Battle for Azeroth

I natt er det tid for launch av Battle for Azeroth - den nye expansionen på World of Warcraft. Jeg og mange andre gleder oss helt sinnsykt, og jeg tenkte derfor det var på tide å oppdatere gamingdelen av bloggen min. 

Launch er midnatt i kveld fordi det skal være launch for både US serverne og EU serverne samtidig. Oh boy, Blizzard. Jeg har enda ikke helt bestemt meg for hvor vidt jeg skal sitte oppe, men jeg blir antageligvis å prøve meg selvom jeg forventer en del disconnects og offline server da jeg spiller på Silvermoon som har vært den største serveren for Alliance i veldig lang tid. 


Feral druid



Guardian druid



Min UI


Førest, Pølarize og Døubt er alle referanser til sanger av Twenty One Pilots og Krystallbarn er en hyllest til bestevenninnen min. 

Min main er altså en feral druid som jeg til tider også tanker med sammen med en ekstremt god kompis. Både Pølarize, Hecaté og Nushalea er også characters som vil bli prioritert når jeg er endelig når 120 med Førest. 

#gaming #worldofwarcraft #wow #battleforazeroth 

Bryr du deg nok?

De siste tre månedene har jeg utfordret angsten min hver dag. Ikke bare ved å gå ut og være i nærheten av veldig mange fremmede mennesker, men også å tilbringe tid med familie (altså ikke bare mammi, men mimmi og kusiner også). Det har lenge vært en utfordring for meg fordi jeg rett og slett føler meg utenfor. Jeg har liksom ikke så mye å komme med når det gjelder hverdagslige ting, i tillegg til at jeg er ofte tilbake i depressive perioder. Nå derimot, har jeg presset meg, uansett om jeg har vært i en depressiv periode eller helt flat. I går var jeg til og med i en barnebursdag. 

Det jeg har opplevd i etterkant er å få tilbakemeldinger. Tilbakemeldinger fra mennesker som bryr seg. Mennesker jeg har vokst opp med, de som har sett meg både før, under og etter depresjon og angst. Det er så fint å høre at de synes det er hyggelig når jeg får til å komme. At de synes det er koselig å ha meg med og å tilbringe tid med meg. En melding i ny og ne betyr så utrolig mye, tro det eller ei. Det kan bety lite for mange, men det kan også bety hele verden for akkurat like mange. 

Bryr du deg nok?

Et bilde av hele gjengen, slik som vi var en gang i tiden. Uten de største bekymringene og utfordringene. ♥ PS. Jeg er hun lille som sitter på fanget.

#familie #omtanke #kjærlighet

Kjære måne, hvor ble du av?

Fredag 27. juli skulle det være måneformørkelse. Litt slik som da det var Blood moon i 2015, og det var 105 år til neste gang. Jeg tenkte ikke altfor mye over det før mammi foreslo å gå opp på fotballbanen like ved her for å ta bilder. Jeg veide frem og tilbake hvor vidt jeg orket å gå ut og fant til slutt ut at "hei, jeg prøver!". Vi var ute i nesten en time og månen var borte. Jeg forhørte meg rundt og det var ytterst få som fikk øye på månen rundt den tiden vi var ute, og de få som fikk øye på den kunne ikke si noe særlig om hvor vi kunne få øye på den. Jeg gikk likevel ikke helt tomhendt hjem da jeg endte med å ta mange andre bilder! 

 

Jeg måtte prøve meg frem litt da det er lenge siden jeg har brukt kameraet ordentlig, men alt i alt er jeg ganske fornøyd. 

#foto 

Hva vil du egentlig?

Du forteller meg at du trenger noen til å stoppe deg. Sette grenser med alkoholen. Du skal nemlig egentlig ikke drikke alkohol. Da det nærmet seg flere dager i uken i en måned sa jeg det. «Er du sikker på at det ikke er nok nå?» og du svarte at det bare var dette var siste gangen. Så dro du på ferie. Du visste jeg kom til å si noe, for du vet jeg ikke holder kjeft når jeg har blitt bedt om å ikke holde kjeft. «Er du sikker på at du skal bruke hele ferien på å drikke?», «det går bra» svarte du. Så forteller du meg at du har tatt en annen form for substans. Jeg spør hvorfor. «Hva med prøvene? Er det verdt det?» og du svarer at du må det for å komme i partyhumør. Du våknet nemlig fortsatt full etter gårsdagen og at kjæresten din gikk fra deg i en fremmed by, midt på natten. 

Et par dager senere spør jeg deg «hvordan går det etter den kvelden?». Du svarer «vi snakkes i morgen, jeg er sliten». Dette er i dag en uke siden, og jeg vet at du er sosial ute så det er absolutt klart at du unngår meg. Men hvorfor? Jeg gjorde som du sa. Jeg var den type venn du sa du trengte. Hva vil du egentlig ha? En som bare godtar ting og sier «åja, så gøy da» eller «åja, så fint da» når du egentlig trenger en påminnelse på at dette egentlig ikke er greit? Hadde det vært hvem som helst annen så hadde jeg nok ikke vært i så stor sorg som jeg er nå, fordi jeg trodde du og jeg kunne bli noe igjen. 

Også er det deg da. Min nydelige. Du som spør meg om råd angående kjæresten din et par ganger i måneden, fordi dere har det vanskelig. Dere sliter med å ha råd til mat og dere krangler. Det dere derimot bruker penger på er marihuana og sterkere stoffer. Jeg spør deg «er det egentlig verdt det?» kun fordi du kommer til meg så ofte, med akkurat samme problemstillingen. Den samme problemstillingen som ikke endres med mindre du gjør noe med det selv. Jeg har på en måte vært der, og jeg trengte et realt spark i rumpa for å innse at det ikke var ok for meg å leve sånn. Men så blir det stille. Når du ikke trenger noen å lufte frustrasjon med så er jeg ikke så viktig lenger.

Hva er det dere egentlig vil? Vil dere ha hun venninnen, som forteller dere at jeg VET dere kan klare ting dere ikke tror dere klarer selv? Jeg vet at dere er så sterke. Dere har så mye potensiale, og dere fortjener så mye bedre enn situasjonene dere sitter i. Jeg trodde det var sånne mennesker de fleste ville ha i livet sitt. Noen som ser deg for deg, som ønsker deg alt det beste, men som også da stiller kritiske spørsmål, når jeg ser at noe absolutt ikke er sunt. Eller vil dere ha henne som sier «åja, kult» - selv til aktiviteter som er ulovlige, kun for å gjøre alle til lags?

Jeg legger ved et bilde av hun som alltid var kritisk til meg og mine valg. Ei som jeg visste var der i tykt og tynt. Jeg var like kritisk til hennes valg og noen ganger ba vi den andre skjerpe seg, rett og slett. Fordi vi visste at vi begge klarte bedre. Vi visste at den andre hadde potensiale til å bli noe stort.

#vennskap #tanker 

She was like the moon

She was like the moon; part of her was always hidden away.

Innlegget jeg skrev forrige lørdag nådde ut til langt flere mennesker enn jeg forventet. Både mammi og jeg fikk ekstremt mye tilbakemeldinger; mer enn jeg noen gang har fått. Overveldende? Veldig. Men herlighet, jeg følte virkelig på at det er en mening med skriveriene mine. Det er til og med kanskje på tide at jeg deler noe av det jeg skrev veldig privat i mai, selvom situasjonen min i dag er veldig annerledes.

Jeg har vært stille den siste uken fordi humøret har svinget, men det har vært mest nede. Veldig nede. Det blir noen ganger litt sånn når behandlere er på ferie og man ender opp i sin helt egen boble. Jeg er veldig sikker på at flere som har tilbud i psykiatrien føler noe alá det. 

Jeg vurderte nylig å oversette innleggene mine til engelsk, helt nederst i hvert innlegg, etter ønske fra menneskene jeg spiller mye sammen med som gang på gang prøver google translate uten suksess. Så jeg tror jeg skal gjøre det..


The last entry, the one I posted last saturday, reached way more people than I've ever imagined. Both my mom and I got an extreme amount of feedback; more than I've ever gotten before. Overwhelming? Very much so. But I really felt that there's a meaning behind every little thing I'm actually writing. Maybe it's even time for me to publish some of what I wrote privately in May, even though my current situation is very different. 

I've been quiet the last week because my mood has been extremely uneven. Uneven, but more depressed than anything else. It kinda ends up like that during vacations, because you end up in your own little bubble. Without anyone popping it. I'm sure a lot of people who goes to therapists from time to time feels the same. 

Recently I've been thinking about writing my entries in english, in addition to norwegian. Just because of my dear gaming buddies who tries to read with google translate - but without success, time after time. 

#hverdagstanker

Deprimert hver dag

Jeg har en tendens til å sovne på dagen. Hver dag. Uansett om jeg får sove rundt midnatt, 01:00 eller 03:00. Uansett når jeg står opp og hvor mange timer jeg har sovet, så sovner jeg likevel på dagen. I dag følte jeg hvorfor. 

På dagen er man normalt våken. Man har jobb, barn, ektefelle eller samboer og ikke minst venner man er sammen med. For meg er det å jobbe uaktuelt- jeg klarer ikke å være steder der det er mye mennesker. Det er en grunn til at jeg ikke orket det fjerde året på videregående skole og endte opp ufør. Uansett hva du som leser dette måtte tenke og mene om dette, så er det fortsatt fakta. Det er sånn det er. Livet mitt er antageligvis annerledes enn ditt, og enten synes du det er en virkelig forklaring eller så ser du ned på meg. Uansett er det lite eller ingenting jeg kan gjøre for å endre din mening. Jeg har hverken barn, ektefelle eller samboer. Jeg er sjeldent med venner også. For de vennene jeg har er det enklere for meg å forholde meg til på snapchat, World of Warcraft eller messenger og facebook. 

På kvelden og natten derimot, er det helt normalt å være alene. Hvertfall om man ikke bor med noen som man også sover sammen med. Da er det enklere å være våken, fordi det er naturlig å føle seg litt ensom på kvelden. Da fungerer humøret mitt litt bedre. Da er det som regel litt jevnere også. Bortsett fra tankekaoset da. Det som sitter igjen etter dagen. Det ensomme. Det frustrerte. Det irriterte, fordi humørsvigningene mine kommer som det passer dem. Som regel har jeg ingenting å si når når hjernen min ikke klarer å holde styr på og fordele hormonene (?) i hodet mitt korrekt, enten det blir utløst av en hendelse, kommentar eller følelse eller helt av seg selv.

Ikke misforstå - jeg har ikke gitt opp å fullføre videregående skole slik at jeg får den jævla studiekompetansen. Men hva gjør jeg etterpå? Jeg vil fortsatt alltid være autistisk og bipolar, med sporadiske spesialinteresser som slipper taket når jeg minst forventer det. Jeg vil fortsatt ha redusert hukommelse på grunn av medisinene jeg har gått på i 6 år og jeg vil fortsatt ha en utfordrende hverdag. Med mindre man finner "medisincocktailen" og behandlingsløp som passer perfekt for meg. Men det er noe man allerede har prøvd i 13 år, så håpet mitt er ikke lenger så stort. 

#depresjon #angst #jobb #samfunn #autisme #bipolar #psykiatri 

Byen min er fin

Det er en hel halv evighet siden sist jeg skrev noe om ting jeg holder på med for tiden, så jeg tenkte det var på tide med et helt vanlig innlegg. Jeg har nemlig utfordret angsten min hver dag både denne uken, men også forrige uke! I tillegg har jeg vært oppe en del tidligere for å prøve å rette opp i søvnmønsteret mitt, etter anbefaling fra psykiateren. Det tar på. Det har seg i tillegg slik at siden jeg utfordrer meg selv så mye på eksponeringstrening vil ikke de positive effektene ved medisinendring og økning vises. Men alle steg fremover er et steg i riktig retning, right?

I dag var jeg først i behandling før jeg tok meg en tur ut i den fine byen min. Jeg gikk i bakgatene i Tønsberg og opp til Haugar, og herlighet så fantastisk Tønsberg er. Det er så koselig her, spesielt når solen skinner slik som nå. Fra den lille toppen på Haugar ser man i tillegg utover hele byen. 

cof

I dag ble en mye etterlengtet fin og mer positiv dag. 

#hverdag #sol #sommer #tønsberg

Kjære hode, la meg gjøre dette

Advarsel: inneholder tekst om (mis)bruk av alkohol, angst og panikkanfall

I dag kom nyheten alle i Skeleton Clique har ventet på: Josh og Tyler er tilbake med ny musikk og har allerede lagt ut alle konsertdatoer. Vi har ventet i over ett år på livstegn fra dem så selvfølgelig er alle gira- inkludert meg. Da jeg scrollet nedover i Skeleton Clique gruppen jeg er med i på facebook slo det meg; det er utrolig mange som styrer og stresser over hvor tidlig de kan vente i køen utenfor Telenor Arena og hvor vidt det blir Golden Circle og m&g. Mens jeg? Jeg styrer og stresser med hvor vidt jeg orker å dra. 

Man får så utrolig perspektiv på ting når man sitter hjemme med angst. Eller når man er syk på en eller annen måte uansett.. Tenker andre noen gang over hvor heldige de er som bare kan gå ut og gjøre ting? Mammaen min sa det nå nettop "hm, jeg har så lyst på is, jeg. Jeg går ned på brygga snart!". Altså hallo, det er dagligdags for utrolig mange men også så langt fra virkeligheten som man kan komme for kanskje like mange. 

Jeg elsker Twenty One Pilots og jeg var heldig å få tak i billett da de var i Norge forrige gang, i oktober 2016. Jeg brukte mye tid på å bestemme meg for om jeg skulle kjøpe billett fordi jeg var usikker på hvordan jeg ville takle det og om det var verdt pengene. Selvfølgelig kom jeg frem til at uansett hva som skjedde så ville det være verdt å stå i samme bygning som dem, til slutt. Dette var på Oslo Spektrum. Til tross for nøye planlegging, forberedelser og å ha sørget for at jeg hadde nok alkohol innabords for å komme meg fra Sandvika til Oslo sentrum ble det et helvete for meg. Da det ikke var alkoholservering fordi TøP har yngre fans ble jeg edru rimelig fort da jeg kom inn i lokalet og endte opp med å sitte ute med vakter, inne med Røde Kors og inne - i gangen - i lokalene. Gråtende, hikstende, higende etter luft. Det er det som sitter igjen etter den kvelden. Mitt høyeste ønske den gangen var å høre på Tyler og Josh, og det er det enda, så jeg skal prøve igjen. 

Jeg forventer ikke noe bedre resultat. Det kan jeg ikke. Til tross for at jeg har kommet lenger i behandling så tar jeg også stadig 10 skritt tilbake. Men å se Tyler og Josh foran meg, i samme rom som meg og høre musikken deres live.. det er en av mine aller største drømmer. 

Så.. kjære hode, vær så snill å la meg klare dette.

Angst uten filter - et innlegg skrevet etter forrige konsert

 

#twentyonepilots #musikk #konsert #angst

Feilmedisinert og for sent diagnostisert

Er det egentlig noe som heter for sent? Det er vel egentlig ikke det. Men samtidig er det jo det også.

Å få en diagnose etter fylte 15, en diagnose andre får hjelp med allerede i 2-3 årsalderen, betyr at mye av læring, behandling, veiledning og oppfølging kommer for sent. Når man er 15 er det som regel rimelig utfordrende å lære seg et nytt språk. I mitt tilfelle; ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det jeg kunne fått hjelp til og veiledning på allerede som liten. Tankesortering, hjelp til å velge riktige oppgaver på skolen, veiledning av lærere og ikke minst avverging av mobbing, er på mange måter for sent.

Å få enda en diagnose, når man har fylt 22, blir også vanskelig. Spesielt når du allerede, i en alder av 16, ble fortalt at denne eller en annen spesifikk diagnose antageligvis herjer inni hodet ditt, slik at du blir lovet utredning så fort du fyller 18.

Når det går enda fire år ekstra, og at det må en privatpraktiserende psykiater til - en du attpåtil betaler for -, så er det noe som har sviktet et sted. På et eller annet tidspunkt, i en eller annen instans, har det faktisk gått galt.

Siden når ble det greit å nekte noen nødvendig helsehjelp? Nødvendig veiledning? Nødvendig hjelp i det hele tatt, for å kunne bli en del av - og ikke minst bidra til - samfunnet? 

Så viste det seg at jeg faktisk har gått på riktige medisiner da. Sånn ca hvertfall. Bare altfor liten dose slik at de hadde liten til ingen innvirkning. Årevis med piller, uten stort resultat. Årevis med piller i ung alder, når man ikke engang vet hva slags virkning det har på hverken kropp eller hodet i det lange løp, når man en gang i fremtiden skal bli voksen.

Det er det jeg er nå. Voksen. Med dårlig hukommelse, altfor lav terskel for irritasjon og aggresjon og ikke minst vektoppgang - gang på gang. Enda legen(e) som skrev ut medisinene til deg var klar over din 10 år lange kamp mot det vi kaller anoreksi og bulimi. 

Er dette greit? I mine øyne, nei. Alikevel har jeg, og andre, havnet i denne situasjonen. En situasjon jeg ikke unner noen; selv ikke min verste fiende. For den som må ta konsekvensene er meg.

Den som må ta all jobben. Det er meg, det.

#samfunn #psykiatri #helsevesen #autisme #aspergerssyndrom #bipolar 

Noen ganger blir ting feil // uplanlagte pauser

Den siste uken har på mange måter vært fin - fordi jeg har fått bevist for meg selv hva jeg kan - samtidig som den har vært ekstremt slitsom, og jeg tenker nå at jeg gjerne skulle vært foruten. Timeplanen har vært full av uforutsette hendelser, skuffelser, glede, ekstase og surr. 

Forrige torsdag (28. juni) endte jeg opp med angstmestringstrening på Teiedagen sammen med mammi og Saga. Det var greit og veldig vondt samtidig. Påfølgende søndag (1. juli) oppdaget jeg at min Brimnes dagseng fra IKEA var ødelagt. Noen møbler fra IKEA tåler tydeligvis ikke å bli skrudd opp og ned, for så å bli skrudd opp igjen et helt annet sted. Mandag ble brukt til å prøve å fikse den, inkludert å borre i metallskinnen før jeg oppdaget at det ble umulig å borre nye hull i treet på siden av sengen. Er det egentlig ordentlig tre i IKEAmøbler? I tillegg hadde jeg time hos psykiateren min. Der ble vi enige om at jeg må gjøre noe drastisk med døgnrytmen min fordi jeg lever i "feil" tidssone. Så da er planen å stå opp mellom halv ni og ni hver dag frem til det hjelper søvnen min. Dermed var jeg oppe ti på ni på tirsdag før det bar til Jysk for å finne en seng da de åpnet klokken ni. Heldigvis fant jeg en, som (igjen) heldigvis var på tilbud. Uføretrygd er nemlig ikke så lukrativt, og et uventet sengekjøp hugger ganske mye inn i økonomien. Vi fant ut at kusinen min, som fungerer som en storesøster, og samboeren hennes kunne være så snille og hjelpe med å kjøre den hjem med henger og da var jeg også så heldig at de kunne hjelpe meg så jobben med å sette den opp ble litt mindre. Onsdag var det tid for behandling, men også besøk av Tina rimelig tidlig på dagen.

Torsdag var den første dagen det ikke skjedde noe. Jeg kunne endelig puste litt ut. Men om du har asperger, eller kjenner noen som har det, vet du at kun én dag til å ikke gjøre noe spesielt ikke er nok når det har vært noe hver dag. For så vidt med sosial angst også. Eller bipolar lidelse. Jeg vet helt ærlig ikke lenger hvilke ting som tilhører hvilken diagnose som igjen gir personlighetstrekk som vises hos meg. Men samma det. 

I går var det endelig duket for noe hyggelig og planlagt. Nemlig at storesøster (Ida) og samboeren (Ole) kom på grilling! Det ble drinker, musikk og hyggelig selskap til langt på natt, så i dag er jeg også veldig glad for at det ikke skjer noe.. Jeg regner med at det tar en stund å hente meg inn etter denne uken. 

ptrsdrsdr
Sengetøy fra Blackcraft cult // Lucipurr puter fra Killstar

#hverdag #soverom #interiør #seng #killstar #blackcraftcult

You can run, but you can't hide

De små tingene - som gjør deg til deg - kommer alltid til å vinne. Uansett hvor lenge du prøver å fortrenge det så kommer det likevel opp til overflaten, på et eller annet tidspunkt.

De personlighetstrekkene - enten det er på grunn av en diagnose eller ikke - er det som gjør deg til deg. Som avgjør hvor vidt andre liker deg eller ikke.

For meg er dette Aspergers Syndrom og Bipolar lidelse, samt sosial fobi, panikkangst og generalisert angst. Hurra. Jeg prøver å fortrenge de quirky tingene som skaper trøbbel for andre, selv om det er det som gjør meg til meg. 

Det å ikke stole på noen. Frykten for å gå ut. Den ekstreme trangen til forutsigbarhet. Frykten for å stå opp. De uregelmessige stemningssvingene. Frykten for å leve. 

For ikke å snakke om issues med å forstå toneleie og kroppspråk. En jukselapp til ansiktssuttrykk anyone? Eller enda bedre, et "sarcasm sign", slik som Leonard lager til Sheldon i en av de første episodene av The Big Bang Theory. At man tar ting bokstavelig. Å bli sliten av å være med andre. Å ikke tørre å snakke i telefonen. Trangen til alenetid, samtidig som man har et sug etter å være med andre mennesker. Frykten for å bli avvist. Frykten for å være i veien. Frykten for at andre skal hate deg.

Dette er noen av tingene som gjør meg til meg. Dette er også ting jeg prøver å ignorere når jeg møter nye mennesker. Jeg later som jeg forstår, jeg prøver å stole på de, jeg prøver å forandre meg. Men hvordan kan man forandre noe som er så basic i personligheten din? Hvordan kan man unngå å la disse tingene gå utover hverdagen sin når det er som støpt i sement, inne i deg selv?

La meg fortelle deg noe. Det går ikke. Enten vil folk like, godta og akseptere deg eller så kan de dra dit pepperen gror. Du kan ikke løpe fra deg selv, bare fordi det ikke passer inn i noen andres liv. 

For meg ødela dette nettopp noe stort. Noe jeg ville, trengte og ønsket å jobbe for. Er jeg knust? Ja. Kan jeg gjøre noe med det? Nei. Det er noen ting som bare sitter i deg, som det er nærmest umulig - om det ikke faktisk er umulig - å endre. Det er derfor jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke pushe personen vekk. For det er det jeg pleier å gjøre.

Ved å pushe folk vekk, på en eller annen måte, unngår jeg å bli såret på et senere tidspunkt. Jo tidligere jeg gjør det, jo mindre blir den andre personen såret. Men så sitter man igjen med følelsen av at noen har revet ut hjertet ditt og at du aldri kan bli hel igjen. 

inspirational quotes about bipolar disorder Beautiful Best 25 Bipolar quotes ideas on Pinterest
Bilde er hentet herfra.

#psykiskhelse #depresjon #mani #bipolar #asperger #autisme #angst

Alene

Responsen på forrige innlegg har for meg vært overveldende. På en god måte. Jeg har sjeldent vært så stolt av noe jeg har skrevet, men det er jeg denne gangen. Det beste var at da jeg skrev trengte jeg ikke å tenke engang. Fingrene fløy over tastaturet, og det jeg skrev ga mening. 

De siste dagene har hodet roet seg og Saga og jeg har kost oss hjemme alene. Jeg har faktisk gått et par turer og Saga har blitt med meg på yoga. Det føles utrolig godt! I tillegg har vi hatt besøk og jeg har fått meldinger fra familiemedlemmer som bryr seg fordi de vet at det å plutselig være alene i en 112 kvadratmeter er en stor forandring og noe som egentlig føles veldig ugreit. Medmenneskene mine har virkelig trådt til, og det setter jeg så utrolig stor pris på. Hva skulle man gjort uten mennesker som elsket deg?


Fineste, mulig mest nysgjerrige chihuahuaen 

#hverdag #chihuahua #psykiskhelse #recovery

Å ønske lykke

Det at jeg har hatt det veldig tøft den siste tiden er ikke noe å legge skjul på. Jeg har skrevet utrolig mye av tankene mine på telefonen, og det har hjulpet til en viss grad. Men noen ganger trenger man egentlig bare et medmenneske som forstår. 

Noen ganger er disse menneskene vanskelig å finne, og du prøver å nå ut til flere personer. En etter en ender opp med å ikke svare og du sitter der, ensom og alene, og føler at du er den mest forferdelige personen i verden som prøver å få litt hjelp og at man er helt alene i universet.

Slik har de siste dagene vært litt for meg. Jeg er helt alene i leiligheten. Én uke. Jeg har riktignok Saga, men en hyper liten Chihuahua hjelper ikke alltid så mye når alt du orker er å sitte i sofaen og gråte. Det er ikke akkurat en som svarer når du snakker til den heller. Noen ganger trenger man rett og slett andre mennesker. Vi er tross alt flokkdyr.

Jeg løper. Jeg snubler og faller. Jeg reiser meg opp igjen og det hele gjentar seg selv. Gang på gang. Jeg prøver å holde motet oppe, for det er ikke her jeg vil være. På bunnen. Føle meg alene. Jeg prøver å nå ut til folk, men det er ikke alltid jeg tør å være ærlig eller å faktisk be om hjelp. Spesielt ikke om andre mennesker ikke svarer. Da er det bare å gi opp. 

Teit, tenker du kanskje. Ja, så får jeg bare være teit da. For det er slik det er for meg. Men jeg ønsker hvertfall å kjempe. Kjempe for en bedre hverdag og et bedre liv. Et liv som består av lykke. Oppturer og nedturer, men fortsatt lykke. Er det liksom så mye å be om? Jeg føler faktisk ikke det. 

Alle ønsker vel lykke? Å vite at man ikke er alene? Å vite at man er elsket. 

"Jeg elsker deg" er de fineste ordene som finnes. Det å virkelig vite at noen mener det. At de ikke vil forlate deg. Det er det beste som finnes, og det er vel teknisk sett det vi alle ønsker. Hvertfall de fleste av oss. 

Jeg elsker deg. 


Siden dette ble et litt... dystert innlegg, så slenger jeg ved noen bilder av meg 100% lykkelig for noen uker tilbake.

Min første gang i vannet siden 2014, men også første gang jeg brukte Care Bears bikinien min fra Iron Fist. ♥

#psykiskhelse #kjærlighet #depresjon #lykke #håp

Kan du egentlig klandres?

Trigger warning. 
Jeg ønsker ikke at noen skal bli påvirket negativt av følelsene jeg beskriver her.

Nummenheten. Kvalmen. Svimmelheten.
Ikke noe du ikke har kjent før. 

Trangen til å la tårene strømme.
Ikke noe du ikke føler hver dag.

Alikevel er det ikke noe du blir vandt til. Man blir aldri vandt til å få slått pusten ut av seg. Man blir aldri vandt til å kjempe mot sine egne tanker, sitt eget hode. For det er faktisk det som prøver å knekke deg.

Dine egne tanker. Ditt eget hode. 

Hvordan bekjemper man det?

«Tenk positivt»
«Se fremover»
«Ikke heng deg opp i småting»
«Ikke tenk på det»
«Det blir bedre»

Hvor skal det stoppe? Det er disse tingene man får høre hver gang. Hver eneste time, hver eneste uke. Av hver eneste behandler. 

Til slutt er det de ordene som vil knekke deg. For hvor mange ganger har du ikke hørt det før? Hvor ofte prøver du ikke? Flytte fokus. Planlegge noe fint. Tenke positivt. Ikke tenke på angsten. Snakke med noen. Møte noen. Gjøre noe. Det er det man alltid gjør - helt til det ikke går lenger.

Du prøver å oppsøke mennesker hver gang. Du prøver å legge fine planer. Møte noen kanskje? Men hvertfall snakke med noen. Du gjør andre ting. Alt. For å ikke tenke på angsten. Det de fleste ikke tenker på er at en av mestringsstrategiene du lærer i behandling (gjør noe, tenk på noe annet) kan vise seg i selvskading. Eller enda verre (fordi du kan miste livet) - selvmordsforsøk. 

Samtidig klandres du for de desperate ropene om hjelp. De desperate forsøkene på å avlede det som skriker inne i hodet ditt og å følge behandlers veiledning. Dette på tross av at behandler ikke mente å sende deg i akkurat den retningen. 

Du klandres for dine egne handlinger ut fra dine egne tanker og følelser. Men ingen klandres for handlinger som har påført deg smerten du sitter med inni deg.

#psykiatri #psykiskhelse #depresjon #angst #recovery #selvskading #samfunn

Concrete minerals

Er det noe jeg ikke gjør er det å faktisk se på reklamene på facebook og instagram, men for en gangs skyld - for noen uker siden - gikk jeg mot prinsippet mitt fordi noe faktisk så interessant ut.. Concrete Minerals er et dyrevennlig og vegansk merke basert i LA som hadde noen litt annerledes produkter. Jeg har ikke vært så sinnsykt flink til å la være å bruke penger i det siste, slik jeg egentlig lovet meg selv... Men se på det her da!

Leaping Bunny og CrueltyFree sertifisert

Jeg mener.. Hvem er det som IKKE blir forelsket i disse fargene da? Jeg som i tillegg virkelig har begynt å sminke meg igjen, og som for øyeblikket må finne ut hvilken av Kat von D sine farger på foundation passer til den mer solbrune huden min, haha. 

#makeup #skjønnhet #concreteminerals #vegansk #dyrevennlig 

Endelig

Endelig er det juni! Det er sinnsykt varmt, men det har det vel forsåvidt vært en stund allerede. Uansett så er juni liksom.. noe helt spesielt. Hvertfall for meg. Denne junien er enda mer spesiell fordi det snart er Marty sin første bursdag etter at hun ble borte. I tillegg har jeg jo Saga, som faktisk liker å være med på stranda (tro det eller ei!) og det er mye som foregår i livet mitt. 

I slutten av mars startet jeg jo nesten med "blanke ark", og endringene etter Bipolardiagnosen er fortsatt veldig tydelig tilstede. Det er medisiner, det er annen type behandling, og ikke minst en helt ny måte å se ting på. Det har vært en stor lettelse, men det har også vært vanskelig. Jeg har fått drømmene mine knust, og nye drømmer er bygget opp. Kontakt med fine mennesker fra fortiden, men også nye mennesker. Mennesker som gir meg tro på at alt kommer til å gå bra. Som gir meg motivasjon og inspirasjon. Som gjør at jeg rett og slett føler meg bra. 

Ting har forandret seg så mye. Jeg har faktisk fått litt farge til nå i sommer og jeg har til og med vært å badet ute på Husvik hos mimmi! Jeg har ikke vært i sjøen på fire år og jeg har ikke blitt brun på enda flere år enn det. Ting skjer, og noen ganger er det så utrolig mye bedre.

Image and video hosting by TinyPic
Bilde fra Tønsbergs blad er tatt av Per gilding, resten er tatt av meg.

Jeg har allerede nevnt inspirasjonen. Jeg tror faktisk jeg har skrevet seks hele blogginnlegg som ligger trygt på telefonen. Noen kommer det til å ta en stund før jeg faktisk poster ettersom temaene er sårbare, men alikevel. Jeg har lastet opp så mange flere bilder på Instagram enn jeg har gjort på over ett år. Det føles utrolig deilig!

#hverdag #motivasjon #inspirasjon #fremgang #recovery #psykiskhelse 

Hit men ikke lenger

cof

Hit kom jeg. For å se. Kanskje, kanskje jeg klarer det. Ta tilbake kontrollen. Overvinne noe i meg selv. Noe som bosatte seg i meg for mange år siden og som fortsatt er tilstede. Det lille monsteret på skulderen som hvisker meg i øret. 

Jeg stod der, en stund. Men jeg satt der enda lenger. Så kom han gående - som en eller annen vanlig person - forbi meg. Han er jo egentlig en helt vanlig person, men for meg er han så mye mer. Et slags forbilde. På en eller annen måte. Jeg er ikke interessert i en autograf eller klem. Heller ikke spesielt interessert i et bilde engang. Men en samtale.. Ja, det hadde absolutt vært noe. Han har på et vis klart å få kontrollen tilbake. Tilbake fra monsteret som en gang satt på skulderen. Som kanskje til og med sitter der enda, men som han klarer å overdøve. Hvordan klarte du det? Kanskje du kunne delt noe med meg. En eller annen hemmelighet, en eller annen metode. 

«OnklP du kommer ikke herfra i live»

Men jo.. Det gjorde du. Vær så snill å fortell meg hvordan.

PS. Du har jo forsåvidt allerede gjort noe. Spesielt i dag. Du fikk meg til å gå ut av sengen, ta på mascara og vandre over broen som deler Nøtterøy fra Tønsberg. Stå og sitte på brygga. Lenger enn jeg har gjort på fem år. Fem - 5 - fuckings år. 

cof

#angst #musikk #slottsfjell2018 #onklp

Føler meg som flere folk enn Eckbo

I søkelyset hater å bli sett på. OnklP og slekta var virkelig inne på noe der. Noen ganger er du høyt, noen ganger lavt. Noen ganger er du fryktløs, noen ganger ligger du alene i sengen og gråter.

Hver dag er bare nerver og drama, men løper fortsatt foran kamera veiver med arma. Noen greier jeg angrer på, er den greia her karma?

Kanskje, bare kanskje er dette noe mange kjenner seg igjen i. Kanskje, bare kanskje, er dette noe som kommer etter en kommentar eller samtale mens det også kanskje skjer av seg selv. Som om du mister absolutt all kontroll.

Er ikke dette noe vi bør snakke om? Hvordan bruke skjold for å unngå sårede følelser? Hvordan man ikke skal senke forsvaret sitt, uansett hvor lyst man har? Dette er helt sikkert litt overdrevent (les: veldig), men noen ganger er følelsene så sterke at det bare overtar absolutt alt. All tankekapasitet. Alt du ser. Alt du hører. Plutselig blir du såret av alt, så hvorfor gadd du å legge ned forsvaret?! Man lærer det i sport. "Defense! Defense!", mens man i kjærlighet og vennskap skal senke skjoldet, hoppe i det, elske med hele seg og jeg vet ikke? Overgi seg, kanskje. Fullt og helt. Men hva om det gjør at noe annet kjipt skjer? Som et dominobrett. Man kan jo i det minste minimere potensielt skadeomfang. En armlengdes avstand. Ett møte her og ett møte der, før man i det hele tatt ser på hverandre. Hva er riktig? Venner? Kjæreste? Familie? Alt? Ingenting? Jeg er tapt. For tapt. Fortapt. Jeg vet virkelig ingenting.

Jeg savner da ting var enklere. Ingen kjærlighet. Ingen depresjon. Ingen berg-og-dalbane av følelser. Ingen selvskading. Ingen angst. Ingenting. Jeg kan ikke engang huske en tid der det ikke eksisterte.

OnklP og Jaa9 har forresten gratiskonsert i Foynhagen på fredag. Som en tidlig oppstart av Slottsfjellsfestivalen. Alle billettene er allerede revet bort, men det er jo kanskje like greit. Ikke fungerer sobrilen slik som den skal og ikke har jeg noen å dra med heller. Forhåpentligvis kommer det en dag i fremtiden hvor jeg faktisk kan møte Onkl og fortelle han hva han og musikken hans betyr for meg.

#tanker #følelser #angst #musikk 

Når ordene setter seg fast

Ord betyr alt. Likevel setter de seg fast noen ganger, da du trenger de som mest. Uansett om man ender opp med stamming, å blande ordene eller å bare miste absolutt alle ordene er akkurat det samme for meg. Det er like vondt, hvertfall når jeg har så mye på hjertet.

Akkurat nå var det som inspirerte meg sangen Tornerose av Cir.cuz. Jeg har aldri hørt den live, i likhet med Bambi som er min absolutte yndlingssang. Mye fordi jeg selv ble kalt Bambi og fordi Mats og Thomas sine tekster er lett å kjenne seg igjen i og å få spesifikke følelser når man hører på dem (så lenge man orker å høre på norske tekster da, haha!). 

Jeg har i grunn vært litt engstelig for å skrive etter innlegget jeg postet 16. mai. I tillegg har det skjedd en del stuff. Både bra og smålig irriterende, frustrerende og what not. Men man lærer seg å takle det, på en eller annen måte. I de fleste tilfeller har man ikke noe valg, man må bare holde hodet over vannet og reise seg opp om man faller. Musikk er en av mine coping mechanisms. Jeg har fått så mye latter i det siste av den ekstremt varierende musikksmaken min, og et godt eksempel (fra spotify) finner du her.

Greit oppsummert har jeg i grunn hatt det rimelig fint siden 16. mai, ved hjelp av gode mennesker jeg faktisk tilbringer tid med fysisk. Det finnes faktisk folk jeg ikke blir sliten av å være med. Whaaaat, tenker du kanskje? Guess what - det gjør jeg også! Det føles godt, da. Det blir en del fine bilder og minner. 

#tanker #reflektering #minner #sommer #sol #minner #lykke #glede

Sannheten vil komme for en dag

Det er på tide å skrive noe, selv om ordene i hodet ikke gir noen mening. Tankene raser ukontrollert gjennom hodet, hvert eneste sekund av hver eneste time- hver eneste dag. Den eneste jeg virkelig kunne snakke med om alle disse tankene, og vite at jeg ikke ble avvist, er død. Sannheten kommer for en dag, og den har allerede begynt å lekke ut. Man kunne lese om det i Dagbladet lørdag 12. mai, men man kan også lese det på Dagbladet+ enda. Mysteriet Martine. Martine Beatricé Buckley. Mysteriet hvorfor måtte min bestevenninne dø av noe så uskyldig som en jævla lungebetennelse og hvorfor vil ingen ta på seg ansvaret for å ha sviktet henne.

Igjen føles det som om verden spinner rundt. Verden spinner og jeg prøver å holde meg fast. Jeg prøver å ta tak i noens hånd, noen som kan gi meg trygghet. Tryggheten min løper for fort, og jeg klarer ikke å holde følge. Jeg faller. 

Den sviende smerten man føler om man skrubber kneet på asfalten. Bare at nå er den inni meg. I hjertet? I hodet? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg bærer på den, hver eneste dag.

Plutselig er jeg høyt. Overalt. Jeg kan klare alt, jeg vet alt. Jeg er den aller beste. Så faller jeg, og det er ingen som tar meg imot. Jeg faller til jeg treffer det jeg tror er bunnen av brønnen og higer etter luft. Jeg prøver å svømme oppover, men så treffer jeg noe hardt. Bunnen. Var det ikke oppover jeg svømte? Solstrålene rekker ikke helt ned og jeg finner ikke veien ut av det mørke vannet.

Én dag er jeg ferdig her nede. I det kalde vannet. Én dag får jeg styrken - eller evnen - til å klatre opp og bli der oppe.

En sinnsyk overraskelse og smålig angst..

På torsdag fikk jeg en overraskelse i innboksen min på facebook.. En fra Tønsbergs blad ville at jeg skulle ringe han, i forbindelse med konkurransen for 50-års jubileumet til Messafestivalen. Som de fleste vet har jeg ekstrem telefonangst men jeg tenkte "faen heller, dette skal jeg klare". Det var tross alt i forbindelse med en konkurranse. Det første han sa var "Hei. Gratulerer med å ha vunnet konkurransen om mitt messeminne" og jeg ble målløs. Jeg? En vinner? Hva skjer? Men joda, jeg er 1 av 3 vinnere av konkurransen i forbindelse med jubileet og jeg vant med en historie om da Mats og Thomas var ekstremt imøtekommende da jeg hadde angstanfall under konserten i fjor. Jeg fikk til og med komme innenfor sperringene etter konserten og fikk snakke med dem en stund. Jeg skrev desverre ikke noe særlig etter konserten i fjor, og heller ikke i 2016 på grunn av den tøffe tiden jeg var - og fortsatt er - gjennom. Men her kommer et lite bildedryss fra Messafestivalen 2013, 2016 og 2017 - og jeg starter med i fjor.

Litt senere på dagen snakket jeg også med Arild, som er hovedmannen bak messa og gjett hvem som skal dit litt senere for å ta imot premien sin PÅ SCENEN? Du gjettet riktig! Meg!


Foto: Han Quang William Steenbuch

Som man kan se så har jeg egentlig forandret meg veldig opp gjennom årene, men hvem gjør ikke det? 

#messafestivalen #messa #tønsbergmessa #tønsbergmessa2018 #messafestivalen2018 #konserter #tivoli #circuz #angst 

 

I don't wanna be heard, I wanna be listened to

Har du noen gang tenkt over at det er en viss forskjell mellom å høre og å lytte? Hvertfall er det slik jeg ser det, og spesielt med diverse sanger av forskjellige musikere som nevner dette. Tittelen er hentet fra Forest av Twenty One Pilots

Gårsdagen gikk med til IP møte, butikktur og tankekaos. Jeg var så dårlig - av sosial fobi - før møtet at jeg såvidt klarte å la være å kaste opp. Kaldsvetten rant, kroppen prikket, jeg hadde alvorlige pusteproblemer og var ekstremt svimmel. Det er absolutt noe av det verste jeg vet og det plager meg at angsten har vært tilstede helt siden jeg var 4-5 år gammel. Nå er det jo nemlig bevist at små barn kan ha både angst og deprimerte og guess what? I had all the signs. Fortiden er alikevel bak meg og det er lite å gjøre med det som har skjedd.

Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg virkelig måtte få satt ord på tankene mine når det gjelder irritasjonen og raseriet over at det tar så utrolig lang tid å få korrekt hjelp. Et ordtak som passer godt til både min, men også andres, situasjon er «du må være frisk for å være syk». Tro det eller ei, det passer. Men dette er noe jeg er overbevist om at du må oppleve for å tro det. Jeg har opplevd nok av spydige og nedverdigende kommentarer og blikk til å være overbevist om at folk flest ikke klarer å forstå, vise empati eller fatte og begripe hvor tøft det er å være psykisk syk. De fleste av oss har, selv om vi hverken går på skole eller jobber, en 24 timers jobb som aldri gir oss fri for hverken helger eller ferie. Tenk litt på det. Tenk på hvor mange og lange ferier elever på både barne-, ungdom- og videregående skole har? Høst, jul, vinter, påske, pinse og ikke minst som regel 2 måneders sommerferie. Det er jo også inneklemte fredager og mandager som er helligdager som gir en ekstra dag helg. De som jobber i normale jobber derimot har ikke så mye ferie. Men de fleste har hvertfall fri så lenge det er helligdag, om de ikke har vakt da- hvor de får ekstra betalt. 

Uføretrygden i Norge som folk flest snakker om som noe fantastisk, lukrativt og ikke minst avslappende er i realiteten så vidt nok til å leve av for en normal person. Mange psykiske syke har ingen mulighet til å komme seg ut i hverken arbeids- eller boligmarkedet og har kanskje hverken energien, motivasjonen eller evnen til å drive med en form for fritidsaktivitet selv om aktiviteten kan trene enten fysisk eller mentalt- eller kanskje til og med begge deler. 

I tillegg til vår 24 timers arbeidsdag 7 dager i uken, hver måned gjennom hele året har vi også et enormt press. Vi blir for det første utsatt for diskriminering men også sarkastiske og ironiske kommentarer, stygge blikk og mobbing. Mobbingen foregår faktisk både på internett og i det virkelige liv. Er det noe du ønsker å bidra til? Om ikke så anbefaler jeg at du tenker deg om en ekstra gang om du i fremtiden tenker på å komme med en spydig kommentar. Du skal aldri skue hunden på hårene eller dømme en bok etter omslaget. Det økonomiske presset er også relativt stort ettersom det er begrenset hva man kan velge å handle på butikken eller unne seg av personlig helse og hygiene, men også for eksempel klær, kosmetikk eller ting til hjemmet etter at regninger, husleie og eventuelt lån er betalt hver måned. Enda vanskeligere blir det om du har barn. Du ønsker ikke for barnet ditt at barnet skal føle seg utenfor fordi han eller hun ikke nødvendigvis har de nyeste og dyreste tingene eller klærne. Likevel er en noe stram økonomi ikke en overveiende grunn til å ikke få barn i mine øyne. Man kan være ekstremt omsorgsfull, god, empatisk og være en fantastisk forelder selv om man ikke kan kjøpe alt det nyeste og dyreste. 

I bunn og grunn handler dette om den sittende regjeringen og deres prioriteringer. Det er ekstremt vanskelig å få korrekt hjelp i helsevesenet om midlene deres kuttes til fordel for andre - i manges øyne - mindre viktige ting som skattekutt til de som tjener fra 700 000,- og oppover i året. At et offentlig helse- og skolevesen fungerer tilstrekkelig er etter min mening viktigere enn å ha hundrevis av private sykehus, behandlingssteder og skoler ettersom det alltid vil være mennesker i samfunnet med mindre økonomiske midler som tilsier at de er avhengig av det offentlige fremfor den private sektoren.

Spørsmålet mitt til dette er hvorfor? Hvorfor er det viktig med store skattekutt til de som tjener aller mest her i landet? Hvorfor er det viktig å privatisere alt som privatiseres kan? Er det ikke lenger slik at alle mennesker er like mye verdt? Er det ikke lenger slik at alle har rett på nødvendig helsehjelp? Ta medisinene mine for eksempel. Utenom frikort så bruker jeg i gjennomsnitt 6000,- på medisiner i året. Hvorfor? Fordi medisiner jeg trenger for å leve ikke dekkes av staten. 6000,- + frikort på 2500,- (?) er ganske mye når det finnes tilstrekkelig av mennesker i Norge som ikke trenger helsetjenester like ofte og som ikke engang når frikortgrensen. 

Er det virkelig ingen måte å ønske alle mennesker her i landet et godt, OK eller levbart liv til tross for at de har nedsatt funksjonsevne eller evne til å klare seg selv? Er det ingen måte å igjen få en jevnere likhet for alle slik at det vil være færre som er nødt til å leve under fattigdomsgrensen? Er det virkelig INGEN mulighet for at alle skal være like mye verdt?

Jeg tror at det finnes en løsning. Et eller annet sted. Men ansvaret ligger på politikerne som sitter på stortinget. Det ligger selvfølgelig også på menneskene det gjelder, fordi man må kjempe for å komme seg opp og frem her i verden eller å bli lyttet til og tatt på alvor. Men hovedansvaret vil alltid ligge hos de som styrer og har makten til å forandre ting. Jeg tror rett og slett at noen politikere trenger å ta hodet sitt ut av et visst sted og begynne å se rundt seg. 


Kilde

Kilde

#samfunn #økonomi #samfunnsproblemer #psykisksyke #uføretrygd #ungufør #forskjeller #sosialeforskjelle #politikk #politikere #nav #ernasolberg #sivjensen #berniesanders #popefrancis

Fra himmel til helvete på 2 sekunder

For nesten tre uker siden skrev jeg et innlegg om min nye begynnelse. Jeg jobber hardt på saken om en fin, ny hverdag men det er mye å bli vandt til. Jeg ble nemlig diagnostisert med bipolar lidelse. Med andre ord forklarte det en hel del ting som den hyppige, dype depresjonen, manien som ble til hypomani da jeg begynte på stemningsstabiliserende for 5 år siden, mine spontane (litt for dyre) kjøp av ting og tang til tross for at jeg egentlig ikke hadde mulighet til å unne meg ting og mine med andre ord ekstreme humørsvigninger som førte til ekstreme hendelser og følelser. 

På kort tid, med grundig og nøye undersøkelse av både min psykiatri- og sykdomshistorie samt familie sin ble det klart: det er ikke noen tvil. Bipolar. Samtidig har det tatt mer enn 12 år for det offentlige helsevesenet å hjelpe meg og ikke komme noen vei. Jeg funderer stadig på hvorfor. Hvorfor har ikke offentlig helsevesen eller skole sett meg på riktig måte? Hvorfor har jeg måttet gå gjennom himmel og helvete- en reise som er forferdelig - i løpet av minutter i mange, mange år? Hvorfor har jeg ikke blitt hørt? Hvorfor skal det være så jævlig vanskelig å få korrekt hjelp? Er det ikke det vi liksom har krav på i Norge - med vårt "fantastiske" helsevesen og skattebetaling til å dø av for mindre heldige mennesker? Jeg er sint og frustrert. Men jeg er også glad. På forskjellige ting selvfølgelig, men den sinte og frustrerte delen vinner foreløpig. Jeg forstår ikke. Men akkurat dét er noe jeg trenger å virkelig få ut i et helt eget innlegg, når formen min tilsier at det er greit. Jeg våkner nemlig hver dag nå med en forferdelig følelse av at jeg ikke fortjener livet. Jeg har en anelse om at det er på grunn av seponering av antidepressiva slik at jeg kan gå på stemningsstabiliserende og noe annet som kan hjelpe hjernen min bedre, så foreløpig må jeg bare holde hodet over vannet. Jeg skal ikke drukne. 


Fra himmel til helvete på 2 sekunder..

#psykiatri #psykiatriinorge #norskhelsevesen #offentlighelsevesen #kommunepsykiatri #dps #bupa #sykehusetivestfold #spesialisthelsetjenesten #privatpraktiserende #psykiater #helse #asperger #aspergerssyndrom #asd #autisme #bipolar #depresjon #mani #angst

Skal ikke gi opp

Er det noe jeg har lært av mammi som sitter dypest i meg er det at man aldri må gi opp. «Om du gir opp så har du tapt» sa hun alltid, og det er jo sant. Og jeg, Padmé Sophie - også kjent som Immortal Siren eller Immortality i gamingverdenen -, skal ALDRI tape mot livet.

Nå har det seg sånn at jeg gleder meg utrolig mye til påsken er over, for da skal jeg endelig tilbake til psykiateren jeg fortalte om i forrige innlegg. Jeg har også gjevnlige samtaler i kommunepsykiatrien, og endelig er det et nytt IP-møte. Rimelig opptatt kan man kalle det, hehe. Hvertfall i forhold til hva folk flest tenker om meg som psykisk syk og uføretrygdet. Jeg er jo så lat, ikkesant?..... Nei as. Fuck dem som har en helt feil oppfatning av ting og som nekter å høre på fakta. Fuck dem som har et behov for å baksnakke. Fuck dem som har et ekstremt behov og lyst til å gjøre det de kan for å ødelegge andres liv. En gang i fremtiden vil karma bite dem i rumpa. 

Ofte blir ikke ting som man tenkte og håpte. Men det er ingen grunn til å gi opp. Fortsett å kjempe. Fortsett å prøve. Fortsett å vær deg selv! Om folk har et problem med det så er det faktisk DERES problem, ikke ditt. Du er den viktigste personen i livet ditt. Tro på det. Tenk på det. Du er sterkere enn du tror og smartere enn mange andre. 

Her er noen sanger som hjelper meg gjennom stunder som denne;

Det er mange musikere som har lært meg noe gjennom musikken deres, men Admiral og Onkl er nok de som har påvirket meg mest ♥ To fantastiske menn som jeg drømmer om å møte en dag. 

#styrke #selvtillit #tro #håp #kjærlighet #musikk #fremtid

En ny begynnelse..

Jeg er så utrolig takknemlig. Jeg var så heldig å endelig komme inn til en time hos en virkelig fantastisk psykiater takket være min absolutt beste mammi i hele verden. For en gangs skyld i løpet av mine 12 år i spesialisthelsetjenesten ble jeg hørt. Jeg ble lyttet til, tatt på alvor. Jeg møtte forståelse og trygghet. Den følelsen var absolutt ubeskrivelig. Med tiden - antageligvis snart - kommer jeg til å fortelle mer detaljert, for det er akkurat det bloggen handler om. Jeg laget den jo for å fortelle om livet mitt som autistisk og psykisk syk i en verden som ikke akkurat viser medfølelse og varmhet. Spesielt her i vårt eget land. Men uansett, dette er en ny begynnelse for meg. Dagen i går var den første dagen i resten av mitt liv og en fortsettelse på veien min videre til å akseptere meg selv slik jeg er og å jobbe mot en hverdag hvor ting er levbart det meste av tiden.

fbt

#fremtid #lykke #psykiatri #psykisksyk #nystart #mentalhelse #padmésophie #selvtillit #selvfølelse 

Lykke, hvor ble du av?

Lykke. Jeg tviholdt på deg så lenge at jeg tror jeg brukte deg opp. Nå kan jeg ikke finne deg lenger, uansett hvor hardt og mye jeg leter. Frustrasjonen er på topp samtidig som blurryface (represents Tyler Joseph's anxiety and depression, Tyler wears black paint on his hands and neck to represent Blurryface. My name is Blurryface and I care what you think.) tilslører tanker, syn og følelser. 

Jeg trenger forandringer. Jeg kan egentlig ikke fordra endringer, men noen ganger må man bare. Jeg har startet på forandringene allerede, og in the end så er det forhåpentligvis - og mest sannsynlig verdt det. Det kommer bare til å ta en hel del tid før jeg kan slå meg til ro med endringene, godta det og leve videre. 

For hvert eneste minutt i hver eneste time i løpet av hver eneste dag tenker jeg. Jeg prøver å få inspirasjon igjen. Jeg vil så gjerne skrive. Jeg vil skrive på samme måte som jeg gjorde tidligere. Følelsen av at ordene bare kommer og at de gir mening ved å bare la fingrene danse over tastaturet er så fantastisk. Jeg er bare ikke sikker på hvordan jeg skal gå frem for å få det til igjen. Det er vel kanskje ikke så rart når hodet mitt føles som en kurv med 500 garnnøster som har klart å rote seg inn i hverandre. Hvordan skal man liksom få til å separere de? Spesielt når alle garnnøstene er i samme farge. Jeg tror helt ærlig at tiden bare får vise. At livet tar meg i den retningen jeg er ment til å gå. 

Når jeg er inne på temaet om hva jeg prøver å endre, så er det blant annet mitt engasjement for de jeg er glad i. I forbindelse med dette har jeg laget en gofundme aksjon for en utrolig dame som har vært som en ekstra mor for meg i alle år.. Det hadde betydd alt for meg om den hvertfall hadde blitt lagt merke til av viktige mennesker i Norge. Jeg håper flere vil ta seg tiden til å lese og eventuelt dele den  

Fighting Parkinson's and side effects 

#lykke #håp #depresjon #dystymi #tanker #følelser #samfunn 

Saint vs sinner

Så jeg bestemte meg for å investere i den lille versjonen av Kat sin parfyme Saint, fra kolleksjonen Saint vs Sinner- og jeg elsker den! Den lukter så sinnsykt godt, og det gjør ikke akkurat noe at pakken og flasken ser fantastisk ut. Jeg kommer garantert til å investere i en av de store flaskene, samt å få tak i Sinner versjonen av denne lille. 

Bloggingen min har det vært lite av, men jeg prøver stadig å se etter inspirasjon til å skrive litt mer. ♥

#kosmetikk #parfyme #vegansk #dyrevennlig #katvond 

Kan det stoppe å snurre rundt nå, vær så snill?

Slik som ting er i dag (det har bygget seg opp en stund) så venter jeg egentlig bare på et brev i posten om at "vi har nå tatt din forespørsel inn til vurdering og setter fra og med i morgen 20. januar 2018, verden på pause i to uker". Det hadde jeg faktisk virkelig, virkelig trengt. 

2017 sluttet på verst tenkelig måte og 2018 startet rimelig likt. Jeg har egentlig bare ventet på at verdenen min skal kræsje og det gjorde den i går, da jeg egentlig begynte på dette innlegget. 

Jeg har ikke noe filter; det har jeg aldri hatt. Absolutt alt jeg ser og hører surrer rundt i hodet mitt konstant. Inkludert alle diskusjoner online som ender i intet annet enn drama og drittslenging, både på ordentlige saker og det som faktisk er rimelig små bagateller. En hel post på facebook hvor en person klaget på alle andre som klaget. Jeg hoppet inn i diskusjonen med en "hm, jeg skjønner hva du mener og du har et poeng, men folk er forskjellige og de tingene én person kan gjøre på 2-3 dager kan ta ukesvis for andre å få til" og ble da kalt en bitch. Sammenhengen er hvor? Jeg påvirkes så sinnsykt av det som blir sagt til meg og hva folk kaller meg, men alikevel er trangen til å fortelle at "hei, ikke alle er like" for stor til å la være å hoppe rett ut i det. Men ettersom det er min skyld at jeg gang på gang hopper rett i det så møter jeg null forståelse.

Jeg har også begynt å legge ekstremt merke til alle de som håver inn millioner på å si én ting men som ender opp med å gjøre det motsatte selv. Det er ingen som påpeker det lenger, fordi man ender med å bli hetset. Det har skjedd meg også, og jeg har gitt opp med å heve stemmen min om det gjelder noen som har makt. Det ender som regel vondt og dumt for den av partene som sitter med lite eller ingen makt, selv om den personen i bunn og grunn har rett og bare påpeker fakta. Hvor er logikken? Screw that, så lenge avisene får klikk og enkeltpersoner tjener millioner på å føre andre bak lyset så er det jo selvfølgelig greit. 

 

Den eneste personen jeg snakket med dette om er borte. Hun kommer aldri tilbake. Hvorfor? Fordi verden er urettferdig og hjelpen kommer for sent. Hvorfor skjer det? Hvorfor er det ingen som gjør noe med det? Hvorfor er det ingen som fokuserer på dette, tar det opp, konfronterer de som kan gjøre noe med det og kjemper for de svake? Om jeg finner svaret på det kan tankene kanskje gi meg en pause, hvertfall for noen sekunder...


Who cares if one more light goes out?
In a sky of a million stars
It flickers, flickers
Who cares when someone's time runs out?
If a moment is all we are
We're quicker, quicker
Who cares if one more light goes out?

#sorg #savn #kjærlighet #samfunn #autisme #asperger 

..og så var det på'n igjen

I morgen slår hverdagen til igjen med Petter tilbake på jobb og mammi tilbake i Oslo. Jeg gleder meg ikke så veldig mye til å være alene igjen, merker jeg.. Og i tillegg er Tina bortreist og min kjære Marty som var den jeg snakket med om absolutt alt døde brått rett før jul. Så denne pangstarten på hverdagen i det nye året gruer jeg meg til. Heldigvis har jeg Saga, og på tross av at hun tidvis er masete (hun er fortsatt valp!) så er det en stor trøst og hjelp. 

Jeg tenkte bare det var en god idé å gi lyd fra meg. Blogglyst, lyst til å være sosial og i det hele tatt gjøre noe har vært på bunn i hele julen. Jeg var i tillegg på syning 29. desember og bisettelsen fant sted fredag 5. januar. Jeg vet enda ikke helt hvordan jeg skal hverken forholde meg til eller takle sorgen så foreløpig føles det best å bare trekke seg unna unødvendige ting..


jeg husker ikke hvor bilde er fra.. 

#sorg #død #hverdag #ferieslutt #bestevenn #tap #håp #smerte

O jul med din glede?..

..for meg er det mer "O jul med din vrede", for å være helt ærlig. Rett før jul fikk jeg informasjon om at én av mine to beste venninner (1 av 2 som jeg faktisk møter fra tid til annen også) var død. I fjor var vi sammen utover kvelden på julaften da hun så sårt trengte kjøre hjem og vi feiret nyttårsaften sammen med vegetarkebab og alkoholfri champagne. Denne julen gjør helt ærlig mer vondt enn den er fin, til tross for at jeg egentlig elsker jul.

Å miste en bestevenn føles verre enn å miste en slektning man ikke har hatt særlig mye kontakt med. Men når man googler "how to deal with your bestfriends death" får man veldig lite info. Venner er jo ikke så viktig, right? Eller.. en venns død kan umulig føles så ille. Men jo, det gjør det faktisk. Vi hadde store planer for gaming (World of warcraft) i juleferien, vi skulle nemlig eie Silvermoon og bygge opp den gamle raidingguilden med noen guildies. Vi skulle gjøre achievementruns, gammelt content, snakke på Discord og kose oss glugg ihjel. Det å i det ene øyeblikket tro at venninnen din er syk men har det ok og er på bedringens vei mens i det andre få vite at hun er dø? Det er et enormt sjokk. Du kjenner det inn til beinmargen. Jeg gråter, jeg er sint, jeg er frustrert. Jeg føles håpløshet, sorg, sinne og tristhet. Jeg har mistet troen på menneskeheten. Vi skulle jo flytte til Mars eller månen, du og jeg? Fordi vi mislikte mennesker (in general, selvfølgelig ikke alle mennesker!) like mye. Vi delte alt, fra "you know what? mennesker suger." til "sjekk den videoen! den katten er to die for!!" og "shit as, jeg får ikke sove" klokken fire om morgenen. Det har vært utallige situasjoner siden jeg fikk vite det hvor jeg tenker "åh, nå må jeg sende melding", men så innser jeg at jeg ikke kommer til å få svar. Jeg tenker "holy crap on a cracker, hvordan kunne dette skje?". 

Også er det jo selvfølgelig en evig kamp i sosiale medier med å prøve å "bevise" hvem som elsket henne høyest, hvem som brydde seg mest, hvem som satte pris på henne mest. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så inn i granskaugen viktig, for det gjør jo ikke en forskjell uansett? Det hadde gjort en forskjell mens hun enda var i live, men ikke nå.. Å kopiere hva én bestevenn skriver gjør ikke deg til noe annet enn en copycat. Og å påstå at du var der for henne mens du snakket dritt, spredde falske rykter og gjorde hva du kunne for å såre henne og ødelegge livet hennes gjør deg ikke til mer enn et patetisk, falskt menneske.

"Friends are the family we chose"

Jeg orker ikke flere tap nå. 


06.07.15 laget da fetteren min døde // bilde fra august 2010


bilde fra 01.08.15

#sorg #bestevenner #familie #død #tristhet