noe annet enn en copycat. Og å påstå at du var der for henne mens du snakket dritt, spredde falske rykter og gjorde hva du kunne for å såre henne og ødelegge livet hennes gjør deg ikke til mer enn et patetisk, falskt menneske.

    "Friends are the family we chose"

    Jeg orker ikke flere tap nå. 


    06.07.15 laget da fetteren min døde // bilde fra august 2010


    bilde fra 01.08.15

    #sorg #bestevenner #familie #død #tristhet 

  • 27.12.2017 klokken 13:40
  • Tanker
  • Ingen kommentarer
  • Eksamenstid og blogglyst

    God 5. desember, alle sammen! Desember er desidert den beste måneden i hele året, hvertfall for meg. Julekalender på tv'en (for meg går det akkurat nå i Amalies Jul på dvd, jeg sverger nemlig til de gamle, gode seriene), research rundt hva slags vegansk julemat som skal på bordet i år, innpakking av gaver, stearinlys og røkelse er en utrolig god kombinasjon. Akkurat nå er det riktignok eksamenstid også- ikke for meg, men for mammi. Jeg hjelper til da, så her i leiligheten blir det mye logoped-, eksamens- og universitetsprat akkurat nå. 

    Utover ettermiddagen og kvelden i går fikk jeg plutselig en enorm blogglyst. Jeg fant frem kamerastativ og lette etter fjernkontrollen til kameraet i kanskje.. 30-40 minutter før jeg gjorde meg klar til å ta bilder. Etter x antall bilder i en ny genser bestemte jeg meg for at nå er jeg ferdig med photoshoot og satte meg ned foran pcen for å redigere litt lys ++. Men da jeg så bildene på pc-skjermen ombestemte jeg meg med en gang. Jeg fikk vondt i magen og "rullgardina" i hodet falt ned. Jeg kan da ikke legge ut bilder av meg? Sammenlignet med alle jentene på topplisten, instagram og youtube ser jeg jo ut som en gigantisk ku og selvfølelsen droppet et par hakk, for å si det sånn. Jeg tenkte på det resten av kvelden, drømte om det i natt og har tenkt på det i hele dag. Hvorfor skal dét stoppe meg? Det er så sinnsykt vondt. Jeg sliter med mat og jeg sliter med selvfølelse. Jeg er lei av smakstilsatt vann og jeg er lei av vanlig vann. Da blir det julebrus og cola.. Jeg sliter med å huske å spise, så da blir det er par knekkebrød når alarmen i hodet endelig går. Fuck it. Det er ikke noe gøy i det hele tatt og det er absolutt ekstremt upraktisk. Jeg prøvde ut yoga en stund, og herlighet så bra jeg følte meg etterpå. Jeg satt igjen med en utrolig sinnsro og tilfredshet i hodet. Men den der Aspergeren og utmattelsen etter den minste lille ting som omhandler menneskelig kontakt både online og offline stopper liksom opp alt. Ugh. Noen ganger kunne jeg virkelig ønske jeg var nevrotypisk. 

    dagens utblåsning er ferdig ---> 

    Over til en litt hyggeligere tone- jeg har laget en instagramkonto til min nydelige chihuahua Saga og den finner du her! Hun er utrolig oppmerksomhetssyk og veldig vakker, så hun følger allerede flere hundegrammer. Har din hund eller katt sin egen instagram? Legg gjerne ved navnet i kommentarfeltet! 

    Ettersom bildene av meg selv i den nye genseren var heller skuffende får dere et bilde av de mest awesome sokkene i hele verden!

    #desember #blogglyst #hverdag #eksamen #instagram #selvbilde #branok #doggram #hundegram #kattegram #dyregram #chihuahua

  • 05.12.2017 klokken 16:52
  • Padmés hverdag
  • Ingen kommentarer
  • Hvorfor skylder vi på en tv-serie?

    Da tv-serien 13 reasons why debuterte på Netflix i mars i år fikk den blandede tilbakemeldinger. Mange mener det er en god ting at en tv-serie satser på å vise hvordan ting kan være for ungdommer i dag, mens andre igjen er kritiske og mener den gjør mer vondt enn godt. Personlig elsker jeg den. Ikke bare fordi den tar opp vanskelige temaer jeg har opplevd selv, men fordi den virkelig viser i dybden hvordan små ting kan utløse en haug av følelser og hendelser, i detalj for mennesker som kanskje ikke har noen idé om hvordan ting føles.

    Jeg har nettopp sett hele første sesong en gang til, for å se om jeg kunne legge merke til flere detaljer og finne både positive og negative sider ved den, men helt ærlig klarer jeg ikke å finne noe negativt. 

    I etterkant av serien var det en såkalt "selvmordsbølge". I Trondheim opplevde de nemlig selvmord og selvmordsforsøk i løpet av april-mai og i begynnelsen av mai sendte de faktisk ut et brev til alle foreldrene ved Trondheimsskolen for å advare og informere. Dette kan du lese mer om her. Jeg fant ikke igjen den eksakte artikkelen, men jeg husker godt hvordan flere anklaget 13 reasons why - som på norsk er oversatt til 13 gode grunner (ironisk nok, for i originaltittelen nevnes det ingen gode grunner, men grunner plain and simple)- ene og alene. Én tv-serie ble dermed lagt til grunn for at ungdommer var deprimerte, hadde angst og var suicidale, og at noen valgte å ende livet sitt mens andre prøvde. For meg blir det surrealistisk.

    Jeg føler jeg ser det ofte. At man skylder på ting når det skjer noe. Enten er det tv-serier, en artist, en skuespiller, en befolkningsgruppe eller en religiøs gruppe som får skylda. Altså.. Ting er "sånn og slik" fordi "den og den gruppen" har gjort "ditt og datt". Men hallo? Hva med å ta selvkritikk? Burde ikke medelever, lærere, rektor, familie og venner sett at noe var galt? Etter min erfaring kommer ikke et selvmord helt plutselig, ut av løse luften. Det kan selvfølgelig helt sikkert skje, men jeg har personlig aldri sett eller hørt om det. 

    Med min historie, med bytting av skoler, inn og ut av psykiatri, problemer på skolen, skulking og skolevegring burde det vært noen som tok tak i det. Det var synlig. Mammaen min så det. I flere år hadde hun daglig kontakt med lærerne mine på telefon hvor hun fortalte hvordan jeg hadde det og hva som skjedde, men fikk tilbake at jeg bare "overdrev", var "overdramatisk" og lagde mer ut av ting enn det det var. Allerede i barnehagen kunne de sett det. Barneskolen. Mellomtrinnet. Ungdomsskolen. Det var ikke før min nest eldste kusine, som da var nyutdannet sykepleier, slo alarm i 2010 at ting ble tatt på alvor. Jeg hadde allerede vært innenfor BUPA (barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling), så hvorfor gjorde ikke de noe? Jeg bærer fortsatt nag. Jeg klandrer fortsatt skolen og lærere. Jeg er fortsatt sint, og jeg har innerst inne egentlig ett behov for hevn. Jeg kommer likevel ikke til å komme noe videre med de følelsene eller handlinger som er knyttet til hevn, så why bother? 

    Det er ikke tv-serien som har ansvaret. Det er vi, samfunnet, som har det. Medelever, lærere, helsetjenestene, venner, familie. Alle vi som er rundt er de som sitter med ansvaret. 

    For meg er denne serien en lettelse. Det er en bekreftelse på at jeg ikke er alene. Mens andre lager vitser og memes om serien og hendelsene i serien sitter jeg med medfølelse for hovedkarakteren. Hun prøvde for det meste bare å rydde opp i andres rot, gjøre det moralske riktige og være der for andre, men fikk det gang på gang tilbake midt i trynet. Måten både hun og de andre hovedskuespillerne er spilt på gjør meg fullstendig målløs. Fy søren så flinke de er! Ettersom jeg har undersøkt er de fleste født mellom 1991 og 1997, og herlighet- de er flinke! Skilled as fuck og de fortjener all den rosen de kan få. 



    kilde // tumblr

     





    kilde // tumblr

     


    kilde // tumblr

     





    kilde // tumblr


     

    Trondheim kommune slår alarm etter flere selvmord (VG)
    Netflix-serien "13 reasons why" vekker bekymring (VG)
    Paris Jackson advarer mot Netflix-serien "13 reasons why" (VG)
    Ny sesong av "13 reasons why" (VG)

    #13reasonswhy #13godegrunner #netflix #psykiskhelse #mentalhelse #depresjon #angst #mobbing #selvmord #suicidal

  • 23.11.2017 klokken 17:40
  • Samfunn
  • 6 kommentarer
  • 10 kg lettere

    Du vet når du går til et behandlingssenter og du gruer deg til hver eneste gang? Ikke fordi reiseveien er lang og kronglete eller fordi du må la hunden din være igjen hjemme, men fordi behandlingen river vekk så mye av grunnmuren du står på slik at du rett og slett bare klapper sammen når du kommer inn døren hjemme etterpå? Sånn har jeg hatt det i et par måneder nå. 

    De siste par ukene har jeg prøvd å eliminere flere små ting i livet mitt som har tatt unødvendig energi og livslyst fra meg. Blant annet World of Warcraft. Det tidligere love of my life, eneste interesse og fritidsaktivitet. Der jeg fikk venner. Nå, etter en lang stund, har jeg innsett og forstått at flere av de vennene jeg trodde jeg fikk og hadde faktisk ikke var venner. De ville ha meg med fordi jeg var flink til å spille, fordi jeg var en god fire mage, som kunne alle tactics og som kunne instruere andre. Nå, som jeg ikke spiller, er jeg som et ekko fra fortiden. Men det er helt ok. 

    I dag valgte jeg å eliminere en annen ting fra livet mitt; nemlig en uutholdelig, tøff, for krevende behandling som 99,9% sikkert ikke er den riktige for meg. Da jeg gikk ut fra behandlingsstedet følte jeg meg 10 kg lettere, og det gjør jeg fortsatt, selv om det er mange timer siden jeg kom hjem. Jeg har dermed storkost meg hjemme i sofaen med Saga og min bestevenninne Tina og sett på diverse tv-programmer, snakket og rett og slett slappet av. Diggeste følelsen jeg har hatt på lenge. ♥


    Vi liker også å leke litt gjemsel... ♥

    #hverdag #psykiatri #angst #fobi #depresjon #lettelse #asperger #autisme #aspergerssyndrom #asd

  • 22.11.2017 klokken 20:42
  • Padmés hverdag
  • 8 kommentarer
  • Vis flere innlegg

      Velkommen november

      Da jeg var ute med Saga tidligere tok jeg meg selv i å se på alle bladene. De som har mistet sin grønne farge og som har byttet til både gul, rød og orange, på tross av at noen faktisk er litt grønne enda. I dag er det 1. november og for meg markerer deg at julen og nyttår virkelig nærmer seg etter som all hallows eve er over. 31. oktober er nemlig en hellig dag for alle som er interessert i de moderne heksene, og jeg har jo min fantastiske bok «Grimoire for the green witch», skrevet av Ann Moura. Selv om jeg har vært ekstremt dårlig på å lese de siste årene tar jeg alikevel opp denne fantastiske boken fra tid til annen og leser litt om både sabbater, esbater, krystaller og røkelse. Det er, tro det eller ei, rimelig interessant til tross for at jeg også er opptatt av LaVeyan satanisme som er den moderne og vanligste formen for satanisme knyttet til Anton Szandor LaVey som i 1966 grunnla den Sataniske kirke. Denne formen for satanisme er noe helt annet enn folk flest tror. Den bygger nemlig på at man kan gjøre mot andre som de gjør mot deg (i motsetning til den kristne gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg), at du er ansvarlig for dine egne handlinger og at du er den viktigste personen i ditt liv. Men nok om det! Det er nemlig noe som jeg tror de fleste ikke er interessert i.

      Da jeg fikk studert bladene som har byttet farge løp jeg inn, med Saga hakk i hæl, for å hente kameraet mitt. Det nedstøvede, vakre kameraet mitt. Det er i grunn ganske trist hvordan livet mitt nå er noe helt annet enn det jeg forventet og ønsket meg. Jeg har rett og slett møtt veggen, til tross for at jeg allerede er ufør og får behandling både på DPS i nordre Vestfold og i kommunepsykiatrien. Det er vondt å innse akkurat dette, og at det har kommet som et resultat av at jeg har overanstrengt meg for å få et nogelunde normalt liv, samt å ha jobbet med min sosiale angst på feil måte alene slik at det rett og slett har utviklet seg til sosial fobi.

      Jeg ønsker derfor november velkommen. En måned hvor det å sitte inne foran peisen med en kopp te eller kakao ikke er sett ned på. Hvor min sinnstemning passer inn, med det stadig voksende mørket ute. Hvor verden er kald, akkurat som meg. 

      Akkurat nå, når jeg sitter her med bloggen på den ene skjermen og Netflix med Bones på den andre skjermen, med Saga halvsovende ved siden av meg har jeg faktisk motivasjon og inspirasjon til å skrive mer. Selv om energien og sinnstemningen sier noe annet så vil jeg prøve. Prøve å få frem viktige ord og budskap, som kanskje kan være til hjelp for andre, og i det aller minste- være en måte å opplyse om hvordan ting faktisk kan være for noen mennesker.

      #november #høst #vinter #psykiskhelse #angst #sosialangst #fobi #sosialfobi #depresjon #dystymi #nedtur #recovery

    • 01.11.2017 klokken 13:56
    • Tanker
    • 6 kommentarer
    • Den siste som står igjen..

      Det er kanskje mange som kjenner seg igjen. Det å bli valgt til slutt (eller ikke i det hele tatt) i gymtimen eller friminuttene. Noen ganger skjer det fordi et par i klassen faktisk ikke er flinke i fotball eller volleyball, andre ganger skjer det som et resultat av utestengelse og mobbing. 

      Akkurat nå føler jeg at jeg er tilbake på barneskolen igjen. Det å alltid bli valgt sist, selv om jeg alltid prøver å få med meg alle andre. Jeg prøver alltid å se det positive i ting, selv når det ikke finnes noe lys i enden av tunellen. Jeg unngår å skrive - her på bloggen, instagram, facebook - om hvor dårlig ting er, for å unngå at folk blir for eksempel bekymret. Jeg ønsker ikke å fremstille meg som et offer, selv om det faktisk er det jeg er. Et offer for et dårlig helsesystem. Et offer for mobbing gjennom barnehage, barneskole, ungdomsskole og videregående. Et offer som ingen har trodd på. Som har blitt avfeid som dramatisk, barnslig og oppmerksomhetssyk. Lite visste de om hva jeg faktisk holdt inni meg. 

      Det skjer ikke bare i det ekte liv. Det skjer online. Det skjer på World of Warcraft, som er den eneste interessen jeg orker å drive med akkurat nå. Det skjer i "konkurranser" hvor man søker om å bli med. Det er kanskje ren tilfeldighet, men noen ganger føles det jævlig urettferdig. 

      Som at jeg ikke føler nok på at jeg ikke er like flink, bra eller verdt som andre fra før liksom. Jeg som sitter hjemme dag etter dag, alene. Med gaming eller serier og that's basically it. Joda, jeg prøver å være sosial. Med kjæreste. Med familie. Med de få vennene jeg har. Men jeg er livredd. For gang på gang viser det seg jo at jeg ikke er bra nok, uansett hvor hardt jeg prøver.


      13 reasons why // weheartit

      #dystymi #sosialfobi #agorafobi #angst #depresjon 

    • 20.10.2017 klokken 22:23
    • Tanker
    • 4 kommentarer
    • Tre behandlingstimer, en legetime og ett blogginnlegg senere...

      Tilbakemeldingene her på bloggen og på facebook etter innlegget i går var overveldende. Det var i grunn helt fantastisk, og produserte enda mer tårer. Jeg har de siste tre dagene grått mer enn på utrolig lenge og det har alt å gjøre med overskriften. 

      Som mange vet så fikk jeg begynne i behandling på Linde etter mye om og men. Alt takket være fastlegen min. Men da jeg møtte opp til første møte i ..august? September? med støttekontakten min fikk vi oss begge et sjokk. Etter at jeg ble møtt med kommentarer som «hva har du egentlig her å gjøre?», «du går på for mye medisiner» og «du prøver å gjøre deg så spesiell» fra seksjonssjefen (...) var det ikke veldig fristende å dra tilbake da jeg ble innkalt til en samtale med en lege. Til min glede var det hvertfall en helt annen person, men det var ikke desto mindre skremmende. 

      Denne første timen var like etter jeg hadde fått Saga og jeg hadde henne derfor med overalt. Det har jeg forsåvidt enda ettersom hun fikk sin første løpetid bare 1.5 uke etter at jeg fikk henne og det ble litt surr, ekstra usikkerhet og mye hormoner for den lille snuppa. Hvertfall så måtte jeg inn alene, sånn at støttekontakten min kunne være med Saga ute og i bilen. Det var skummelt og ubehagelig. Det var noen spørsmål, men jeg måtte også fortelle mye av livshistorien min. Det har for meg vært vanskelig en stund ettersom jeg har møtt utallige nye mennesker i psykiatrien og helsesektor hvor det føles som de bare lytter med halvt øre og uansett hvor mange ganger jeg har "senket skjoldet" mitt har de liksom ikke satt pris på det. At jeg åpner meg, altså. Den andre timen på Linde var det mer intervjuaktige spørsmål. Jeg fikk også noen skjemaer på slutten som jeg skulle fylle ut i gangen før jeg dro. Det er jo noe jeg faktisk liker. Skjemaer, systemer, lister og generelt orden i ting er perfekt. Det blir nesten gøy, selv i psykiatrisammenheng. Den tredje timen, tirsdag 10. oktober, var litt tøffere. Legen hadde sett på svarene mine, samlet scorene og analysert en del. Da fikk jeg med andre ord noen svar på hva jeg scorer høyt på og hva som faktisk må jobbes med videre. Jeg gråt. For første gang på to måneder. Det var tøft å få vite at ting jeg har spekulert i, sagt til behandlere/helsesektoren og som jeg har følt på har vært rett. At behandlere og helsesektoren har tatt feil, selv da de nektet og påstod at jeg var feilen. Det er hvertfall slik det føles, at jeg, som person, er feil.

      Legetimen i dag ble også preget av gråting. Det har blitt gjort forandringer i medisiner, jeg har begynt å faktisk sove om nettene og jeg har fått "pointers" på hva jeg må jobbe med. Ting som ligger i min natur. Mine personlighetstrekk. Som også faktisk har en logisk forklaring. Hvordan i granskogen skal du FORANDRE personligheten din? Det er ikke sånn at det er manipulativt, ondskapsfullt eller påfører andre skade. Det eneste det gjør er å holde meg tilbake. Og når det er sånn at det bare "er sånn" jeg er. Hva skal jeg gjøre?

      #psykiatri #medisiner #autisme #utredning #dystymi #asperger #aspergerssyndrom #linde #dps #leger #recovery

    • 13.10.2017 klokken 18:16
    • Psykiatri
    • 4 kommentarer
    • Statsbudsjett og personangrep..

      Nå er det igjen tid for regjeringens diskusjon om statsbudsjettet og nettavisene oppdaterer resten av befolkningen hurtig. Det er rimelig interessant å følge med på kommentarfeltene både på nettavisene og på facebook ettersom kommentarene hagler. Kommentarer som «må du ut med 70000 mer for den nye Teslaen din? :)» som svar til «Så går det enda en gang utover de som har det vanskeligst....» er hvertfall i mine øyne 110% latterlig. Som alltid hopper jeg også inn, som en keyboardwarrior (desverre uten altfor mye støtte fra mine medkrigere), for både psykisk syke, autister og generelt uføretrygdede. Det er ikke en fantastisk livsstil, ei heller noe de fleste ønsker. Akkurat dét har nok ikke menneskene med 700 000 og opp i årslønn helt forstått enda.. Altså, gratulerer om du er så heldig å ha fått muligheten til å ta en lang utdannelse med både bachelor og mastergrad i tillegg til å ha landet enn jobb hvor du tjener ekstreme mengder med penger. Gratulerer med det vellykkede livet ditt. Du fortjener det, helt frem til du går til angrep på folk som 

      1. Tjener mindre enn deg
      2. Er (p)syke
      3. Har et unødvendig tøft liv

      Beklager, men etter det betyr du ikke noe for meg. Etter det har du gått langt over den usynlige grensen som finnes i absolutt alle diskusjoner. Da kan du ta de pengene dine, de dyre bilene dine, villaen din og din perfekte fake kropp og dra dit pepperen gror. For INGEN har rett til å sparke de som allerede ligger nede. Da har du misforstått noe vesentlig med det å være menneske. Hvertfall det å være et medmenneske med empati og forståelse. 

      Mine nærmeste forstår ikke at jeg orker, og det gjør igrunn ikke jeg heller.. Samtidig klarer jeg ikke å la være. Av en eller annen grunn fortsetter jeg å tro at om jeg bare klarer å nå inn til én annen person og lære dem noe nytt så har jeg vunnet.

      #samfunn #debatt #statsbudsjett #politikk #nettroll #vg #vgdebatt #kommentarfelt #sosialemedier #personangrep #uføretrygd

    • 12.10.2017 klokken 16:22
    • Samfunn
    • 10 kommentarer
    • Zombiewalk Nøtterøyedition

      Jeg går rundt i en sky av konstant utmattethet. Jeg føler meg som en zombie i en ukeslang zombiewalk gjennom byens gater, til tross for at jeg ikke engang vandrer gatelangs. Den siste uken har det vært noe så og si hver dag. Når man da tenker over hvorfor jeg ikke fikk til å fullføre skolen og ikke har jobb så vil det automatisk (hvertfall logisk) si at denne uken er mer enn jeg kan takle. Det har vært uventede hendelser med mye sorg. Det var en spontan unghundsjekk av Saga fordi Vestfold dyrehospital hadde ledig. Kommunepsykiatri. Vond og frustrerende blodprøvetaking og aller verst - i morgen skal jeg til tannlegen. 

      Ting som blodprøvetaking (serumspeil for det meste) og tannlegetimer er ting som uansett hvor lang eller kort tid jeg har på å forberede meg, henger over meg og stjeler kreftene mine. Jeg får panikk og er nær besvimelse når det gjelder blodprøver. Jeg har riktignok blitt flinkere takke være de fantastiske sykepleierne på legesenteret mitt, men i dag var 3. forsøk da de var tomme for "butterfly" sist og at det har blitt en del surr. Med andre ord veldig slitsomt for en aspergerhjerne. 

      Tannlegetimen i morgen er fordi jeg må reparere enda en fylling. Dette er den samme jeg har fikset to ganger før, så jeg må helt ærlig si at jeg er skuffet over tidligere tannleger. Med denne tannlegetimen så runder jeg 10 000,- på tannlege i år, ettersom jeg hadde 2 operasjoner i sommer som kom på 7 000,- totalt. Hadde jeg derimot hatt hjemmesykepleie så hadde jeg fått kommunal tannbehandling gratis. Det tragikomiske oppi det er jo faktisk at OM jeg hadde bodd alene så hadde jeg måttet ha både hjemmesykepleie (for å hente medisiner) og boveiledning. Jeg velger å se på det med humor (galgenhumor har jeg blitt veldig flink på de siste årene- kan jo ikke sitte å gråte fordi hele livssituasjonen din er vond) fordi grunnen til at jeg bor hjemme hos mammi er jo både for at hun skal kunne fortsette å eie leiligheten mens hun går på UiO men også fordi jeg ellers hadde vært avhengig av enda flere instanser om Saga og jeg hadde bodd alene. 

      Jeg har egentlig hatt flere "sjanser" til å blogge om andre ting enn mine egne tanker den siste måneden, men når jeg er konstant tom for energi (dagligdagse gjøremål er for meg, og har vært i altfor mange måneder, å bruke mer energi enn jeg faktisk har) havner blogg og skriving nederst på listen. Jeg har riktignok vært flink til å bruke digital tegning som terapi, men nå ser det ut som jeg må ha nytt tegnebrett. Det blir litt sånn fml fordi tegnebrett er himla dyrt og jeg har kun uføretrygd per dags dato. 

      Men når alt kommer til alt så er jeg alikevel heldig selvom livet går mot meg, for jeg har en fantastisk familie, verdens søteste hund og den absolutt beste kjæresten man kan tenke seg. 

      #psykiskhelse #psykiatri #utmattelse #autisme #aspergerssyndrom #asperger #asd #autisme

    • 28.09.2017 klokken 15:39
    • Padmés hverdag
    • 13 kommentarer
    • En ny start på livet

      Som dere sikkert forstod fra det forrige innlegget har den siste tiden vært rimelig tøff. I tillegg til det uventede tapet av min aller beste venn og soulmate begynte jo mammi på universitetet i Oslo, jeg fikk innkalling til time på Linde alikevel (fordi fastlegen min er badass og ringte dem for å klage, I FERIEN SIN) og plutselig var det veldig mye mer utfordrende å komme meg til avtaler med lege og i kommunepsykiatrien. 

      Men de siste to ukene har det skjedd fine ting som endrer hverdagen til det bedre. For det første har jeg fått innvilget støttekontakt. Men det er én ting som er enda bedre: jeg, Padmé Sophie, har fått en liten valp!

      Hun er en nydelig liten Chihuahua på 6.5 måneder som er både leken, nysjerrig og oppmerksom. 

      #hund #chihuahua #renraset #valp #kjærlighet

    • 18.09.2017 klokken 16:36
    • Padmés hverdag
    • 10 kommentarer
    • Marerittet som ble virkelig

      Akkurat nå er livet vondt, og det har det vært i tre uker. Det føles urettferdig og verdenen min er i tusen knas. Marerittet jeg ikke trodde jeg skulle oppleve, og hvertfall ikke før om flere år, skjedde.

      På en rutinesjekk hos Vestfold dyrehospital fikk vi vite at min kjære, elskede, vakreste og beste Emine var syk. Veldig syk. Så syk at det ikke var noe å gjøre. Vi fikk ingen forvarsel, ingen opplagte tegn på at noe var galt, så beskjeden var uvirkelig.

      For tre uker siden, mandag 14. august 2017, måtte jeg ta farvel med min beste venn. Min datter. Min sjelevenn. The love of my life. Emine.

      Jeg fikk ha henne i 4 år og 30 dager. Jeg fikk følge hennes utvikling fra en usikker, redd, forsiktig og engstelig gatehund til en sprudlende, trygg (hvertfall hjemme), pratsom, aktiv, smart, hengiven og kosete bestevenn på fire ben. Hun var uten tvil the love of my life og det beste som har hendt meg. Hun var med da jeg begynte på vanlig videregående etter to år på SMI-skolen. Hun var med min side da jeg møtter Petter. Hun var min støtte da jeg ikke orket mer skole og som 19-åring flyttet hjemmefra. Hun var alltid der med den lille snuten, varme og myke pels og sine heeelt unike koselyder. Da jeg ikke kom meg opp om morgen hoppet hun opp i sengen min for å slå meg i hodet og da jeg var lei meg var hun alltid der for å ta imot tårene mine. 

      Mitt lille, fantastiske og elskverdige gull ble 6.5 år gammel. Livet endte så altfor brått og tidlig for den sjarmerende blandingen av Pekingeser, Basset og Grand Danois som var min lille solstråle.

      Det var med ekstrem stor sorg jeg dro ned til dyrehospitalet for å hente urnen hennes 23. august, men for meg var det nødvendig. En del av det å leve videre. 

      Hvil i fred lillegull. Mamma elsker deg. ♥

      #kjæledyr #firbentbestevenn #bestevenn #sjelevenn #tap #kjærlighet

    • 04.09.2017 klokken 14:50
    • Tanker
    • 10 kommentarer
    • Livet as..

      Nå.. nå altså, var det på tide å sette seg ned og prioritere litt annerledes. Av innlegget jeg skrev forrige dagen så var det kanskje (forhåpentligvis) tydelig at det er mye som skjer og det er ekstremt mye som har skjedd. Det føles nesten som døgnet ikke har nok timer! Tro det eller ei, det kan være slik for uføre også... Igjen- dette er ikke drømmen, absolutt ikke. Det er en nødvendighet for å overleve.

      Uansett.. Dere husker kanskje at jeg spurte om tips og råd fordi jeg skulle operere ut begge visdomstennene i underkjeven her for en stund siden? Begge operasjonene er nå gjennomført (20. juni for høyre side og 13. juli for venstre). Desverre var jeg så uheldig å få infeksjon etter begge inngrepene, så nytt dren med antibiotika i juni og antibiotika (pille)kur akkurat nå. I mine øyne er dette bare tragikomisk, jeg som måtte få beroligende i form av rohypnol i tillegg til ekstra bedøvelse før begge operasjonene, og så må jeg søren meg tilbake for komplikasjoner! Just my luck, eh? Med andre ord har jeg hatt mye smerter i over en måned og knasket smertestillende. Både paralgin forte, paracet og ibux. Forhåpentligvis er i morgen siste dagen med antibiotika og godt er det for det er så mye å huske på for meg nå

      ***

      Noe jeg ikke har fortalt (fordi det ikke er om meg) på bloggen tidligere er at mammi var så uheldig og brakk håndleddet på to steder i juni 2016. Det medførte operasjon, gips og lang ventetid. Jeg har med andre ord stått på hardt det siste året. I tillegg var hun enda litt mer uheldig og fikk en komplikasjon kalt CRPS (Complex regional pain syndrome) i etterkant og dette har ført til sykemelding i ett år. Der stoppet det, som mange som er i jobb vet, og å gå tilbake i jobben som barnehagelærer med pedagogikk er med andre ord out of the question da hun ikke kan bruke venstre hånd som normalt. Med sin interesse for barn og utvikling samt psykiatri etter så mange år med meg så bestemte hun seg for å søke seg inn på logopedi på UiO. NAV mente alikevel, på tross av alt, at hun kunne komme tilbake i jobb som barnehagelærer (jeg fikk beskjed om at jeg kunne vokse fra autisme, så hvem vet hva mange i systemet tenker?) så hun fikk avslag av dem på å kunne ta videreutdanning. Med min interesse og mitt engasjement for urettferdighet blant mennesker som får livet snudd på hodet mot sin vilje tok jeg opp kampen for/med henne og skrev en klage. Gjett hvem som begynner på universitetet alikevel den 15. august? Yep, that's right! Den sterke, kunnskapsrike, fantastiske mammaen min! En superstolt datter her nå altså. 

      I forhold til det så blir livet mitt også snudd på hodet fra bare to uker frem i tid. Det blir tøft, spennende og læringsrikt og forhåpentligvis kan fastlegen min være så awesome og overbevisende at jeg kan få hjelp ved DPS/Linde her på Nøtterøy til tross for avslag på klage også. Legen min er nemlig fantastisk. 

      ***

      Som dere kanskje forstår så skjer det ubeskrivelig mye i livet mitt. Det er vanskelig med forandringer, for det er virkelig noe jeg har vanskeligheter med å takle, men man kan ikke akkurat bestemme over alt her i livet. Noen ting må bare skje, og da er jeg heldig som har noen få fantastiske venner, en sinnsykt bra og kjærlig familie og også selvfølgelig verdens beste kjæreste. 

      Jeg jobber med å finne tilbake motivasjonen for å skrive, dele og øke kunnskap, så stay tuned for en ekstremt hendelsesrik høst for meg og mine nærmeste. 

      #forandringer #hverdag #utvikling #familie #asperger #aspergerssyndrom #autisme #depresjon #angst #psykiatri

    • 01.08.2017 klokken 15:26
    • Padmés hverdag
    • 4 kommentarer
    • Ulv i fåreklær

      Vi skriver mye om kjærlighetssorg. Vi ser filmer, vi hører sanger og vi leser artikler om det. Kjærlighetssorg ved tap av en kjæreste altså, men hva med kjærlighetssorgen man kjenner på når man mister venner?

      Den bunnløse sorgen man føler over at man mister noen man trodde man skulle bli gammel sammen med. Når man finner ut hvordan h*n har tvinnet deg rundt lillefingeren mens du har prøvd - virkelig prøvd - å stabilisere vennskapet. Når du har åpnet huset ditt for denne vennen fordi h*n ikke hadde noe sted å dra.

      Den dagen du får vite at h*n satt på gjesterommet i timesvis for å snakke trash om deg på sin hemmelige instagram, på messenger, tumblr, kik og what not, mens du i din naive tro var sikker på at h*n trengte litt tid alene, den dagen knuses hjerte ditt. 

      Jeg kan med sikkerhet si at for meg føles dette verre enn noen kjærlighetssorg for noen kjærester. Men hvor er bøkene, filmene og sangene om dette? Jeg kan ikke si jeg har merket meg noen. Hvor er livsstilsartiklene som har tittel "hvordan gå videre etter et vennskapsbrudd"? Det er vel ikke en "thing" nettopp fordi man bare regner med at alle har nok av venner, så om dette skjer så har det ingen stor innvirkning eller påvirkning i et liv. Men oh boy, så feil de kan ta!

      Det eneste man finner trøst i er at man ikke er den eneste som har blitt utsatt for dette spillet.








      kilde//tumblr

      #vennskapsbrudd #vennskap #bestevenner #kjærlighetssorg
       

    • 29.07.2017 klokken 18:18
    • Tanker
    • Én kommentar
    • En fulltidsjobb uten helgefri eller ferier

      Jeg har vært inne på temaet tidligere om at det å være psykisk syk er en fulltidsjobb. Forskjellen fra hvilken som helst annen jobb er at du derimot ikke kan gå hjem fra jobb og ha hodet fritt til andre ting, du får heller ikke helgefri, helligdager eller ferier hvor du slipper unna jobben (det føles vel som å "slippe unna" når du ikke trives i jobben din in the first place, derfor dette uttrykket). 

      Jeg håper stadig på en bedring og det er ikke slik at jeg forventer at noen andre skal gjøre det for meg. Jeg vet at jeg må jobbe med meg selv og den jobben kan ingen andre gjøre. Miljøfaktorer spiller inn ekstremt mye, så da jeg flyttet tilbake til Nøtterøy i fjor tenkte jeg at "yes, dette blir bra!", jeg skulle jo tross alt få ordentlig oppfølging i både psykiatri og spesialisthelsetjenesten (Glenne regionale senter for autisme, heretter kalt autismesenteret). 

      Etter årevis med krangling med NAV i forhold til noe som kan bedre livskvaliteten min ble jeg overlykkelig da jeg vandt i trygderetten i april. Desverre fikk jeg avslag igjen - mye fordi navsystemet ikke bruker sunn fornuft og de som behandler papirene som kommer inn ikke er de samme som sender de ut - men advokaten min er all over it, enda en gang. Avslaget var basert på et skjema jeg fikk som jeg skulle fylle ut på én måte, mens de som sendte meg avslaget mente jeg skulle fylt det ut på en annen måte. Altså, hva gir du meg? Fab. Kranglingen har riktignok ikke tatt slutt der. Man må visst krangle og få trygdeadvokaten sin til å gå inn i helsevesenet, for å få et papir ferdigskrevet?? Enda mer fab. Man får i tillegg ikke lov til å bytte behandler - ikke der hvor jeg var i behandling - på tross av at behandleren behandler deg som om du er tilbakestående (til tross for en HØYTFUNGERENDE autismespekterdiagnose), som til og med moren din som er nevrotypisk reagerer på. Da fikk jeg beskjed om at "om du ikke liker det du får her, med meg, så kan vi avslutte dette med en gang, for du får aldri noen ny behandler her". Fritt behandlingsvalg? Pasienten skal ha innflytelse og bli hørt? Neida. Ikke suicidale autister hvertfall.

      Et lite utrdag av epikrisen skrevet på autismesenteret. Jeg tok HAD testen i august i fjor og hadde høy score som etter reglementet skal føre til eventuell mer utredning og nærmere behandling. Jeg hørte ikke mer om denne testen og ingenting om resultatene før jeg mottok epikrisen i slutten av juni.

      Fastlegen min valgte dermed å henvise meg til DPS her i Vestfold, og skrev henvisning allerede forrige uke, etter jeg var hos han. I går hadde jeg fått brev i posten og dette var resultatet:


      Avslag.

      På tross av resultatene av HAD-testen som fortsatt er like tilstedeværende i dag har jeg altså ingen rett til mer utredning eller behandling innenfor psykiatri i spesialisthelsetjenesten. Jeg vil påstå at både legen min og mine pårørende ser at min sosiale angst og depressive og destruktive humør har en like stor innvirkning - og belastning - på min hverdag som selve autismediagnosen. I tillegg fikk jeg opplyst om at man kan søke om en annen behandler om det foreligger misnøye med nåværende. Det prøvde fastlegen min allerede i februar og fikk avslag etter noen uker. Som man ser fra brevet så mottok de henvisningen fredag 7. juli. Samme dag klarte de altså å sette ned et tverrfaglig team for å vurdere situasjonen min og klarte å skrive et vedtak for å sende avgårde samme dag! 

      Da mammi prøvde å ringe legen min klokken 08:00 i dag fikk hun beskjed om at legesenteret mitt har ferie i 2 uker. Enda mer fab. Jeg har ferie fra behandling i kommunepsykiatrien (hvor det ikke er psykiatere, psykologer eller psykiatriske sykepleiere - derfor vil legen min at jeg skal få noe oppfølging fra et annet sted) ettersom behandleren min tar ferie denne uken, men med dette brevet og alt annet som foregår i hverdagen min (og oppi hodet mitt) kan tydeligvis ikke jeg ta sommerferie enda..

      PS. Jeg savner mer enn alt å finne glede i det å skrive, og jeg prøver virkelig å ta tak i både dét og interessen for klær og sminke igjen slik at jeg får vært aktiv både her og på instagram.

      #psykiatri #helse #psykiskhelse #spesialisthelsetjenesten #depresjon #angst #autisme #aspergerssyndrom #sykehusetivestfold 

    • 11.07.2017 klokken 17:30
    • Psykiatri
    • Ingen kommentarer
    • Å løpe i sirkler

      Noen ganger går ikke livet som planlagt. Jeg snakker ikke om å få 4 på en prøve, istedenfor 5 eller 6. Jeg snakker ikke om at kjolen du skulle kjøpe når du fikk lønning var utsolgt i din størrelse, eller at yndlingsskoene dine er ødelagte. Selvfølgelig er disse tingene kjipe, ikke misforstå. Uansett hva så er det kjedelig og demotiverende når ting ikke går som planlagt eller som du håpet på. 

      Jeg snakker om behandlere i spesialisthelsetjenesten som snakker til og om deg som om du var tilbakestående. Jeg snakker om at etter to år - og etter å ha vunnet i trygderetten - blir klagen din igjen avslått. En søknad som, om den hadde gått igjennom, hadde gitt deg en mye bedre livskvalitet. Som hadde åpnet mulighetene for å bli litt mer selvstendig, i en alder av snart 22. Som hadde gjort livet lettere for dine nærmeste. 

      Jeg snakker om når hver konsultasjon med advokaten din koster 1200,- men at du alikevel er avhengig av det for at du skal ha en sjangse for å få bedret ting i livet ditt. 

      Jeg er sliten. Så ubeskrivelig sliten. Men jeg kan ikke gi opp. Ikke nå, ikke enda. Helst aldri.

      Jeg jobber mot en bedre fremtid. En fremtid som er verdt å leve. En fremtid hvor inspirasjonen til å skrive og til å dele viktige ting er på topp igjen. En fremtid hvor det å kle seg i fine antrekk, til å sminke seg og fikse håret er en glede og ikke en byrde. 

      Jeg må bare fortsette.

      #helse #psykiskhelse #autisme #asperger #aspergerssyndrom #psykiatri #spesialisthelsetjenesten #sykehusetivestfold #progress #recovery

    • 01.07.2017 klokken 18:07
    • Aspergers syndrom
    • 2 kommentarer
    • Er det virkelig så lett?

      Advarsel: kan være triggende/fullstendig uten filter

      Venner kommer og går, ja- virkelig. I det siste har jeg blitt så lei, lei av absolutt alt sammen. Ikke misforstå, for helgen min har vært helt fantastisk. Tønsbergmessa/Messafestivalen med Tina hvor vi hørte på Cir.cuz og Morgan Sulele var insane. Jeg møtte sinnsykt mange folk jeg ikke har sett på årevis og det har vært veldig koselig, i tillegg til at Petter var hjemme og ventet da jeg var ute i går. Men sånn ellers, så er jeg lei.

      Jeg er lei av mitt eget lille Blurryface som hvisker meg i øret hele tiden. Jeg er lei av å bli så sliten at jeg blir suicidal. Jeg er lei av at det for mange er så forferdelig lett å si noe den ene dagen, for så å gjøre det helt motsatte dagen etterpå. Jeg er lei av spesialisthelsetjenesten som - beklager uttrykket - faen ikke gjør jobben sin, som bryter ned mer enn de bygger opp, og som gnir meg inn i trynet at jeg er annerledes. 

      Saksbehandlingsfeil etter saksbehandlingsfeil. Løgn etter løgn. Advokat. Trygderetten. Advokat igjen. 

      Jeg føler jeg kaster penger rett ut av vinduet når det kommer til medisiner. Frikort? Neida. Medisinene blir ikke dekket. Nivåene i blodet er perfekt, men har jeg det bedre? Nope. Blurryface sier at jeg aldri kommer til å bli bra, at jeg aldri får til noe. Ikke engang å skrive dette. 

      Alkoholrus for å gå ut å gjøre ting som andre klarer så lett som bare det. 

      Men i det minste inntar jeg ingen ulovlige substanser. Det er godt det er noe bra ved dette.

      #padmeutenfilter #psykiskhelse #mentalhelse #spesialisthelsetjenesten #nav #annerledes #autisme #asperger

    • 14.05.2017 klokken 22:37
    • Tanker
    • 6 kommentarer
    • Verdensdagen for Downs Syndrom

      Jeg har det veldig tungt om dagen og orker derfor ikke å oppdatere bloggen akkurat nå, men fordi i dag er 21. mars og verdensdagen for Downs Syndrom så ønsket jeg å publisere videoen min om det å være annerledes og den vaksinen som den norske helseministeren har lyst til å innføre enda en gang. 

      We are all different but not less!

      #helse #downssyndrom #debatt #verdensdag #annerledeshet #samfunn 

    • 21.03.2017 klokken 19:30
    • Samfunn
    • 6 kommentarer
    • Sunday funday

      ..eller ikke? Jeg vet ikke jeg. Søndag er for meg den dagen i uka hvor jeg hvertfall kan gå i behagelige klær, droppe sminken og eventuelle hårprodukter, se på serier uten dårlig samvittighet o.l.

      Petter og jeg endte med å se de siste episodene av Charmed sesong 8 før han måtte dra, for i morgen er det jo klart for en ny uke. Nå sitter jeg her i sengen min med nyfarget hår og er ikke helt sikker på hva jeg skal finne på. Spille litt retail (Legion) WoW? Stryke putetrekkene til de enorme putene mine? Se på Beverly Hills? Jeg tror faktisk jeg går og ordner meg litt vegansk is med sjokoladepulver eeeller vegansk milkshake! ^^




      Hvem trenger sminke liksom? 

      #søndag #slapp #nomakeup #nofilter #naturlig

    • 05.03.2017 klokken 19:09
    • Padmés hverdag
    • 8 kommentarer
    • Besøk hos Styleconnection

      Etter den triste nyheten som Kristin slapp i går om at Styleconnection skal legges ned måtte jeg ta grep. Jeg fortalte det til Petter og det første han sa var «Vil du dra inn dit i morgen?». Har ikke jeg en fantastisk kjæreste eller?! Så vi dro innover etter en litt stressende formiddag fordi jeg ikke er helt i form, men vi rakk å være der før det stengte halv fem, hurra! Butikken lyser seriøst opp hele gaten, det er så fantastisk. Jeg tok ikke noen bilder utenfor fordi jeg var så giret på å møte Kristin, men så viste det seg at hun desverre ikke var der i dag.. Jeg endte alikevel opp med å plukke ut et par ting, i tillegg til det jeg allerede har bestilt på nett. So excited!







      Gleder meg utrolig mye til å prøve denne shower capen ettersom jeg sitter med Arctic Fox Girls Night i håret mens jeg sitter å skriver nå, og håndkle er godkjent av Emine ettersom hun la seg ned og nektet å rikke seg da jeg la det på gulvet for å se på det. 

      #styleconnection #mote #shopping #kristingjelsvik #enhjørning #fargerik 

    • 04.03.2017 klokken 20:56
    • Padmé style
    • 6 kommentarer