Hadara Spell

Det er en stund siden jeg delte hva jeg har på meg og hva jeg vanligvis går med. De som har fulgt meg en stund og "kjenner" meg vet at jeg tidligere var veldig into Hime Gyaru og kjøpte mye kjoler fra Japan. Nå derimot er det Killstar som er favoritten og jeg prøver hardt å ikke gå amok på nettbutikken deres! Det er selvfølgelig alltid toll på klærne jeg kjøper, ettersom lageret deres er lokalisert i Storbritannia. Åh som jeg ønsker at de kunne åpnet en butikk her! Tviler riktignok på at det ville blitt så populært at de synes det er verdt det, men det er lov å drømme synes jeg. Toppen jeg har på meg finner du her!

#killstar #outfit #dagensantrekk

Den beste dagen på lenge

Jeg har skrevet en del om nedturene, men i går var en gigantisk opptur! Det var tid for barnedåpen til en av mine kusiners yngste. Jeg er ikke så stor fan av kirken - men jeg overlevde. Festen etterpå var derimot helt fantastisk. For meg finnes det ikke lenger ord for å beskrive min fantastiske familie. Jeg har tidligere nevnt her hvor mye støtte og tilbakemeldinger betyr, men det er ikke alltid bare ord som betyr noe. Men det å føle seg elsket - det er så godt. Jeg hadde så mange fine samtaler med flere i familien, jeg fikk mange gode klemmer og jeg hadde en helt fantastisk opplevelse av å faktisk bare se familien min hygge seg sammen med hverandre. Vi har faktisk en i familien som er ekstremt god på musikk - i tillegg til mammi som synger med flere (!) band - så det ble også mye musikk da det var et piano i selskapslokalet. Vi begynte med julesanger, men så fikk jeg lurt han til å spille Breathe me av Sia og Prove me wrong av Tyler Joseph (vokalisten i Twenty One Pilots) så jeg var veldig fornøyd helt til jeg ble ropt på om å ta bilder igjen. Jeg fikk noen fine bilder, så alt det over her gjorde også dagen 100% verdt det på tross av angsten og utmattelsen jeg sitter igjen med. Jeg elsker familien min. 

#familie #kjærlighet #barnedåp

Jeg lot deg gå

Jeg lot deg gå
Fordi jeg trodde
Det var det beste
For deg,
Men også for meg

Jeg lot deg gå
Fordi jeg trodde
Vi måtte jobbe, 
Hver for oss

Jeg lot deg gå
Fordi jeg var overbevist
"Du har det bedre uten meg"

Å sette deg fri
Fra fengselet jeg selv lever i, 
Hver dag

Å sette deg fri
For å gi deg en sjanse
Til å skape det livet du vil ha
Uten å ta hensyn

Uten å ta hensyn til meg

Ingenting er som før, 
Ingenting er like bra som før

Å la deg gå, 
Etterlot et tomrom jeg ikke kan beskrive,
Og som ingen kan forstå

Du ga meg 
De aller beste årene 
Av livet mitt

Og jeg?
Jeg kommer alltid til å elske deg

(28.07.18)

Det er min dag i dag

Verdensdagen for psykisk helse er viktig. Den har visstnok blitt markert i 26 år allerede! Nå var det visst også over 100 land som markerer dagen. 

Jeg var på foredrag i går med Oddvar Vignes i regi av Sidebygningen. Det var helt sikkert et veldig fint foredrag, og grunnen til at jeg skriver dét er fordi jeg desverre ikke klarte å følge med. Til tross for at vi ikke var så altfor mange (30 mennesker kanskje?) så var det likevel altfor mange for meg. Jeg fikk jo såklart med meg hovedpoenget og årets tema: vær raus. Jeg tror temaet passer veldig bra til slik vi har det nå. Det er stor åpenhet, men jeg tror veldig mange psykisk syke - inkludert meg selv - glemmer å være rause med oss selv. Det er tydeligvis slik at det er lettere å være raus med andre, og den teorien tror jeg på. Det er bevist gjennom serien "Jeg mot meg" som har gått på NRK. Jeg har selv ikke sett den da slike serier fra virkeligheten med den type tematikk ofte blir for vondt å se på siden jeg kjenner meg godt igjen i mye. 

Å være raus kan bety så mangt, men for meg betyr det aksept, respekt, forståelse, medfølelse og å være snill mot noen.

Jeg har skrevet mye om de dårlige dagene i det siste, fordi det har vært virkeligheten og hverdagen min i veldig lang tid. I dag er det derimot helt ok, og det er jeg innerst inne veldig lykkelig for. Jeg fortsetter med å sminke meg og kle meg i pene klær og jeg prøver å ta bilder til bloggen. Hvor lett dét er gjenstår å se, men foreløpig har jeg hvertfall noen bilder!

Så alle sammen: vær raus mot dere selv!

Hva betyr ordet "raus" for deg?

#psykiskhelse #awareness

Lunatick all year round

Noe jeg har snakket om flere (?) ganger på bloggen er Lunaticklabs Cosmetics. Fra første øyenskyggen jeg kjøpte fra butikken deres elsket jeg dem. I sommer bestilte jeg mer - enda en gang. Det ble øyenskyggepaletten Supernatural igjen, ettersom mammi stjal den jeg hadde da fargene passer til absolutt ALT. Jeg valgte også å kjøpe den tomme paletten de har hatt tilgjengelig en stund. De store "rommene" passer til de beholderne som er i de vanlige palettene deres, og de små kan man lage sine egne til! Jeg eksperimenterte litt med Alchemist paletten jeg har fra Kat Von D da den ene fargen knuste etter at jeg hadde mistet den x antall ganger i gulvet. Man kan nemlig reparere (og dermed også lage!) ved hjelp av isopropanol - også kalt antibac/overflatedesinfisering. 

Det ekstra plusset Lunaticklabs har er jo emballasjen. Den er i likhet med Kat Von D (rett fra hennes egen nettbutikk, ikke Sephora) ekstremt kul og for meg veldig tiltalende. Det som derimot er kjipt er at pakkene åpnes i tollen, hver bidige gang. Det er jo så sinnsykt mistenkelig med pakker som er formet som en kiste.. Fuck normalen, ikkesant?

#sminke #skjønnhet #lunaticklabs 

Uken som gikk | uke 40

Forrige uke var en mer begivenhetsrik uke enn jeg har hatt på en stund. Jeg startet allerede mandag med nødtime hos psykiateren min fordi uken var full av kriser og forandringer. Den vanlige behandleren min hadde jeg heller ikke sett på en stund av diverse grunner, og det kan ofte bli krise for meg. Systemet funker ikke alltid som det skal, sa psykiateren min. Og dét må jeg lære meg å leve med. 

Hallo? Var det første jeg tenkte da han sa det. Hvordan skal jeg klare å kunne leve med at systemet rundt meg, som skal fange meg opp før jeg når bunnen, ikke fungerer? Slik at jeg faktisk faller helt til bunnen? «Systemet funker ikke alltid som det skal» går nå stadig gjennom hodet mitt mens jeg undrer på hvordan jeg skal lære meg å takle det.

Tirsdag tok jeg mot til meg og valgte å gå innom et sted som heter Sidebygningen. De har en type ungdomskafé hver tirsdag og herlighet jeg gruet meg! Det gikk forholdsvis ok på tross av at jeg nesten ikke husker hele besøket fordi angsten var på et slikt nivå at jeg nesten ikke fikk med meg noen ting. Jeg prøvde å spille biljard for første gang da, og det vil jo alltid være positivt å prøve noe nytt. 

Onsdag var en helt vanlig dag. Men tross alt så sminket jeg meg faktisk både tirsdag, onsdag, torsdag og lørdag forrige uke. Det er ny rekord siden (antageligvis) 2016. Hvertfall 2017. Egentlig vet jeg at jeg bør være stolt for at jeg har gjort en innsats med å skulle "føle meg fin" (ettersom det er et råd og det flere mener er løsningen til å føle seg bedre tross depresjon/depressive episoder), men likevel føler jeg det ikke. 

Torsdag var det tid for støttekontakt og behandling i kommunepsyk. Det var en lenge etterlengtet time. Før timen bestemte jeg meg spontant for å dra innom legekontoret for å ta den siste HPV-vaksinedosen da jeg på morgen fikk vite at den hadde kommet til legekontoret. Her er jeg faktisk stolt for min spontane avgjørelse og jeg er glad jeg har blitt ferdig med sprøytene. Jeg er ikke spesielt glad i nåler så jeg kunne egentlig feiret at jeg var ferdig. 

Fredag var nok en typisk depressiv dag, men heldigvis noen innslag av smil og Idol og taco på kvelden. Det er fint med rutiner, og spesielt når de er koselige. Jeg har blitt flinkere til det sosiale her hjemme, inkludert å være med på de daglige turene med Saga så dét er jo faktisk enda flere plusspoeng. 

Lørdag var en koselig kveld med besøk av den nye støttekontakten min. Enda en gang er det noen jeg kjenner og føler meg trygg på slik at det å starte opp ikke kommer til å være ubehagelig. Jeg har tidligere hatt fritid med bistand og da følte jeg veldig på det at personen fikk betalt for å være med meg, men nå som det er noen jeg kjenner føles det mer som en liten innsats til koselige ting man kan gjøre (som for eksempel å prøve meg på å gå på kafé o.l.). 

Søndag, i går, var litt slitsom. Jeg er nemlig ikke så glad i kirkegårder (jeg føler det blir så feil å gå dit fordi jeg ikke føler meg noe nærmere personen som har gått bort, uansett hvor kort eller lang tid det er siden personen døde). Vi endte nemlig opp på kirkegården etter å ha hentet den ferdige omsydde bunaden min! Den ble heldigvis klar for barnedåp og selvom jeg gruer meg en del for det sosiale er det likevel et pluss å ha på bunad og i tillegg en bunad som ser korrekt ut når den sitter på! Dagen endte med italiensk pizza fra Tjøme, og det var heeelt ok. 

Jeg følte for å vise frem håndtatoveringen min litt mer enn jeg noen gang har gjort siden jeg tok den i august 2017. Det ble også mer på fingrene mine da jeg tok den og jeg har egentlig "glemt" å vise de ordentlig her på bloggen selvom jeg i lang tid har tenkt på det. Det som blir kalt hukommelse er veldig fint å ha.

#hverdag #ukesoppdatering

Welcome to Trench

I dag er en dag jeg har ventet spent på. I dag var nemlig dagen for at Trench - Twenty One Pilots' nyeste album ble sluppet. Allerede 17. juli fikk jeg bestilt billetter til konserten deres på Telenor Arena 9. februar 2019, som nå "bare er" fire måneder og fire dager unna! Fanbasen har i lengre tid hatt muligheten til å høre noen av sangene fra albumet; Jumpsuit, Nico and the Niners, Levitate og My blood, men i dag ble alle 14 (!!!) sangene tilgjengelig. 

 

#musikk #twentyonepilots #trench

Sårbar og alene

Det som er tøft har vært et gjennomgående tema her på bloggen lenge. Det er fordi det er det som er mest aktuelt i livet mitt og fordi jeg har vanskelig for å engasjere meg i noe som helst når ting er som de er - og som de har vært i mange måneder. Det er delvis depressive episoder det er mest av, og så kommer angsten i tillegg. Både psykiateren min og jeg er enige i at den overskygger alt. Det er godt å ha noen på mitt "lag". 

Det jeg ville prøve å skrive om er ensomhet. Den ensomheten jeg føler døgnet rundt, og som jeg ikke er alene om å føle på. Jeg føler jeg er tilbake til høsten 2013. Jeg sitter på samme rommet og stirrer ut av det samme vinduet. Den samme døra, riktignok uten plakat av Oslo Ess. Den samme gangen som fører til den samme stuen. Jeg sitter med de samme følelsene, de samme humørsvigningene. Den samme frustrasjonen, men mer angst. Jeg har heldigvis én behandler som virkelig tar meg på alvor og derfor blir hvertfall humørsvigningene tatt med i beregningen. Jeg er en diagnose og flere medisiner rikere. Å få enda en riktig diagnose var likevel veldig positivt. Det ga svar på mange spørsmål jeg har sittet med siden jeg var 16- ett år inn i det å være alvorlig syk.

Jeg føler på de samme følelsene. Ensomheten. Selvfølgelig har jeg noen. De jeg snakker med online og familien min. Men det er noe ved det å være singel. Som regel er det kun kjæresten min - om jeg har en - som jeg tilbringer tid sammen med. De fleste vennene mine bor så langt unna. Og jeg har en følelse av at det som regel er jeg som tar kontakt med de andre menneskene rundt meg. Det kan godte hende at det kun er en følelse, men det er likevel en følelse. En vond en. 

Jeg liker ikke lenger å ytre hvordan jeg føler meg. Jeg vil ikke være et offer, samtidig som det er tydelig at jeg til tider er et offer for verdens veldig dårlige humoristiske sans. Ved å ytre følelsene mine blottlegger jeg meg selv. Jeg viser sårbarheten min. Den jeg egentlig vil holde for meg selv, spesielt siden jeg stadig blir fortalt at «Padmé, du er så tøff du» og «Padmé, du er så sterk du». For jeg tenker at selv den tøffeste og sterkeste av oss alle har et breaking point. At selv den personen har et punkt hvor livet ikke er verdt å leve lenger.

Faktum er at jeg til tider føler meg så ensom at jeg har lyst til å dø. Det verste er at jeg tror at det helt sikkert er flere som føler dette med meg. Jeg er nok ikke alene. Men jeg, i likhet med de andre, ønsker jo ikke egentlig å dø. Det kan umulig være noen som virkelig ønsker å være suicidal. På det punktet at de planlegger hvor, når og hvordan de skal ende sitt vonde og uutholdelige liv.

Så hvordan kan vi stoppe det? Hvordan kan vi være der for hverandre? Hvem kan vi stole på?

#psykiskhelse #åpenhet #depresjon #angst

Det evige, vonde mørket

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger.

Eller.. Så klart vet jeg hvem jeg er. Jeg er jo Padmé Sophie. Jeg ble 23 år i august. Jeg bor på Nøtterøy. Jeg har Aspergers syndrom og bipolar lidelse.

Disse små faktaene vet jeg. Disse husker jeg. Men sånn utover det har jeg mistet meg selv og jeg vet ikke hvor jeg skal lete. Det må jo finnes svar, et eller annet sted der ute. Men det evige, vonde mørket jeg sitter fast i setter en stopper for det. Jeg føler ikke lenger at jeg har noe å komme med eller noe å bidra med. Hele meg har rett og slett stoppet opp. 

Det startet i det små, sånn ca i midten av 2015 da jeg stod uten behandlingstilbud i Sarpsborg. Angsten snek seg nærmere og nærmere, helt til jeg så vidt klarte å gå tur med hunden min. Den snek seg forbi det overlevbare og til det punktet at sammenbrudd nesten var en daglig ting. Sammenbrudd uten å gråte. Sinne, frustrasjon, desperasjon og en evig følelse av å være forvirret. Av å ikke være meg. Så flyttet jeg tilbake til Nøtterøy i 2016. Jeg tok noen dumme valg, havnet på et sted jeg ikke ville være, falt- for så å reise meg opp igjen og gå videre. Av en eller annen grunn fortsetter dette å forfølge meg den dag i dag. Spesifikt midten av denne uken. 

Jeg setter hele tiden nye mål. Nye mål for den jeg har lyst til å være. Men det stopper der. Jeg prøver, jeg øver. Jeg feiler og jeg faller. Denne oppskriften man snakket om, som skulle hjelpe meg til å leve er ikke funnet enda. Hvor lenge må jeg vente? Hvor lenge må jeg prøve? Det surrer mange triste tanker rundt om i hodet mitt. Disse tankene som egentlig kunne blitt til noe fint. Som kunne vært skrevet ned og delt. Som kanskje hadde fått andre til å forstå. Men de forblir i hodet. De forblir i hodet fordi jeg ikke ønsker å bli sett på som hun som synes synd på seg selv eller hun som sitter fast i en depressiv periode. For det er det jeg gjør. Jeg finner ikke lykken i de små tingene, og når jeg først gjør det så skjer det alltid noe som rokker ved min tro på at ting kan bli fint igjen. 

Jeg prøver å få tiden til å gå. Men jo mer jeg ønsker at klokken skal tikke, jo saktere går den. Selv når jeg ikke følger med på klokken. Det som føles som flere timer har vist seg å være ti minutter. Jeg stopper opp og tenker: har jeg noe å komme med? Kan jeg gjøre noe med dette? og flere ganger enn en er det noe inni hodet mitt som sier at nei, du kan ikke komme med noe. 

Jeg skulle så gjerne fortalt en fin historie. En fin historie om at ting føles bra og positivt. En fin historie om en fremtid som virker fristende. Men jeg kan ikke. 

Facebook er forresten deaktivert slik at eventuelle innlegg havner foreløpig ikke der... 

#psykiatri #depresjon 

One more light

Hei og hopp, i dag var det endelig tid for mandag igjen! Jeg har i grunn hatt en helt fantastisk bursdagshelg med nærmeste familie og i dag var det tid for min første tatoveringstime hos Mr. & Mrs. i Holmestrand. Dagen startet forholdsvis kjip med at jeg bare har blitt mer og mer forkjølet (immunforsvar er no' dritt) men jeg var fast bestemt på å være i Holmestrand klokken 11. Ettersom Tina var med ba jeg henne ta litt bilder underveis, før jeg forstod hvor idiotisk vond plassering jeg hadde valgt, men ja ok. Det gikk bra og jeg er helt sinnsykt fornøyd. 

Denne er nemlig en tribute til Marty og et av hennes yndlingsband; Linkin Park. Denne sangen ble også spilt i bisettelsen hennes, og det var det som inspirerte meg mest av alt. Dette var viktig for meg å gjennomføre og det var også viktig at denne synes til (omtrent) enhver tid. 

Som sagt så er jo ikke plasseringen den minst smertefulle, men jeg har jo også tatovert alle fingrene og venstre hånd og selvom det ikke kan sammenlignes er jo alle de også mer eller mindre smertefulle plasseringer. Man må lide for skjønnheten!

#tatovering #kjærlighet #vennskap #linkinpark

Sa han virkelig det?

«Eller for å få oppmerksomhet».

Sa han virkelig det, er det første jeg tenker. Fordi det er så forbanna gøy å ha angstanfall. Dritgøy, faktisk. Det man trenger er distraksjon. Man trenger hvertfall ikke å stille spørsmål ved seg selv, føle seg teit og ikke minst tenke enda verre om en selv. «Det er ikke derfor» svarer jeg, før jeg prøver å fordype. Han så meldingen, men logget av. Så logget han på igjen. Uten å svare.

Hva er det som skjer? Å være en misforstått person er langt ifra gøy. Det gjør vondt. Den type vondt man kjenner helt inn til beinmargen. Men om man tror det er for å få oppmerksomhet så vil man ikke forstå hvor vondt det faktisk er når mennesker stiller spørsmål vet at du er syk.

For det er så jævlig gøy å ha lange, vonde angstanfal når man er helt alene. Det er så gøy å ønske å dø. Det er hvertfall skikkelig gøy å føle seg helt utenfor samfunnet.

Jeg venter bare på et «skjerp deg».

Det gjør ikke så vondt når det kommer fra fremmede. De kan tro, synes , mene og si hva de vil. De har ikke peiling. Men når det kommer fra en som betyr nærmest alt for deg. Som du håpet på en fremtid med. Som du ville ting skulle fungere for. Som du har kjempet mot deg selv for at ting skulle fungere i lengden! Da er det som om tusen kniver stikkes i hjertet ditt.

Bestevenninnen min ville vært forbanna. Hun hadde slettet og blokkert han fra alt. For hun kjente han, hun også. Tydeligvis ikke så godt som jeg gjør nå, men det er kanskje like greit. Hun hadde det ikke noe lettere enn meg. 

Så får fremtiden bare vise. Hvor vidt du vil forstå eller fortsatt sitte i mørket.

Skrevet 17. juni 2018

Battle for Azeroth

I natt er det tid for launch av Battle for Azeroth - den nye expansionen på World of Warcraft. Jeg og mange andre gleder oss helt sinnsykt, og jeg tenkte derfor det var på tide å oppdatere gamingdelen av bloggen min. 

Launch er midnatt i kveld fordi det skal være launch for både US serverne og EU serverne samtidig. Oh boy, Blizzard. Jeg har enda ikke helt bestemt meg for hvor vidt jeg skal sitte oppe, men jeg blir antageligvis å prøve meg selvom jeg forventer en del disconnects og offline server da jeg spiller på Silvermoon som har vært den største serveren for Alliance i veldig lang tid. 


Feral druid



Guardian druid



Min UI


Førest, Pølarize og Døubt er alle referanser til sanger av Twenty One Pilots og Krystallbarn er en hyllest til bestevenninnen min. 

Min main er altså en feral druid som jeg til tider også tanker med sammen med en ekstremt god kompis. Både Pølarize, Hecaté og Nushalea er også characters som vil bli prioritert når jeg er endelig når 120 med Førest. 

#gaming #worldofwarcraft #wow #battleforazeroth 

Bryr du deg nok?

De siste tre månedene har jeg utfordret angsten min hver dag. Ikke bare ved å gå ut og være i nærheten av veldig mange fremmede mennesker, men også å tilbringe tid med familie (altså ikke bare mammi, men mimmi og kusiner også). Det har lenge vært en utfordring for meg fordi jeg rett og slett føler meg utenfor. Jeg har liksom ikke så mye å komme med når det gjelder hverdagslige ting, i tillegg til at jeg er ofte tilbake i depressive perioder. Nå derimot, har jeg presset meg, uansett om jeg har vært i en depressiv periode eller helt flat. I går var jeg til og med i en barnebursdag. 

Det jeg har opplevd i etterkant er å få tilbakemeldinger. Tilbakemeldinger fra mennesker som bryr seg. Mennesker jeg har vokst opp med, de som har sett meg både før, under og etter depresjon og angst. Det er så fint å høre at de synes det er hyggelig når jeg får til å komme. At de synes det er koselig å ha meg med og å tilbringe tid med meg. En melding i ny og ne betyr så utrolig mye, tro det eller ei. Det kan bety lite for mange, men det kan også bety hele verden for akkurat like mange. 

Bryr du deg nok?

Et bilde av hele gjengen, slik som vi var en gang i tiden. Uten de største bekymringene og utfordringene. ♥ PS. Jeg er hun lille som sitter på fanget.

#familie #omtanke #kjærlighet

Kjære måne, hvor ble du av?

Fredag 27. juli skulle det være måneformørkelse. Litt slik som da det var Blood moon i 2015, og det var 105 år til neste gang. Jeg tenkte ikke altfor mye over det før mammi foreslo å gå opp på fotballbanen like ved her for å ta bilder. Jeg veide frem og tilbake hvor vidt jeg orket å gå ut og fant til slutt ut at "hei, jeg prøver!". Vi var ute i nesten en time og månen var borte. Jeg forhørte meg rundt og det var ytterst få som fikk øye på månen rundt den tiden vi var ute, og de få som fikk øye på den kunne ikke si noe særlig om hvor vi kunne få øye på den. Jeg gikk likevel ikke helt tomhendt hjem da jeg endte med å ta mange andre bilder! 

 

Jeg måtte prøve meg frem litt da det er lenge siden jeg har brukt kameraet ordentlig, men alt i alt er jeg ganske fornøyd. 

#foto 

Hva vil du egentlig?

Du forteller meg at du trenger noen til å stoppe deg. Sette grenser med alkoholen. Du skal nemlig egentlig ikke drikke alkohol. Da det nærmet seg flere dager i uken i en måned sa jeg det. «Er du sikker på at det ikke er nok nå?» og du svarte at det bare var dette var siste gangen. Så dro du på ferie. Du visste jeg kom til å si noe, for du vet jeg ikke holder kjeft når jeg har blitt bedt om å ikke holde kjeft. «Er du sikker på at du skal bruke hele ferien på å drikke?», «det går bra» svarte du. Så forteller du meg at du har tatt en annen form for substans. Jeg spør hvorfor. «Hva med prøvene? Er det verdt det?» og du svarer at du må det for å komme i partyhumør. Du våknet nemlig fortsatt full etter gårsdagen og at kjæresten din gikk fra deg i en fremmed by, midt på natten. 

Et par dager senere spør jeg deg «hvordan går det etter den kvelden?». Du svarer «vi snakkes i morgen, jeg er sliten». Dette er i dag en uke siden, og jeg vet at du er sosial ute så det er absolutt klart at du unngår meg. Men hvorfor? Jeg gjorde som du sa. Jeg var den type venn du sa du trengte. Hva vil du egentlig ha? En som bare godtar ting og sier «åja, så gøy da» eller «åja, så fint da» når du egentlig trenger en påminnelse på at dette egentlig ikke er greit? Hadde det vært hvem som helst annen så hadde jeg nok ikke vært i så stor sorg som jeg er nå, fordi jeg trodde du og jeg kunne bli noe igjen. 

Også er det deg da. Min nydelige. Du som spør meg om råd angående kjæresten din et par ganger i måneden, fordi dere har det vanskelig. Dere sliter med å ha råd til mat og dere krangler. Det dere derimot bruker penger på er marihuana og sterkere stoffer. Jeg spør deg «er det egentlig verdt det?» kun fordi du kommer til meg så ofte, med akkurat samme problemstillingen. Den samme problemstillingen som ikke endres med mindre du gjør noe med det selv. Jeg har på en måte vært der, og jeg trengte et realt spark i rumpa for å innse at det ikke var ok for meg å leve sånn. Men så blir det stille. Når du ikke trenger noen å lufte frustrasjon med så er jeg ikke så viktig lenger.

Hva er det dere egentlig vil? Vil dere ha hun venninnen, som forteller dere at jeg VET dere kan klare ting dere ikke tror dere klarer selv? Jeg vet at dere er så sterke. Dere har så mye potensiale, og dere fortjener så mye bedre enn situasjonene dere sitter i. Jeg trodde det var sånne mennesker de fleste ville ha i livet sitt. Noen som ser deg for deg, som ønsker deg alt det beste, men som også da stiller kritiske spørsmål, når jeg ser at noe absolutt ikke er sunt. Eller vil dere ha henne som sier «åja, kult» - selv til aktiviteter som er ulovlige, kun for å gjøre alle til lags?

Jeg legger ved et bilde av hun som alltid var kritisk til meg og mine valg. Ei som jeg visste var der i tykt og tynt. Jeg var like kritisk til hennes valg og noen ganger ba vi den andre skjerpe seg, rett og slett. Fordi vi visste at vi begge klarte bedre. Vi visste at den andre hadde potensiale til å bli noe stort.

#vennskap #tanker 

She was like the moon

She was like the moon; part of her was always hidden away.

Innlegget jeg skrev forrige lørdag nådde ut til langt flere mennesker enn jeg forventet. Både mammi og jeg fikk ekstremt mye tilbakemeldinger; mer enn jeg noen gang har fått. Overveldende? Veldig. Men herlighet, jeg følte virkelig på at det er en mening med skriveriene mine. Det er til og med kanskje på tide at jeg deler noe av det jeg skrev veldig privat i mai, selvom situasjonen min i dag er veldig annerledes.

Jeg har vært stille den siste uken fordi humøret har svinget, men det har vært mest nede. Veldig nede. Det blir noen ganger litt sånn når behandlere er på ferie og man ender opp i sin helt egen boble. Jeg er veldig sikker på at flere som har tilbud i psykiatrien føler noe alá det. 

Jeg vurderte nylig å oversette innleggene mine til engelsk, helt nederst i hvert innlegg, etter ønske fra menneskene jeg spiller mye sammen med som gang på gang prøver google translate uten suksess. Så jeg tror jeg skal gjøre det..


The last entry, the one I posted last saturday, reached way more people than I've ever imagined. Both my mom and I got an extreme amount of feedback; more than I've ever gotten before. Overwhelming? Very much so. But I really felt that there's a meaning behind every little thing I'm actually writing. Maybe it's even time for me to publish some of what I wrote privately in May, even though my current situation is very different. 

I've been quiet the last week because my mood has been extremely uneven. Uneven, but more depressed than anything else. It kinda ends up like that during vacations, because you end up in your own little bubble. Without anyone popping it. I'm sure a lot of people who goes to therapists from time to time feels the same. 

Recently I've been thinking about writing my entries in english, in addition to norwegian. Just because of my dear gaming buddies who tries to read with google translate - but without success, time after time. 

#hverdagstanker

Deprimert hver dag

Jeg har en tendens til å sovne på dagen. Hver dag. Uansett om jeg får sove rundt midnatt, 01:00 eller 03:00. Uansett når jeg står opp og hvor mange timer jeg har sovet, så sovner jeg likevel på dagen. I dag følte jeg hvorfor. 

På dagen er man normalt våken. Man har jobb, barn, ektefelle eller samboer og ikke minst venner man er sammen med. For meg er det å jobbe uaktuelt- jeg klarer ikke å være steder der det er mye mennesker. Det er en grunn til at jeg ikke orket det fjerde året på videregående skole og endte opp ufør. Uansett hva du som leser dette måtte tenke og mene om dette, så er det fortsatt fakta. Det er sånn det er. Livet mitt er antageligvis annerledes enn ditt, og enten synes du det er en virkelig forklaring eller så ser du ned på meg. Uansett er det lite eller ingenting jeg kan gjøre for å endre din mening. Jeg har hverken barn, ektefelle eller samboer. Jeg er sjeldent med venner også. For de vennene jeg har er det enklere for meg å forholde meg til på snapchat, World of Warcraft eller messenger og facebook. 

På kvelden og natten derimot, er det helt normalt å være alene. Hvertfall om man ikke bor med noen som man også sover sammen med. Da er det enklere å være våken, fordi det er naturlig å føle seg litt ensom på kvelden. Da fungerer humøret mitt litt bedre. Da er det som regel litt jevnere også. Bortsett fra tankekaoset da. Det som sitter igjen etter dagen. Det ensomme. Det frustrerte. Det irriterte, fordi humørsvigningene mine kommer som det passer dem. Som regel har jeg ingenting å si når når hjernen min ikke klarer å holde styr på og fordele hormonene (?) i hodet mitt korrekt, enten det blir utløst av en hendelse, kommentar eller følelse eller helt av seg selv.

Ikke misforstå - jeg har ikke gitt opp å fullføre videregående skole slik at jeg får den jævla studiekompetansen. Men hva gjør jeg etterpå? Jeg vil fortsatt alltid være autistisk og bipolar, med sporadiske spesialinteresser som slipper taket når jeg minst forventer det. Jeg vil fortsatt ha redusert hukommelse på grunn av medisinene jeg har gått på i 6 år og jeg vil fortsatt ha en utfordrende hverdag. Med mindre man finner "medisincocktailen" og behandlingsløp som passer perfekt for meg. Men det er noe man allerede har prøvd i 13 år, så håpet mitt er ikke lenger så stort. 

#depresjon #angst #jobb #samfunn #autisme #bipolar #psykiatri 

Byen min er fin

Det er en hel halv evighet siden sist jeg skrev noe om ting jeg holder på med for tiden, så jeg tenkte det var på tide med et helt vanlig innlegg. Jeg har nemlig utfordret angsten min hver dag både denne uken, men også forrige uke! I tillegg har jeg vært oppe en del tidligere for å prøve å rette opp i søvnmønsteret mitt, etter anbefaling fra psykiateren. Det tar på. Det har seg i tillegg slik at siden jeg utfordrer meg selv så mye på eksponeringstrening vil ikke de positive effektene ved medisinendring og økning vises. Men alle steg fremover er et steg i riktig retning, right?

I dag var jeg først i behandling før jeg tok meg en tur ut i den fine byen min. Jeg gikk i bakgatene i Tønsberg og opp til Haugar, og herlighet så fantastisk Tønsberg er. Det er så koselig her, spesielt når solen skinner slik som nå. Fra den lille toppen på Haugar ser man i tillegg utover hele byen. 

cof

I dag ble en mye etterlengtet fin og mer positiv dag. 

#hverdag #sol #sommer #tønsberg

Kjære hode, la meg gjøre dette

Advarsel: inneholder tekst om (mis)bruk av alkohol, angst og panikkanfall

I dag kom nyheten alle i Skeleton Clique har ventet på: Josh og Tyler er tilbake med ny musikk og har allerede lagt ut alle konsertdatoer. Vi har ventet i over ett år på livstegn fra dem så selvfølgelig er alle gira- inkludert meg. Da jeg scrollet nedover i Skeleton Clique gruppen jeg er med i på facebook slo det meg; det er utrolig mange som styrer og stresser over hvor tidlig de kan vente i køen utenfor Telenor Arena og hvor vidt det blir Golden Circle og m&g. Mens jeg? Jeg styrer og stresser med hvor vidt jeg orker å dra. 

Man får så utrolig perspektiv på ting når man sitter hjemme med angst. Eller når man er syk på en eller annen måte uansett.. Tenker andre noen gang over hvor heldige de er som bare kan gå ut og gjøre ting? Mammaen min sa det nå nettop "hm, jeg har så lyst på is, jeg. Jeg går ned på brygga snart!". Altså hallo, det er dagligdags for utrolig mange men også så langt fra virkeligheten som man kan komme for kanskje like mange. 

Jeg elsker Twenty One Pilots og jeg var heldig å få tak i billett da de var i Norge forrige gang, i oktober 2016. Jeg brukte mye tid på å bestemme meg for om jeg skulle kjøpe billett fordi jeg var usikker på hvordan jeg ville takle det og om det var verdt pengene. Selvfølgelig kom jeg frem til at uansett hva som skjedde så ville det være verdt å stå i samme bygning som dem, til slutt. Dette var på Oslo Spektrum. Til tross for nøye planlegging, forberedelser og å ha sørget for at jeg hadde nok alkohol innabords for å komme meg fra Sandvika til Oslo sentrum ble det et helvete for meg. Da det ikke var alkoholservering fordi TøP har yngre fans ble jeg edru rimelig fort da jeg kom inn i lokalet og endte opp med å sitte ute med vakter, inne med Røde Kors og inne - i gangen - i lokalene. Gråtende, hikstende, higende etter luft. Det er det som sitter igjen etter den kvelden. Mitt høyeste ønske den gangen var å høre på Tyler og Josh, og det er det enda, så jeg skal prøve igjen. 

Jeg forventer ikke noe bedre resultat. Det kan jeg ikke. Til tross for at jeg har kommet lenger i behandling så tar jeg også stadig 10 skritt tilbake. Men å se Tyler og Josh foran meg, i samme rom som meg og høre musikken deres live.. det er en av mine aller største drømmer. 

Så.. kjære hode, vær så snill å la meg klare dette.

Angst uten filter - et innlegg skrevet etter forrige konsert

 

#twentyonepilots #musikk #konsert #angst

Feilmedisinert og for sent diagnostisert

Er det egentlig noe som heter for sent? Det er vel egentlig ikke det. Men samtidig er det jo det også.

Å få en diagnose etter fylte 15, en diagnose andre får hjelp med allerede i 2-3 årsalderen, betyr at mye av læring, behandling, veiledning og oppfølging kommer for sent. Når man er 15 er det som regel rimelig utfordrende å lære seg et nytt språk. I mitt tilfelle; ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det jeg kunne fått hjelp til og veiledning på allerede som liten. Tankesortering, hjelp til å velge riktige oppgaver på skolen, veiledning av lærere og ikke minst avverging av mobbing, er på mange måter for sent.

Å få enda en diagnose, når man har fylt 22, blir også vanskelig. Spesielt når du allerede, i en alder av 16, ble fortalt at denne eller en annen spesifikk diagnose antageligvis herjer inni hodet ditt, slik at du blir lovet utredning så fort du fyller 18.

Når det går enda fire år ekstra, og at det må en privatpraktiserende psykiater til - en du attpåtil betaler for -, så er det noe som har sviktet et sted. På et eller annet tidspunkt, i en eller annen instans, har det faktisk gått galt.

Siden når ble det greit å nekte noen nødvendig helsehjelp? Nødvendig veiledning? Nødvendig hjelp i det hele tatt, for å kunne bli en del av - og ikke minst bidra til - samfunnet? 

Så viste det seg at jeg faktisk har gått på riktige medisiner da. Sånn ca hvertfall. Bare altfor liten dose slik at de hadde liten til ingen innvirkning. Årevis med piller, uten stort resultat. Årevis med piller i ung alder, når man ikke engang vet hva slags virkning det har på hverken kropp eller hodet i det lange løp, når man en gang i fremtiden skal bli voksen.

Det er det jeg er nå. Voksen. Med dårlig hukommelse, altfor lav terskel for irritasjon og aggresjon og ikke minst vektoppgang - gang på gang. Enda legen(e) som skrev ut medisinene til deg var klar over din 10 år lange kamp mot det vi kaller anoreksi og bulimi. 

Er dette greit? I mine øyne, nei. Alikevel har jeg, og andre, havnet i denne situasjonen. En situasjon jeg ikke unner noen; selv ikke min verste fiende. For den som må ta konsekvensene er meg.

Den som må ta all jobben. Det er meg, det.

#samfunn #psykiatri #helsevesen #autisme #aspergerssyndrom #bipolar 

Noen ganger blir ting feil // uplanlagte pauser

Den siste uken har på mange måter vært fin - fordi jeg har fått bevist for meg selv hva jeg kan - samtidig som den har vært ekstremt slitsom, og jeg tenker nå at jeg gjerne skulle vært foruten. Timeplanen har vært full av uforutsette hendelser, skuffelser, glede, ekstase og surr. 

Forrige torsdag (28. juni) endte jeg opp med angstmestringstrening på Teiedagen sammen med mammi og Saga. Det var greit og veldig vondt samtidig. Påfølgende søndag (1. juli) oppdaget jeg at min Brimnes dagseng fra IKEA var ødelagt. Noen møbler fra IKEA tåler tydeligvis ikke å bli skrudd opp og ned, for så å bli skrudd opp igjen et helt annet sted. Mandag ble brukt til å prøve å fikse den, inkludert å borre i metallskinnen før jeg oppdaget at det ble umulig å borre nye hull i treet på siden av sengen. Er det egentlig ordentlig tre i IKEAmøbler? I tillegg hadde jeg time hos psykiateren min. Der ble vi enige om at jeg må gjøre noe drastisk med døgnrytmen min fordi jeg lever i "feil" tidssone. Så da er planen å stå opp mellom halv ni og ni hver dag frem til det hjelper søvnen min. Dermed var jeg oppe ti på ni på tirsdag før det bar til Jysk for å finne en seng da de åpnet klokken ni. Heldigvis fant jeg en, som (igjen) heldigvis var på tilbud. Uføretrygd er nemlig ikke så lukrativt, og et uventet sengekjøp hugger ganske mye inn i økonomien. Vi fant ut at kusinen min, som fungerer som en storesøster, og samboeren hennes kunne være så snille og hjelpe med å kjøre den hjem med henger og da var jeg også så heldig at de kunne hjelpe meg så jobben med å sette den opp ble litt mindre. Onsdag var det tid for behandling, men også besøk av Tina rimelig tidlig på dagen.

Torsdag var den første dagen det ikke skjedde noe. Jeg kunne endelig puste litt ut. Men om du har asperger, eller kjenner noen som har det, vet du at kun én dag til å ikke gjøre noe spesielt ikke er nok når det har vært noe hver dag. For så vidt med sosial angst også. Eller bipolar lidelse. Jeg vet helt ærlig ikke lenger hvilke ting som tilhører hvilken diagnose som igjen gir personlighetstrekk som vises hos meg. Men samma det. 

I går var det endelig duket for noe hyggelig og planlagt. Nemlig at storesøster (Ida) og samboeren (Ole) kom på grilling! Det ble drinker, musikk og hyggelig selskap til langt på natt, så i dag er jeg også veldig glad for at det ikke skjer noe.. Jeg regner med at det tar en stund å hente meg inn etter denne uken. 

ptrsdrsdr
Sengetøy fra Blackcraft cult // Lucipurr puter fra Killstar

#hverdag #soverom #interiør #seng #killstar #blackcraftcult

You can run, but you can't hide

De små tingene - som gjør deg til deg - kommer alltid til å vinne. Uansett hvor lenge du prøver å fortrenge det så kommer det likevel opp til overflaten, på et eller annet tidspunkt.

De personlighetstrekkene - enten det er på grunn av en diagnose eller ikke - er det som gjør deg til deg. Som avgjør hvor vidt andre liker deg eller ikke.

For meg er dette Aspergers Syndrom og Bipolar lidelse, samt sosial fobi, panikkangst og generalisert angst. Hurra. Jeg prøver å fortrenge de quirky tingene som skaper trøbbel for andre, selv om det er det som gjør meg til meg. 

Det å ikke stole på noen. Frykten for å gå ut. Den ekstreme trangen til forutsigbarhet. Frykten for å stå opp. De uregelmessige stemningssvingene. Frykten for å leve. 

For ikke å snakke om issues med å forstå toneleie og kroppspråk. En jukselapp til ansiktssuttrykk anyone? Eller enda bedre, et "sarcasm sign", slik som Leonard lager til Sheldon i en av de første episodene av The Big Bang Theory. At man tar ting bokstavelig. Å bli sliten av å være med andre. Å ikke tørre å snakke i telefonen. Trangen til alenetid, samtidig som man har et sug etter å være med andre mennesker. Frykten for å bli avvist. Frykten for å være i veien. Frykten for at andre skal hate deg.

Dette er noen av tingene som gjør meg til meg. Dette er også ting jeg prøver å ignorere når jeg møter nye mennesker. Jeg later som jeg forstår, jeg prøver å stole på de, jeg prøver å forandre meg. Men hvordan kan man forandre noe som er så basic i personligheten din? Hvordan kan man unngå å la disse tingene gå utover hverdagen sin når det er som støpt i sement, inne i deg selv?

La meg fortelle deg noe. Det går ikke. Enten vil folk like, godta og akseptere deg eller så kan de dra dit pepperen gror. Du kan ikke løpe fra deg selv, bare fordi det ikke passer inn i noen andres liv. 

For meg ødela dette nettopp noe stort. Noe jeg ville, trengte og ønsket å jobbe for. Er jeg knust? Ja. Kan jeg gjøre noe med det? Nei. Det er noen ting som bare sitter i deg, som det er nærmest umulig - om det ikke faktisk er umulig - å endre. Det er derfor jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke pushe personen vekk. For det er det jeg pleier å gjøre.

Ved å pushe folk vekk, på en eller annen måte, unngår jeg å bli såret på et senere tidspunkt. Jo tidligere jeg gjør det, jo mindre blir den andre personen såret. Men så sitter man igjen med følelsen av at noen har revet ut hjertet ditt og at du aldri kan bli hel igjen. 

inspirational quotes about bipolar disorder Beautiful Best 25 Bipolar quotes ideas on Pinterest
Bilde er hentet herfra.

#psykiskhelse #depresjon #mani #bipolar #asperger #autisme #angst

Alene

Responsen på forrige innlegg har for meg vært overveldende. På en god måte. Jeg har sjeldent vært så stolt av noe jeg har skrevet, men det er jeg denne gangen. Det beste var at da jeg skrev trengte jeg ikke å tenke engang. Fingrene fløy over tastaturet, og det jeg skrev ga mening. 

De siste dagene har hodet roet seg og Saga og jeg har kost oss hjemme alene. Jeg har faktisk gått et par turer og Saga har blitt med meg på yoga. Det føles utrolig godt! I tillegg har vi hatt besøk og jeg har fått meldinger fra familiemedlemmer som bryr seg fordi de vet at det å plutselig være alene i en 112 kvadratmeter er en stor forandring og noe som egentlig føles veldig ugreit. Medmenneskene mine har virkelig trådt til, og det setter jeg så utrolig stor pris på. Hva skulle man gjort uten mennesker som elsket deg?


Fineste, mulig mest nysgjerrige chihuahuaen 

#hverdag #chihuahua #psykiskhelse #recovery

Å ønske lykke

Det at jeg har hatt det veldig tøft den siste tiden er ikke noe å legge skjul på. Jeg har skrevet utrolig mye av tankene mine på telefonen, og det har hjulpet til en viss grad. Men noen ganger trenger man egentlig bare et medmenneske som forstår. 

Noen ganger er disse menneskene vanskelig å finne, og du prøver å nå ut til flere personer. En etter en ender opp med å ikke svare og du sitter der, ensom og alene, og føler at du er den mest forferdelige personen i verden som prøver å få litt hjelp og at man er helt alene i universet.

Slik har de siste dagene vært litt for meg. Jeg er helt alene i leiligheten. Én uke. Jeg har riktignok Saga, men en hyper liten Chihuahua hjelper ikke alltid så mye når alt du orker er å sitte i sofaen og gråte. Det er ikke akkurat en som svarer når du snakker til den heller. Noen ganger trenger man rett og slett andre mennesker. Vi er tross alt flokkdyr.

Jeg løper. Jeg snubler og faller. Jeg reiser meg opp igjen og det hele gjentar seg selv. Gang på gang. Jeg prøver å holde motet oppe, for det er ikke her jeg vil være. På bunnen. Føle meg alene. Jeg prøver å nå ut til folk, men det er ikke alltid jeg tør å være ærlig eller å faktisk be om hjelp. Spesielt ikke om andre mennesker ikke svarer. Da er det bare å gi opp. 

Teit, tenker du kanskje. Ja, så får jeg bare være teit da. For det er slik det er for meg. Men jeg ønsker hvertfall å kjempe. Kjempe for en bedre hverdag og et bedre liv. Et liv som består av lykke. Oppturer og nedturer, men fortsatt lykke. Er det liksom så mye å be om? Jeg føler faktisk ikke det. 

Alle ønsker vel lykke? Å vite at man ikke er alene? Å vite at man er elsket. 

"Jeg elsker deg" er de fineste ordene som finnes. Det å virkelig vite at noen mener det. At de ikke vil forlate deg. Det er det beste som finnes, og det er vel teknisk sett det vi alle ønsker. Hvertfall de fleste av oss. 

Jeg elsker deg. 


Siden dette ble et litt... dystert innlegg, så slenger jeg ved noen bilder av meg 100% lykkelig for noen uker tilbake.

Min første gang i vannet siden 2014, men også første gang jeg brukte Care Bears bikinien min fra Iron Fist. ♥

#psykiskhelse #kjærlighet #depresjon #lykke #håp

Kan du egentlig klandres?

Trigger warning. 
Jeg ønsker ikke at noen skal bli påvirket negativt av følelsene jeg beskriver her.

Nummenheten. Kvalmen. Svimmelheten.
Ikke noe du ikke har kjent før. 

Trangen til å la tårene strømme.
Ikke noe du ikke føler hver dag.

Alikevel er det ikke noe du blir vandt til. Man blir aldri vandt til å få slått pusten ut av seg. Man blir aldri vandt til å kjempe mot sine egne tanker, sitt eget hode. For det er faktisk det som prøver å knekke deg.

Dine egne tanker. Ditt eget hode. 

Hvordan bekjemper man det?

«Tenk positivt»
«Se fremover»
«Ikke heng deg opp i småting»
«Ikke tenk på det»
«Det blir bedre»

Hvor skal det stoppe? Det er disse tingene man får høre hver gang. Hver eneste time, hver eneste uke. Av hver eneste behandler. 

Til slutt er det de ordene som vil knekke deg. For hvor mange ganger har du ikke hørt det før? Hvor ofte prøver du ikke? Flytte fokus. Planlegge noe fint. Tenke positivt. Ikke tenke på angsten. Snakke med noen. Møte noen. Gjøre noe. Det er det man alltid gjør - helt til det ikke går lenger.

Du prøver å oppsøke mennesker hver gang. Du prøver å legge fine planer. Møte noen kanskje? Men hvertfall snakke med noen. Du gjør andre ting. Alt. For å ikke tenke på angsten. Det de fleste ikke tenker på er at en av mestringsstrategiene du lærer i behandling (gjør noe, tenk på noe annet) kan vise seg i selvskading. Eller enda verre (fordi du kan miste livet) - selvmordsforsøk. 

Samtidig klandres du for de desperate ropene om hjelp. De desperate forsøkene på å avlede det som skriker inne i hodet ditt og å følge behandlers veiledning. Dette på tross av at behandler ikke mente å sende deg i akkurat den retningen. 

Du klandres for dine egne handlinger ut fra dine egne tanker og følelser. Men ingen klandres for handlinger som har påført deg smerten du sitter med inni deg.

#psykiatri #psykiskhelse #depresjon #angst #recovery #selvskading #samfunn

Concrete minerals

Er det noe jeg ikke gjør er det å faktisk se på reklamene på facebook og instagram, men for en gangs skyld - for noen uker siden - gikk jeg mot prinsippet mitt fordi noe faktisk så interessant ut.. Concrete Minerals er et dyrevennlig og vegansk merke basert i LA som hadde noen litt annerledes produkter. Jeg har ikke vært så sinnsykt flink til å la være å bruke penger i det siste, slik jeg egentlig lovet meg selv... Men se på det her da!

Leaping Bunny og CrueltyFree sertifisert

Jeg mener.. Hvem er det som IKKE blir forelsket i disse fargene da? Jeg som i tillegg virkelig har begynt å sminke meg igjen, og som for øyeblikket må finne ut hvilken av Kat von D sine farger på foundation passer til den mer solbrune huden min, haha. 

#makeup #skjønnhet #concreteminerals #vegansk #dyrevennlig 

Endelig

Endelig er det juni! Det er sinnsykt varmt, men det har det vel forsåvidt vært en stund allerede. Uansett så er juni liksom.. noe helt spesielt. Hvertfall for meg. Denne junien er enda mer spesiell fordi det snart er Marty sin første bursdag etter at hun ble borte. I tillegg har jeg jo Saga, som faktisk liker å være med på stranda (tro det eller ei!) og det er mye som foregår i livet mitt. 

I slutten av mars startet jeg jo nesten med "blanke ark", og endringene etter Bipolardiagnosen er fortsatt veldig tydelig tilstede. Det er medisiner, det er annen type behandling, og ikke minst en helt ny måte å se ting på. Det har vært en stor lettelse, men det har også vært vanskelig. Jeg har fått drømmene mine knust, og nye drømmer er bygget opp. Kontakt med fine mennesker fra fortiden, men også nye mennesker. Mennesker som gir meg tro på at alt kommer til å gå bra. Som gir meg motivasjon og inspirasjon. Som gjør at jeg rett og slett føler meg bra. 

Ting har forandret seg så mye. Jeg har faktisk fått litt farge til nå i sommer og jeg har til og med vært å badet ute på Husvik hos mimmi! Jeg har ikke vært i sjøen på fire år og jeg har ikke blitt brun på enda flere år enn det. Ting skjer, og noen ganger er det så utrolig mye bedre.

Image and video hosting by TinyPic
Bilde fra Tønsbergs blad er tatt av Per gilding, resten er tatt av meg.

Jeg har allerede nevnt inspirasjonen. Jeg tror faktisk jeg har skrevet seks hele blogginnlegg som ligger trygt på telefonen. Noen kommer det til å ta en stund før jeg faktisk poster ettersom temaene er sårbare, men alikevel. Jeg har lastet opp så mange flere bilder på Instagram enn jeg har gjort på over ett år. Det føles utrolig deilig!

#hverdag #motivasjon #inspirasjon #fremgang #recovery #psykiskhelse 

Hit men ikke lenger

cof

Hit kom jeg. For å se. Kanskje, kanskje jeg klarer det. Ta tilbake kontrollen. Overvinne noe i meg selv. Noe som bosatte seg i meg for mange år siden og som fortsatt er tilstede. Det lille monsteret på skulderen som hvisker meg i øret. 

Jeg stod der, en stund. Men jeg satt der enda lenger. Så kom han gående - som en eller annen vanlig person - forbi meg. Han er jo egentlig en helt vanlig person, men for meg er han så mye mer. Et slags forbilde. På en eller annen måte. Jeg er ikke interessert i en autograf eller klem. Heller ikke spesielt interessert i et bilde engang. Men en samtale.. Ja, det hadde absolutt vært noe. Han har på et vis klart å få kontrollen tilbake. Tilbake fra monsteret som en gang satt på skulderen. Som kanskje til og med sitter der enda, men som han klarer å overdøve. Hvordan klarte du det? Kanskje du kunne delt noe med meg. En eller annen hemmelighet, en eller annen metode. 

«OnklP du kommer ikke herfra i live»

Men jo.. Det gjorde du. Vær så snill å fortell meg hvordan.

PS. Du har jo forsåvidt allerede gjort noe. Spesielt i dag. Du fikk meg til å gå ut av sengen, ta på mascara og vandre over broen som deler Nøtterøy fra Tønsberg. Stå og sitte på brygga. Lenger enn jeg har gjort på fem år. Fem - 5 - fuckings år. 

cof

#angst #musikk #slottsfjell2018 #onklp

Føler meg som flere folk enn Eckbo

I søkelyset hater å bli sett på. OnklP og slekta var virkelig inne på noe der. Noen ganger er du høyt, noen ganger lavt. Noen ganger er du fryktløs, noen ganger ligger du alene i sengen og gråter.

Hver dag er bare nerver og drama, men løper fortsatt foran kamera veiver med arma. Noen greier jeg angrer på, er den greia her karma?

Kanskje, bare kanskje er dette noe mange kjenner seg igjen i. Kanskje, bare kanskje, er dette noe som kommer etter en kommentar eller samtale mens det også kanskje skjer av seg selv. Som om du mister absolutt all kontroll.

Er ikke dette noe vi bør snakke om? Hvordan bruke skjold for å unngå sårede følelser? Hvordan man ikke skal senke forsvaret sitt, uansett hvor lyst man har? Dette er helt sikkert litt overdrevent (les: veldig), men noen ganger er følelsene så sterke at det bare overtar absolutt alt. All tankekapasitet. Alt du ser. Alt du hører. Plutselig blir du såret av alt, så hvorfor gadd du å legge ned forsvaret?! Man lærer det i sport. "Defense! Defense!", mens man i kjærlighet og vennskap skal senke skjoldet, hoppe i det, elske med hele seg og jeg vet ikke? Overgi seg, kanskje. Fullt og helt. Men hva om det gjør at noe annet kjipt skjer? Som et dominobrett. Man kan jo i det minste minimere potensielt skadeomfang. En armlengdes avstand. Ett møte her og ett møte der, før man i det hele tatt ser på hverandre. Hva er riktig? Venner? Kjæreste? Familie? Alt? Ingenting? Jeg er tapt. For tapt. Fortapt. Jeg vet virkelig ingenting.

Jeg savner da ting var enklere. Ingen kjærlighet. Ingen depresjon. Ingen berg-og-dalbane av følelser. Ingen selvskading. Ingen angst. Ingenting. Jeg kan ikke engang huske en tid der det ikke eksisterte.

OnklP og Jaa9 har forresten gratiskonsert i Foynhagen på fredag. Som en tidlig oppstart av Slottsfjellsfestivalen. Alle billettene er allerede revet bort, men det er jo kanskje like greit. Ikke fungerer sobrilen slik som den skal og ikke har jeg noen å dra med heller. Forhåpentligvis kommer det en dag i fremtiden hvor jeg faktisk kan møte Onkl og fortelle han hva han og musikken hans betyr for meg.

#tanker #følelser #angst #musikk 

Når ordene setter seg fast

Ord betyr alt. Likevel setter de seg fast noen ganger, da du trenger de som mest. Uansett om man ender opp med stamming, å blande ordene eller å bare miste absolutt alle ordene er akkurat det samme for meg. Det er like vondt, hvertfall når jeg har så mye på hjertet.

Akkurat nå var det som inspirerte meg sangen Tornerose av Cir.cuz. Jeg har aldri hørt den live, i likhet med Bambi som er min absolutte yndlingssang. Mye fordi jeg selv ble kalt Bambi og fordi Mats og Thomas sine tekster er lett å kjenne seg igjen i og å få spesifikke følelser når man hører på dem (så lenge man orker å høre på norske tekster da, haha!). 

Jeg har i grunn vært litt engstelig for å skrive etter innlegget jeg postet 16. mai. I tillegg har det skjedd en del stuff. Både bra og smålig irriterende, frustrerende og what not. Men man lærer seg å takle det, på en eller annen måte. I de fleste tilfeller har man ikke noe valg, man må bare holde hodet over vannet og reise seg opp om man faller. Musikk er en av mine coping mechanisms. Jeg har fått så mye latter i det siste av den ekstremt varierende musikksmaken min, og et godt eksempel (fra spotify) finner du her.

Greit oppsummert har jeg i grunn hatt det rimelig fint siden 16. mai, ved hjelp av gode mennesker jeg faktisk tilbringer tid med fysisk. Det finnes faktisk folk jeg ikke blir sliten av å være med. Whaaaat, tenker du kanskje? Guess what - det gjør jeg også! Det føles godt, da. Det blir en del fine bilder og minner. 

#tanker #reflektering #minner #sommer #sol #minner #lykke #glede