Pawfect

Da Emine måtte forlate oss 14. august 2017 var det ikke noe tvil; tatoveringstimen 9 dager senere skulle bli annerledes. Jeg tenkte og tenkte på hva jeg kunne velge for å hedre den lille babyen min og valget falt på en pote. Jeg hadde et stort ønske om at den skulle synes godt til alle tider og plutselig bestemte jeg meg for at hånden, det var riktig. Jeg har hatt den helt siden 23. august 2017 men jeg har enda til gode å vise den frem på bloggen, i tillegg til 2 andre tatoveringer. I dag fikk jeg et minne opp på facebook om at det i dag er tre år siden jeg tok tatoveringen på venstre skulder, og det fikk meg til å tenke på at det var tid for en oppdatering i denne kategorien!

Emine var mitt lille gull. Hun var en "eventyrmix" fra Gran Canaria og flyttet hjem til meg kort tid etter at hun kom til Norge i 2013. Hun var allerede 2.5 år gammel på tidspunktet jeg fikk æren av å bli kjent med henne, og jeg var så heldig å få lov til å elske og kose med henne hver dag i litt over 4 år. Hun var en herlig hund med mye personlighet og hun hadde flere trekk fra rasene hun hadde i seg; Grand Danois, Pekingeser og Basset. På tross av Grand Danois-genet veide hun kun 10kg og var med andre ord ganske liten. Hun elsket å sitte på fanget eller å ligge i armene mine. Bamser og andre leker var ikke så interessant, men kos og å sove var det beste i hele verden. Vi måtte desverre avlive henne 14. august 2017. Vi skulle på rutinesjekk og tannrens hos vet, men da vi var ute å kjørte mens vi ventet fikk vi en telefon. De hadde tatt røntgen av henne og bildene viste 3 svulster i lungene, en milt som var 3 ganger så stor som normal og vann i buken. Vi hadde ingen anelse om at hun var syk da hun aldri endret personlighet og aldri viste tegn til vondt. Jeg savner henne så utrolig mye, hver eneste dag, men heldigvis har jeg mange gode minner og vakre bilder av skjønnheten min.

Inspirasjonen som forsvant

Advarsel: sterk ordbruk

Inspirasjonen min har over lenger tid vært borte. Den har vært så borte at jeg ikke engang visste hvor jeg skulle lete. De som har fulgt blogginnleggene jeg har postet i høst kan forstå til en viss grad, men jeg har ikke vært 100% ærlig om hvor ille ting har vært. Nå derimot er det som om en stor, tung sky har blitt borte fra livet mitt. Som om 20kg med stein er løftet fra skuldrene mine. 

Denne uken var spesiell og vond. Jeg måtte slutte på en medisin som vi vet at fungerer veldig godt for meg og angsten. Den angsten som overskygger alt, til og med de største humørsvigningene og mer ekstreme aktivitetene. Til en viss grad bra, men likevel dårlig da jeg har sittet fast i det som virket som et uendelig mørke. Jeg begynte på disse medisinene i høst, og de hadde en positiv innvirkning, nesten med en gang. Problemet er bare at jeg ikke har råd til å kjøpe den. Jeg får alltid frikort i løpet av mai på grunn av alle medisinene mine, legetimer og behandling hos privatpraktiserende psykiater, men både denne og en annen medisin vil ikke helfo dekke - til mitt bruk. Vi gikk over til en annen medisin som helfo mener fungerer like bra, og jeg gikk rett i "kjelleren". Jeg har ikke vært suicidal på en stund, men dette grenser til hvor jævlige jeg hadde det da jeg først ble ordentlig syk i 2010. Etter noen dager, nærmest i transe av depresjon og kaos, ble det sendt en e-post til psykiater og jeg fikk beskjed om å begynne på de fungerende medisinene igjen, med en eneste gang. Plutselig, i løpet av kort tid, ble alt det vonde i hodet borte. Nå skal jeg gå på de til over jul (med det jeg fortsatt har igjen i boksen), før det blir mer eksperimentering. Jeg er usikker og redd, men enn så lenge skal jeg nyte å ikke ha tankekaos og kunne tenke positivt igjen.

En bekymringsløs jente som koser seg i kulda i hagen. Jeg har savnet deg.

Desember 2.0

Jeg sitter her, med blogg.no foran meg. Jeg prøver å tenke ut hva jeg kan skrive for å fange interesse, men også for å få ut litt av det som surrer oppi hodet mitt og tar unødvendig stor plass. Jeg vil jo ikke skrive noe som ikke er ekte, men noen ganger er det som er ekte ganske repetivt og mindre interessant å høre om, gang på gang. 

Desember er vanligvis en fin måned, og en måned jeg virkelig elsker. Det blir den nok i år også, selv om den er veldig annerledes fra de siste fem årene. De siste fem årene har jeg nemlig vært rimelig lykkelig med en spesiell person ved min side, gjennom tykt og tynt. Nå er han ikke lenger ved min side, som en støtte og som en som elsker meg, uansett hva. Det er vondt når ting forandrer seg. Ikke det at det forandret seg akkurat nå, for det har vært annerledes en god stund. Men helt ut av det blå kjenner man på de følelsene man trodde man aldri ville ha igjen og savnet blir ekstra stort. Savnet etter trygghet. Savnet etter det vanlige, det gode og den personen som ga deg alt i hele verden. Plutselig må du bare bite tennene ekstra hardt sammen og fortsette på egenhånd, helt alene. Dette blir forsåvidt også den første ordentlige julen uten bestevenninnen min også. Julen i fjor var litt blurry og full av sorg, med planer om å ta et siste farvel. Så ja, dette blir litt annerledes og ganske rart for meg. Men jeg er sikker på at jeg på en eller annen måte kommer til å få en fin jul likevel. Jeg er jo så heldig å ha familien min. 

Planene for de neste ukene ligner de fire siste ukene. Det er nesten fullt opp med behandling, legetimer og andre ting som tar en hel del energi. Jeg tar likevel på meg masken min og kommer meg gjennom det, selv om jeg blir fullstendig utslitt. Gårsdagen bestod mest av soving da det var den første dagen i løpet av fire uker hvor jeg faktisk klarte å senke skuldrene til en viss grad. Jeg hadde egentlig en fantastisk plan for neste lørdag, for da skulle jeg på en konsert jeg har gledet meg til i over en måned allerede. Desverre ble den utsatt. Utsatt helt til august neste år, faktisk. Jeg beholder likevel billettene mine og den dagen er allerede hellig. 


Her er fine, lille Eminemin jula 2013. Juletre smakte tydeligvis godt. ♥

 

Kjøring og sånn, helt på ekte

En ting jeg egentlig har holdt superhemmelig (bortsett fra mine aller nærmeste) er at jeg siden august har hatt noen kjøretimer. Endelig fikk jeg også begynt. Til tross for mye angst og usikkerhet har jeg møtt opp til alle kjøretimene, prøvd å tro på rosen til kjørelæreren min og også gjort alt han har "gitt meg beskjed om" å gjøre, til tross for at jeg ikke har følt meg klar. Jeg har de siste 4-5 gangene følt skikkelig på at jeg ville slutte helt. Gi opp på noe for andre gang i livet mitt. Heldigvis har jeg mennesker rundt meg som oppmuntrer meg og som heier på meg, selv om det til tider har føltes som litt for mye press.

Jeg har søkt om tilrettelagt, muntlig teoriprøve. Det tok en evighet med alle de papirene. Jeg har også fått vite at det blir annerledes for meg å ta lappen, fordi jeg er bipolar. Jeg er visst mer utrygg i trafikken enn andre. Det gjelder antageligvis ikke meg spesifikt, men det var likevel kjipt å høre. Jeg har også hørt at jeg har en rar bipolar ettersom svigningene er sånn som de er nå. Men gjett hva? Jeg har begynt på enda en ny medisin, og jeg er ganske sikker på at de funker!

Uansett, i dag har det gått helt fantastisk bra. For første gang på lenge har jeg en selvtillit som bare bobler over. Som sier meg at jeg kan alt. Jeg er supermann. Hello selvtillit, det er godt å ha deg tilbake! 

Om ikke så altfor lenge kanskje jeg kjører en sånn en...

 

Den sinte behandleren

Det var en gang jeg var innenfor noe som heter RMU i det som på den tiden var Nøtterøy kommune. Til dags dato vet jeg enda ikke hva bokstavene står for, men det er for meg revnende likegyldig. Hva godt gjør det å vite hva det er en forkortelse for?

Jeg har vært innom der i to omganger, tror jeg. Det er lett å gå litt i surr med tanke på hvor mange steder jeg har vært innenfor behandling. Hvor mange ganger jeg har vært innom nettopp disse stedene med gjevne mellomrom, og hvilke mennesker jeg har kommet i kontakt med der. En kasteball, vil mange si - og gudene vet at jeg er helt enig. 

Uansett.. Den første gangen jeg var innom der fikk jeg presentert et ark. Et ark med forskjellige smilefjes - det ble ikke brukt ordentlige emoji's den gangen, i 2011 eller 2012. De presenterte glad, veldig glad og sint. Selvfølgelig vet jeg akkurat hva disse ansiktsuttrykkene betyr, selv om jeg ikke vet hva hver enkelt person legger i disse. De presenterte med ord at vi skulle jobbe med ansiktsuttrykk. Fint, tenkte jeg, samtidig som tankene mine også rettet seg mot det at det kanskje er litt sent å skulle jobbe med dette, i og med at jeg var 15 eller 16, på det tidspunktet. Så begynte de å snakke om de andre følelsene. Skuffet, trist, usikker osv. Jeg har en tendens til å tro at både skuffet, usikker og trist betyr sint, og det er derfor jeg så godt husker at vi gikk gjennom disse følelsene. Jeg var åpen og ærlig. Jeg kjenner kun igjen glad og sint når det kommer til ansiktsuttrykk hos andre personen. Jeg ser rett og slett ikke forskjellen. Behandlingen gikk over et par timer og jeg følte jeg ikke kom noen vei. Jeg følte de ikke forstod meg, aksepterte meg og at de innerst inne bare så på meg som en eller annen ny case. En case med en person med autisme, til tider dyp depresjon og mye frykt. Det å føle at noen kun ser deg for de merkelappene du har er skuffende. Det er vondt. Det gjør deg kanskje til og med litt sint. Jeg valgte å avslutte behandlingen.

Den andre gangen jeg var innom - for jeg er ganske sikker på at det var enda en gang, ettersom jeg da kun møtte hun ene jeg hadde snakket med tidligere, og ikke han skumle, sinte mannen. Behandlingen var grei, men jeg følte meg utilpass. Vi bare snakket. Snakket i vei om ubetydelige ting. Ting som ikke ga noen mening, ikke for meg. Etterhvert som det nærmet seg et IP møte (møte om individuell plan som tar for seg alle aspekter i livet ditt hvor både behandler(e), fastlege, kanskje nav eller noe annet kommunalt og en koordinator møtes sammen for å gjennomgå ting og å finne ut hvordan de kan samarbeide best mulig), bestemte jeg meg for å være ærlig. Det har jo ikke vært krise å si ifra om at ting ikke fungerer slik som det skal tidligere, så kanskje å bringe det opp mens jeg har trygghet rundt meg vil være en god idé. Lite visste jeg om at dette skulle bli skjebnesvangert og betydelig for meg. Det endret meg, faktisk. Jeg hadde en heller dårlig dag, og for det meste hvisket jeg til mammi hva jeg ville si, slik at hun kunne si det høyt. Det har vært noen møter hvor det har vært sånn. Jeg trenger ofte en talsperson. Damen ble sint. Veldig sint. Hun reiste seg opp og nærmest skrek noe slikt som «det er greit! Jeg har mange som liker å snakke med meg, så dette bryr jeg meg ikke noe om!», før hun stormet ut av lokalet. De fleste i rommet satt litt i sjokk for en liten stund, før de gikk tilbake til å snakke som normalt. Ignorerte det. Ignorerte en hendelse som satte så dype spor at det forandret meg.

Jeg har ikke turt å si hva jeg virkelig mener om noen som helst støtteapparat siden den gangen. Jeg tør nesten ikke å si ifra til de rundt meg hvis jeg er uenig heller. Jeg er livredd for at de skal bli sinte, for at de skal hate meg, og for at de aldri skal snakke med meg igjen. Dette påvirker igjen at jeg til en viss grad ofte ikke får fullt utbytte av behandling også. Jeg har riktignok prøvd å si ifra to andre ganger i ettertid, og jammen ble ikke alle sinte. Alle har tatt det personlig og det har påvirket neste behandlingstime. Begge hadde tidligere understreket at de ikke kom til å reagere slik hvis jeg noen gang uttrykte at behandlingen burde være litt annerledes ettersom dette ikke hadde noen ting å gjøre med dem som personer - det hadde kun noe med min opplevelse av behandling å gjøre. Jammen var ikke det en løgn.

Er det rart man blir unnvikende, redd og usikker?...


kilde: weheartit 

#psykiatri #behandling #recovery

Jeg blir flinkere

Det går litt treigt her, og litt av grunnen er at jeg har overtenkt ekstremt mye i det siste. «Gjorde jeg det riktig nå?», «Hva sa jeg galt?» og «kanskje jeg burde gjort sånn eller slik istedenfor?» er ting som surrer rundt i hodet konstant i tillegg til den generelle angsten for å gjøre ting helt forferdelig feil. Som regel kan jeg jo være redd for å dusje, lage mat, spise eller gå en tur med Saga i frykt for å gjøre det feil og i frykt for hva andre tenker om hvordan jeg gjør disse tingene. Det kan være utrolig slitsomt. Forrige uke var også en uke full av begivenheter og ting å gjøre, så jeg får virkelig prøvd meg selv ut til det fulle! Fy søren, det er slitsomt, men herlighet - jeg er også sinnsykt stolt av meg selv. Jeg har blitt rimelig flink til å sosialisere meg mer og prøver stadig vekk å ta kontakt med mennesker, istedenfor å vente på at de tar kontakt med meg.

Det aller største og det gøyeste som skjedde forrige uke var riktignok lørdag. Da var jeg i Oslo for å møte ei jeg ikke har sett på år og dag (det var faktisk to år siden den 29. oktober, så vet dere det) og i tillegg skaffe meg nye piercinger. Det skulle i utgangspunkter bli kun én, men hell yeah, det ble to da jeg først var der inne. Det ble dobbel nostril for å matche angel bites, og jeg er så fornøyd! 

#hverdag 

Det er så vondt

Skrevet 2. juni 2018

Det er så vondt når man føler man vil dø. Når det føles som det ikke er noen omvei. Når du balanserer på kanten av en klippe og det å faktisk hoppe føles helt greit. Når man vil være sammen med noen, men man vil helst være alene. Når man vil rope etter hjelp, men ikke klarer å hviske et navn. Når et stryk over ryggen kunne vært det beste - men også det verste - som kunne skjedd. Du kjenner det i hele kroppen. Det er så riktig å skulle hoppe. Men så er det noe som stopper deg. Finnes det et lys i enden av tunnelen? Et lite glimt av noe bra i horisonten? Du er ikke sikker. Du lukker øynene og ber balansen ta valget for deg.

Du lener deg tilbake. Innser at hunden som ligger ved siden av deg er myk og varm. Du snur deg til høyre og du ser t-skjorten. Den som enda lukter så godt. Den t-skjorten som lukter trygghet.

Tenk at en varm og myk pels, og lukten av en t-skjorte kan trøste. Tårene som strømmet på drypper roligere og roligere. Tanken på å se eieren av t-skjorten får deg til å tenke.

Det er kanskje et glimt av håp i horisonten.

#tanker #psykiatri #bipolar #aspergerssyndrom #autisme

03.11.2018

Igjen har jeg hatt en utrolig hektisk uke. Det vil si, hektisk for meg. Det har vært noe hver dag, det har vært mye følelser og en del konfrontasjoner. Sistenevnte har i veldig lang tid nå vært ekstremt utfordrende da jeg er livredd for å si hva jeg egentlig mener til noen, i frykt for at de skal bli sinte på meg. Jeg har blitt veldig sårbar og veldig engstelig - for litt for mye. Men etter denne uken prøver jeg mest av alt å tenke at "det ordner seg", uansett hva som skjer. Uken har jo også vært innholdsrik på en positiv måte: jeg har sminket meg nesten hver dag og jeg har kommet meg ut hver dag. Yay me! Behandleren min påpekte det senest på torsdag, og psykiateren min på tirsdag; jeg har kommet så utrolig langt i forhold til hvor jeg var i sommer. Jeg prøver å si ifra, jeg utfordrer meg selv hver dag, jeg går mer ut, jeg prøver å møte (nye) mennesker og jeg former relasjoner jeg aldri hadde trodd at jeg skulle oppleve. Det er litt spennende, og ikke minst er det fint å oppleve ting, enten det bare er å gå ut eller å møte venner og familie. 


Throwback til sol og sommer, for det er disse øyeblikkene jeg må huske når det er mørkt og kaldt.

#hverdag

Ødela jeg for meg selv?

Jeg graver i tankene mine. Jeg prøver å finne svaret. 

«Har du liv har du masse muligheter, har du liv ja du vet at du er blessed og har du liv legg vekk det som heter stress, helt opp til deg om du får minst eller mest».

Det går på repeat i hodet mitt og jeg leter etter svar. Lykke er visst helt individuelt, så hva lykke er for meg, gjenstår å finne ut av. Jeg trodde jeg var lykkelig, men det var bare hypomanien som spilte meg et puss. Jeg ble gira. Veldig gira. Litt for gira? Men kanskje depressive episoder bare spiller meg et puss også? At de bare lar meg tro at alt er mye verre enn det det egentlig er? Jeg er ikke helt sikker, for akkurat nå er jeg ikke sikker på hva som faktisk er ekte. Jeg går rundt i en evigvarende boble. 

Dager kommer og går, det er hva du gjør ut av dem som betyr noe. Jeg er heldig som har de dagene..

Jeg prøver å finne ut hva som betyr noe for meg. Kanskje noen. Jeg trodde jeg hadde det, men så mistet jeg det. Kanskje jeg til og med ødela det? Det har vært mange sånne. Eller ikke mange, sånn egentlig. Kanskje heller én. Han er borte nå.

Da gjenstår det å finne ny lykke. Noe varig. Noe som ikke er avhengig av en person. Jeg jager lykken. Dag etter dag, tema etter tema. Forsøk etter forsøk. Ting etter ting. Jager jeg for fort? Jeg blir sliten av jaget. Jeg kjenner hvertfall at jeg ikke kommer noen vei. Ikke nå, ikke enda. Hverken forover, sidelengs eller bakover.

Jeg er riktignok glad for at jeg ikke går bakover. Dit bør man aldri gå.


Det lyse og det mørke kjemper konstant.. 

#tanker #bipolar #lykke

10 måneder

På onsdag var det 10 måneder siden du ble borte fra oss. For første gang siden 21. juni var jeg tilbake ved graven din. Det er tydelig at det er noen der innimellom for å ordne med blomster og pynt. Det var lys der også, så jeg tente på et som hadde slukket og tente mitt eget. Jeg stod der en stund før jeg klarte å snakke. Jeg snakket høyt til deg, som om du stod rett foran meg. Jeg fortalte deg om alt som har skjedd i det siste og jeg forestilte meg at du svarte. Jeg vet hva du ville svart. 

«Det er ikke verdt tårene dine»
«Jeg vet du kommer deg gjennom dette også, som alltid»
«Du er verdt så mye mer»
«Så dårlig gjort!»

Da jeg hadde det vanskelig, var du der. Da jeg hadde det bra, var du der. Jeg gråt ved graven din. Jeg fortalte deg om billettene til Twenty One Pilots konserten. Jeg fortalte om det nye albumet. Du hadde elsket det. Du hadde grått med meg på sanger som Jumpsuit og Leave the city. 

mde

«Jeg fortalte deg aldri hvor høyt jeg elsket deg.
Det er det jeg angrer mest på.»

#vennskap #kjærlighet

Hadara Spell

Det er en stund siden jeg delte hva jeg har på meg og hva jeg vanligvis går med. De som har fulgt meg en stund og "kjenner" meg vet at jeg tidligere var veldig into Hime Gyaru og kjøpte mye kjoler fra Japan. Nå derimot er det Killstar som er favoritten og jeg prøver hardt å ikke gå amok på nettbutikken deres! Det er selvfølgelig alltid toll på klærne jeg kjøper, ettersom lageret deres er lokalisert i Storbritannia. Åh som jeg ønsker at de kunne åpnet en butikk her! Tviler riktignok på at det ville blitt så populært at de synes det er verdt det, men det er lov å drømme synes jeg. Toppen jeg har på meg finner du her!

#killstar #outfit #dagensantrekk

Den beste dagen på lenge

Jeg har skrevet en del om nedturene, men i går var en gigantisk opptur! Det var tid for barnedåpen til en av mine kusiners yngste. Jeg er ikke så stor fan av kirken - men jeg overlevde. Festen etterpå var derimot helt fantastisk. For meg finnes det ikke lenger ord for å beskrive min fantastiske familie. Jeg har tidligere nevnt her hvor mye støtte og tilbakemeldinger betyr, men det er ikke alltid bare ord som betyr noe. Men det å føle seg elsket - det er så godt. Jeg hadde så mange fine samtaler med flere i familien, jeg fikk mange gode klemmer og jeg hadde en helt fantastisk opplevelse av å faktisk bare se familien min hygge seg sammen med hverandre. Vi har faktisk en i familien som er ekstremt god på musikk - i tillegg til mammi som synger med flere (!) band - så det ble også mye musikk da det var et piano i selskapslokalet. Vi begynte med julesanger, men så fikk jeg lurt han til å spille Breathe me av Sia og Prove me wrong av Tyler Joseph (vokalisten i Twenty One Pilots) så jeg var veldig fornøyd helt til jeg ble ropt på om å ta bilder igjen. Jeg fikk noen fine bilder, så alt det over her gjorde også dagen 100% verdt det på tross av angsten og utmattelsen jeg sitter igjen med. Jeg elsker familien min. 

#familie #kjærlighet #barnedåp

Jeg lot deg gå

Jeg lot deg gå
Fordi jeg trodde
Det var det beste
For deg,
Men også for meg

Jeg lot deg gå
Fordi jeg trodde
Vi måtte jobbe, 
Hver for oss

Jeg lot deg gå
Fordi jeg var overbevist
"Du har det bedre uten meg"

Å sette deg fri
Fra fengselet jeg selv lever i, 
Hver dag

Å sette deg fri
For å gi deg en sjanse
Til å skape det livet du vil ha
Uten å ta hensyn

Uten å ta hensyn til meg

Ingenting er som før, 
Ingenting er like bra som før

Å la deg gå, 
Etterlot et tomrom jeg ikke kan beskrive,
Og som ingen kan forstå

Du ga meg 
De aller beste årene 
Av livet mitt

Og jeg?
Jeg kommer alltid til å elske deg

(28.07.18)

Det er min dag i dag

Verdensdagen for psykisk helse er viktig. Den har visstnok blitt markert i 26 år allerede! Nå var det visst også over 100 land som markerer dagen. 

Jeg var på foredrag i går med Oddvar Vignes i regi av Sidebygningen. Det var helt sikkert et veldig fint foredrag, og grunnen til at jeg skriver dét er fordi jeg desverre ikke klarte å følge med. Til tross for at vi ikke var så altfor mange (30 mennesker kanskje?) så var det likevel altfor mange for meg. Jeg fikk jo såklart med meg hovedpoenget og årets tema: vær raus. Jeg tror temaet passer veldig bra til slik vi har det nå. Det er stor åpenhet, men jeg tror veldig mange psykisk syke - inkludert meg selv - glemmer å være rause med oss selv. Det er tydeligvis slik at det er lettere å være raus med andre, og den teorien tror jeg på. Det er bevist gjennom serien "Jeg mot meg" som har gått på NRK. Jeg har selv ikke sett den da slike serier fra virkeligheten med den type tematikk ofte blir for vondt å se på siden jeg kjenner meg godt igjen i mye. 

Å være raus kan bety så mangt, men for meg betyr det aksept, respekt, forståelse, medfølelse og å være snill mot noen.

Jeg har skrevet mye om de dårlige dagene i det siste, fordi det har vært virkeligheten og hverdagen min i veldig lang tid. I dag er det derimot helt ok, og det er jeg innerst inne veldig lykkelig for. Jeg fortsetter med å sminke meg og kle meg i pene klær og jeg prøver å ta bilder til bloggen. Hvor lett dét er gjenstår å se, men foreløpig har jeg hvertfall noen bilder!

Så alle sammen: vær raus mot dere selv!

Hva betyr ordet "raus" for deg?

#psykiskhelse #awareness

Lunatick all year round

Noe jeg har snakket om flere (?) ganger på bloggen er Lunaticklabs Cosmetics. Fra første øyenskyggen jeg kjøpte fra butikken deres elsket jeg dem. I sommer bestilte jeg mer - enda en gang. Det ble øyenskyggepaletten Supernatural igjen, ettersom mammi stjal den jeg hadde da fargene passer til absolutt ALT. Jeg valgte også å kjøpe den tomme paletten de har hatt tilgjengelig en stund. De store "rommene" passer til de beholderne som er i de vanlige palettene deres, og de små kan man lage sine egne til! Jeg eksperimenterte litt med Alchemist paletten jeg har fra Kat Von D da den ene fargen knuste etter at jeg hadde mistet den x antall ganger i gulvet. Man kan nemlig reparere (og dermed også lage!) ved hjelp av isopropanol - også kalt antibac/overflatedesinfisering. 

Det ekstra plusset Lunaticklabs har er jo emballasjen. Den er i likhet med Kat Von D (rett fra hennes egen nettbutikk, ikke Sephora) ekstremt kul og for meg veldig tiltalende. Det som derimot er kjipt er at pakkene åpnes i tollen, hver bidige gang. Det er jo så sinnsykt mistenkelig med pakker som er formet som en kiste.. Fuck normalen, ikkesant?

#sminke #skjønnhet #lunaticklabs 

Uken som gikk | uke 40

Forrige uke var en mer begivenhetsrik uke enn jeg har hatt på en stund. Jeg startet allerede mandag med nødtime hos psykiateren min fordi uken var full av kriser og forandringer. Den vanlige behandleren min hadde jeg heller ikke sett på en stund av diverse grunner, og det kan ofte bli krise for meg. Systemet funker ikke alltid som det skal, sa psykiateren min. Og dét må jeg lære meg å leve med. 

Hallo? Var det første jeg tenkte da han sa det. Hvordan skal jeg klare å kunne leve med at systemet rundt meg, som skal fange meg opp før jeg når bunnen, ikke fungerer? Slik at jeg faktisk faller helt til bunnen? «Systemet funker ikke alltid som det skal» går nå stadig gjennom hodet mitt mens jeg undrer på hvordan jeg skal lære meg å takle det.

Tirsdag tok jeg mot til meg og valgte å gå innom et sted som heter Sidebygningen. De har en type ungdomskafé hver tirsdag og herlighet jeg gruet meg! Det gikk forholdsvis ok på tross av at jeg nesten ikke husker hele besøket fordi angsten var på et slikt nivå at jeg nesten ikke fikk med meg noen ting. Jeg prøvde å spille biljard for første gang da, og det vil jo alltid være positivt å prøve noe nytt. 

Onsdag var en helt vanlig dag. Men tross alt så sminket jeg meg faktisk både tirsdag, onsdag, torsdag og lørdag forrige uke. Det er ny rekord siden (antageligvis) 2016. Hvertfall 2017. Egentlig vet jeg at jeg bør være stolt for at jeg har gjort en innsats med å skulle "føle meg fin" (ettersom det er et råd og det flere mener er løsningen til å føle seg bedre tross depresjon/depressive episoder), men likevel føler jeg det ikke. 

Torsdag var det tid for støttekontakt og behandling i kommunepsyk. Det var en lenge etterlengtet time. Før timen bestemte jeg meg spontant for å dra innom legekontoret for å ta den siste HPV-vaksinedosen da jeg på morgen fikk vite at den hadde kommet til legekontoret. Her er jeg faktisk stolt for min spontane avgjørelse og jeg er glad jeg har blitt ferdig med sprøytene. Jeg er ikke spesielt glad i nåler så jeg kunne egentlig feiret at jeg var ferdig. 

Fredag var nok en typisk depressiv dag, men heldigvis noen innslag av smil og Idol og taco på kvelden. Det er fint med rutiner, og spesielt når de er koselige. Jeg har blitt flinkere til det sosiale her hjemme, inkludert å være med på de daglige turene med Saga så dét er jo faktisk enda flere plusspoeng. 

Lørdag var en koselig kveld med besøk av den nye støttekontakten min. Enda en gang er det noen jeg kjenner og føler meg trygg på slik at det å starte opp ikke kommer til å være ubehagelig. Jeg har tidligere hatt fritid med bistand og da følte jeg veldig på det at personen fikk betalt for å være med meg, men nå som det er noen jeg kjenner føles det mer som en liten innsats til koselige ting man kan gjøre (som for eksempel å prøve meg på å gå på kafé o.l.). 

Søndag, i går, var litt slitsom. Jeg er nemlig ikke så glad i kirkegårder (jeg føler det blir så feil å gå dit fordi jeg ikke føler meg noe nærmere personen som har gått bort, uansett hvor kort eller lang tid det er siden personen døde). Vi endte nemlig opp på kirkegården etter å ha hentet den ferdige omsydde bunaden min! Den ble heldigvis klar for barnedåp og selvom jeg gruer meg en del for det sosiale er det likevel et pluss å ha på bunad og i tillegg en bunad som ser korrekt ut når den sitter på! Dagen endte med italiensk pizza fra Tjøme, og det var heeelt ok. 

Jeg følte for å vise frem håndtatoveringen min litt mer enn jeg noen gang har gjort siden jeg tok den i august 2017. Det ble også mer på fingrene mine da jeg tok den og jeg har egentlig "glemt" å vise de ordentlig her på bloggen selvom jeg i lang tid har tenkt på det. Det som blir kalt hukommelse er veldig fint å ha.

#hverdag #ukesoppdatering

Welcome to Trench

I dag er en dag jeg har ventet spent på. I dag var nemlig dagen for at Trench - Twenty One Pilots' nyeste album ble sluppet. Allerede 17. juli fikk jeg bestilt billetter til konserten deres på Telenor Arena 9. februar 2019, som nå "bare er" fire måneder og fire dager unna! Fanbasen har i lengre tid hatt muligheten til å høre noen av sangene fra albumet; Jumpsuit, Nico and the Niners, Levitate og My blood, men i dag ble alle 14 (!!!) sangene tilgjengelig. 

 

#musikk #twentyonepilots #trench

Sårbar og alene

Det som er tøft har vært et gjennomgående tema her på bloggen lenge. Det er fordi det er det som er mest aktuelt i livet mitt og fordi jeg har vanskelig for å engasjere meg i noe som helst når ting er som de er - og som de har vært i mange måneder. Det er delvis depressive episoder det er mest av, og så kommer angsten i tillegg. Både psykiateren min og jeg er enige i at den overskygger alt. Det er godt å ha noen på mitt "lag". 

Det jeg ville prøve å skrive om er ensomhet. Den ensomheten jeg føler døgnet rundt, og som jeg ikke er alene om å føle på. Jeg føler jeg er tilbake til høsten 2013. Jeg sitter på samme rommet og stirrer ut av det samme vinduet. Den samme døra, riktignok uten plakat av Oslo Ess. Den samme gangen som fører til den samme stuen. Jeg sitter med de samme følelsene, de samme humørsvigningene. Den samme frustrasjonen, men mer angst. Jeg har heldigvis én behandler som virkelig tar meg på alvor og derfor blir hvertfall humørsvigningene tatt med i beregningen. Jeg er en diagnose og flere medisiner rikere. Å få enda en riktig diagnose var likevel veldig positivt. Det ga svar på mange spørsmål jeg har sittet med siden jeg var 16- ett år inn i det å være alvorlig syk.

Jeg føler på de samme følelsene. Ensomheten. Selvfølgelig har jeg noen. De jeg snakker med online og familien min. Men det er noe ved det å være singel. Som regel er det kun kjæresten min - om jeg har en - som jeg tilbringer tid sammen med. De fleste vennene mine bor så langt unna. Og jeg har en følelse av at det som regel er jeg som tar kontakt med de andre menneskene rundt meg. Det kan godte hende at det kun er en følelse, men det er likevel en følelse. En vond en. 

Jeg liker ikke lenger å ytre hvordan jeg føler meg. Jeg vil ikke være et offer, samtidig som det er tydelig at jeg til tider er et offer for verdens veldig dårlige humoristiske sans. Ved å ytre følelsene mine blottlegger jeg meg selv. Jeg viser sårbarheten min. Den jeg egentlig vil holde for meg selv, spesielt siden jeg stadig blir fortalt at «Padmé, du er så tøff du» og «Padmé, du er så sterk du». For jeg tenker at selv den tøffeste og sterkeste av oss alle har et breaking point. At selv den personen har et punkt hvor livet ikke er verdt å leve lenger.

Faktum er at jeg til tider føler meg så ensom at jeg har lyst til å dø. Det verste er at jeg tror at det helt sikkert er flere som føler dette med meg. Jeg er nok ikke alene. Men jeg, i likhet med de andre, ønsker jo ikke egentlig å dø. Det kan umulig være noen som virkelig ønsker å være suicidal. På det punktet at de planlegger hvor, når og hvordan de skal ende sitt vonde og uutholdelige liv.

Så hvordan kan vi stoppe det? Hvordan kan vi være der for hverandre? Hvem kan vi stole på?

#psykiskhelse #åpenhet #depresjon #angst

Det evige, vonde mørket

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger.

Eller.. Så klart vet jeg hvem jeg er. Jeg er jo Padmé Sophie. Jeg ble 23 år i august. Jeg bor på Nøtterøy. Jeg har Aspergers syndrom og bipolar lidelse.

Disse små faktaene vet jeg. Disse husker jeg. Men sånn utover det har jeg mistet meg selv og jeg vet ikke hvor jeg skal lete. Det må jo finnes svar, et eller annet sted der ute. Men det evige, vonde mørket jeg sitter fast i setter en stopper for det. Jeg føler ikke lenger at jeg har noe å komme med eller noe å bidra med. Hele meg har rett og slett stoppet opp. 

Det startet i det små, sånn ca i midten av 2015 da jeg stod uten behandlingstilbud i Sarpsborg. Angsten snek seg nærmere og nærmere, helt til jeg så vidt klarte å gå tur med hunden min. Den snek seg forbi det overlevbare og til det punktet at sammenbrudd nesten var en daglig ting. Sammenbrudd uten å gråte. Sinne, frustrasjon, desperasjon og en evig følelse av å være forvirret. Av å ikke være meg. Så flyttet jeg tilbake til Nøtterøy i 2016. Jeg tok noen dumme valg, havnet på et sted jeg ikke ville være, falt- for så å reise meg opp igjen og gå videre. Av en eller annen grunn fortsetter dette å forfølge meg den dag i dag. Spesifikt midten av denne uken. 

Jeg setter hele tiden nye mål. Nye mål for den jeg har lyst til å være. Men det stopper der. Jeg prøver, jeg øver. Jeg feiler og jeg faller. Denne oppskriften man snakket om, som skulle hjelpe meg til å leve er ikke funnet enda. Hvor lenge må jeg vente? Hvor lenge må jeg prøve? Det surrer mange triste tanker rundt om i hodet mitt. Disse tankene som egentlig kunne blitt til noe fint. Som kunne vært skrevet ned og delt. Som kanskje hadde fått andre til å forstå. Men de forblir i hodet. De forblir i hodet fordi jeg ikke ønsker å bli sett på som hun som synes synd på seg selv eller hun som sitter fast i en depressiv periode. For det er det jeg gjør. Jeg finner ikke lykken i de små tingene, og når jeg først gjør det så skjer det alltid noe som rokker ved min tro på at ting kan bli fint igjen. 

Jeg prøver å få tiden til å gå. Men jo mer jeg ønsker at klokken skal tikke, jo saktere går den. Selv når jeg ikke følger med på klokken. Det som føles som flere timer har vist seg å være ti minutter. Jeg stopper opp og tenker: har jeg noe å komme med? Kan jeg gjøre noe med dette? og flere ganger enn en er det noe inni hodet mitt som sier at nei, du kan ikke komme med noe. 

Jeg skulle så gjerne fortalt en fin historie. En fin historie om at ting føles bra og positivt. En fin historie om en fremtid som virker fristende. Men jeg kan ikke. 

Facebook er forresten deaktivert slik at eventuelle innlegg havner foreløpig ikke der... 

#psykiatri #depresjon 

One more light

Hei og hopp, i dag var det endelig tid for mandag igjen! Jeg har i grunn hatt en helt fantastisk bursdagshelg med nærmeste familie og i dag var det tid for min første tatoveringstime hos Mr. & Mrs. i Holmestrand. Dagen startet forholdsvis kjip med at jeg bare har blitt mer og mer forkjølet (immunforsvar er no' dritt) men jeg var fast bestemt på å være i Holmestrand klokken 11. Ettersom Tina var med ba jeg henne ta litt bilder underveis, før jeg forstod hvor idiotisk vond plassering jeg hadde valgt, men ja ok. Det gikk bra og jeg er helt sinnsykt fornøyd. 

Denne er nemlig en tribute til Marty og et av hennes yndlingsband; Linkin Park. Denne sangen ble også spilt i bisettelsen hennes, og det var det som inspirerte meg mest av alt. Dette var viktig for meg å gjennomføre og det var også viktig at denne synes til (omtrent) enhver tid. 

Som sagt så er jo ikke plasseringen den minst smertefulle, men jeg har jo også tatovert alle fingrene og venstre hånd og selvom det ikke kan sammenlignes er jo alle de også mer eller mindre smertefulle plasseringer. Man må lide for skjønnheten!

#tatovering #kjærlighet #vennskap #linkinpark

Sa han virkelig det?

«Eller for å få oppmerksomhet».

Sa han virkelig det, er det første jeg tenker. Fordi det er så forbanna gøy å ha angstanfall. Dritgøy, faktisk. Det man trenger er distraksjon. Man trenger hvertfall ikke å stille spørsmål ved seg selv, føle seg teit og ikke minst tenke enda verre om en selv. «Det er ikke derfor» svarer jeg, før jeg prøver å fordype. Han så meldingen, men logget av. Så logget han på igjen. Uten å svare.

Hva er det som skjer? Å være en misforstått person er langt ifra gøy. Det gjør vondt. Den type vondt man kjenner helt inn til beinmargen. Men om man tror det er for å få oppmerksomhet så vil man ikke forstå hvor vondt det faktisk er når mennesker stiller spørsmål vet at du er syk.

For det er så jævlig gøy å ha lange, vonde angstanfal når man er helt alene. Det er så gøy å ønske å dø. Det er hvertfall skikkelig gøy å føle seg helt utenfor samfunnet.

Jeg venter bare på et «skjerp deg».

Det gjør ikke så vondt når det kommer fra fremmede. De kan tro, synes , mene og si hva de vil. De har ikke peiling. Men når det kommer fra en som betyr nærmest alt for deg. Som du håpet på en fremtid med. Som du ville ting skulle fungere for. Som du har kjempet mot deg selv for at ting skulle fungere i lengden! Da er det som om tusen kniver stikkes i hjertet ditt.

Bestevenninnen min ville vært forbanna. Hun hadde slettet og blokkert han fra alt. For hun kjente han, hun også. Tydeligvis ikke så godt som jeg gjør nå, men det er kanskje like greit. Hun hadde det ikke noe lettere enn meg. 

Så får fremtiden bare vise. Hvor vidt du vil forstå eller fortsatt sitte i mørket.

Skrevet 17. juni 2018

Battle for Azeroth

I natt er det tid for launch av Battle for Azeroth - den nye expansionen på World of Warcraft. Jeg og mange andre gleder oss helt sinnsykt, og jeg tenkte derfor det var på tide å oppdatere gamingdelen av bloggen min. 

Launch er midnatt i kveld fordi det skal være launch for både US serverne og EU serverne samtidig. Oh boy, Blizzard. Jeg har enda ikke helt bestemt meg for hvor vidt jeg skal sitte oppe, men jeg blir antageligvis å prøve meg selvom jeg forventer en del disconnects og offline server da jeg spiller på Silvermoon som har vært den største serveren for Alliance i veldig lang tid. 


Feral druid



Guardian druid



Min UI


Førest, Pølarize og Døubt er alle referanser til sanger av Twenty One Pilots og Krystallbarn er en hyllest til bestevenninnen min. 

Min main er altså en feral druid som jeg til tider også tanker med sammen med en ekstremt god kompis. Både Pølarize, Hecaté og Nushalea er også characters som vil bli prioritert når jeg er endelig når 120 med Førest. 

#gaming #worldofwarcraft #wow #battleforazeroth 

Bryr du deg nok?

De siste tre månedene har jeg utfordret angsten min hver dag. Ikke bare ved å gå ut og være i nærheten av veldig mange fremmede mennesker, men også å tilbringe tid med familie (altså ikke bare mammi, men mimmi og kusiner også). Det har lenge vært en utfordring for meg fordi jeg rett og slett føler meg utenfor. Jeg har liksom ikke så mye å komme med når det gjelder hverdagslige ting, i tillegg til at jeg er ofte tilbake i depressive perioder. Nå derimot, har jeg presset meg, uansett om jeg har vært i en depressiv periode eller helt flat. I går var jeg til og med i en barnebursdag. 

Det jeg har opplevd i etterkant er å få tilbakemeldinger. Tilbakemeldinger fra mennesker som bryr seg. Mennesker jeg har vokst opp med, de som har sett meg både før, under og etter depresjon og angst. Det er så fint å høre at de synes det er hyggelig når jeg får til å komme. At de synes det er koselig å ha meg med og å tilbringe tid med meg. En melding i ny og ne betyr så utrolig mye, tro det eller ei. Det kan bety lite for mange, men det kan også bety hele verden for akkurat like mange. 

Bryr du deg nok?

Et bilde av hele gjengen, slik som vi var en gang i tiden. Uten de største bekymringene og utfordringene. ♥ PS. Jeg er hun lille som sitter på fanget.

#familie #omtanke #kjærlighet

Kjære måne, hvor ble du av?

Fredag 27. juli skulle det være måneformørkelse. Litt slik som da det var Blood moon i 2015, og det var 105 år til neste gang. Jeg tenkte ikke altfor mye over det før mammi foreslo å gå opp på fotballbanen like ved her for å ta bilder. Jeg veide frem og tilbake hvor vidt jeg orket å gå ut og fant til slutt ut at "hei, jeg prøver!". Vi var ute i nesten en time og månen var borte. Jeg forhørte meg rundt og det var ytterst få som fikk øye på månen rundt den tiden vi var ute, og de få som fikk øye på den kunne ikke si noe særlig om hvor vi kunne få øye på den. Jeg gikk likevel ikke helt tomhendt hjem da jeg endte med å ta mange andre bilder! 

 

Jeg måtte prøve meg frem litt da det er lenge siden jeg har brukt kameraet ordentlig, men alt i alt er jeg ganske fornøyd. 

#foto 

Hva vil du egentlig?

Du forteller meg at du trenger noen til å stoppe deg. Sette grenser med alkoholen. Du skal nemlig egentlig ikke drikke alkohol. Da det nærmet seg flere dager i uken i en måned sa jeg det. «Er du sikker på at det ikke er nok nå?» og du svarte at det bare var dette var siste gangen. Så dro du på ferie. Du visste jeg kom til å si noe, for du vet jeg ikke holder kjeft når jeg har blitt bedt om å ikke holde kjeft. «Er du sikker på at du skal bruke hele ferien på å drikke?», «det går bra» svarte du. Så forteller du meg at du har tatt en annen form for substans. Jeg spør hvorfor. «Hva med prøvene? Er det verdt det?» og du svarer at du må det for å komme i partyhumør. Du våknet nemlig fortsatt full etter gårsdagen og at kjæresten din gikk fra deg i en fremmed by, midt på natten. 

Et par dager senere spør jeg deg «hvordan går det etter den kvelden?». Du svarer «vi snakkes i morgen, jeg er sliten». Dette er i dag en uke siden, og jeg vet at du er sosial ute så det er absolutt klart at du unngår meg. Men hvorfor? Jeg gjorde som du sa. Jeg var den type venn du sa du trengte. Hva vil du egentlig ha? En som bare godtar ting og sier «åja, så gøy da» eller «åja, så fint da» når du egentlig trenger en påminnelse på at dette egentlig ikke er greit? Hadde det vært hvem som helst annen så hadde jeg nok ikke vært i så stor sorg som jeg er nå, fordi jeg trodde du og jeg kunne bli noe igjen. 

Også er det deg da. Min nydelige. Du som spør meg om råd angående kjæresten din et par ganger i måneden, fordi dere har det vanskelig. Dere sliter med å ha råd til mat og dere krangler. Det dere derimot bruker penger på er marihuana og sterkere stoffer. Jeg spør deg «er det egentlig verdt det?» kun fordi du kommer til meg så ofte, med akkurat samme problemstillingen. Den samme problemstillingen som ikke endres med mindre du gjør noe med det selv. Jeg har på en måte vært der, og jeg trengte et realt spark i rumpa for å innse at det ikke var ok for meg å leve sånn. Men så blir det stille. Når du ikke trenger noen å lufte frustrasjon med så er jeg ikke så viktig lenger.

Hva er det dere egentlig vil? Vil dere ha hun venninnen, som forteller dere at jeg VET dere kan klare ting dere ikke tror dere klarer selv? Jeg vet at dere er så sterke. Dere har så mye potensiale, og dere fortjener så mye bedre enn situasjonene dere sitter i. Jeg trodde det var sånne mennesker de fleste ville ha i livet sitt. Noen som ser deg for deg, som ønsker deg alt det beste, men som også da stiller kritiske spørsmål, når jeg ser at noe absolutt ikke er sunt. Eller vil dere ha henne som sier «åja, kult» - selv til aktiviteter som er ulovlige, kun for å gjøre alle til lags?

Jeg legger ved et bilde av hun som alltid var kritisk til meg og mine valg. Ei som jeg visste var der i tykt og tynt. Jeg var like kritisk til hennes valg og noen ganger ba vi den andre skjerpe seg, rett og slett. Fordi vi visste at vi begge klarte bedre. Vi visste at den andre hadde potensiale til å bli noe stort.

#vennskap #tanker 

She was like the moon

She was like the moon; part of her was always hidden away.

Innlegget jeg skrev forrige lørdag nådde ut til langt flere mennesker enn jeg forventet. Både mammi og jeg fikk ekstremt mye tilbakemeldinger; mer enn jeg noen gang har fått. Overveldende? Veldig. Men herlighet, jeg følte virkelig på at det er en mening med skriveriene mine. Det er til og med kanskje på tide at jeg deler noe av det jeg skrev veldig privat i mai, selvom situasjonen min i dag er veldig annerledes.

Jeg har vært stille den siste uken fordi humøret har svinget, men det har vært mest nede. Veldig nede. Det blir noen ganger litt sånn når behandlere er på ferie og man ender opp i sin helt egen boble. Jeg er veldig sikker på at flere som har tilbud i psykiatrien føler noe alá det. 

Jeg vurderte nylig å oversette innleggene mine til engelsk, helt nederst i hvert innlegg, etter ønske fra menneskene jeg spiller mye sammen med som gang på gang prøver google translate uten suksess. Så jeg tror jeg skal gjøre det..


The last entry, the one I posted last saturday, reached way more people than I've ever imagined. Both my mom and I got an extreme amount of feedback; more than I've ever gotten before. Overwhelming? Very much so. But I really felt that there's a meaning behind every little thing I'm actually writing. Maybe it's even time for me to publish some of what I wrote privately in May, even though my current situation is very different. 

I've been quiet the last week because my mood has been extremely uneven. Uneven, but more depressed than anything else. It kinda ends up like that during vacations, because you end up in your own little bubble. Without anyone popping it. I'm sure a lot of people who goes to therapists from time to time feels the same. 

Recently I've been thinking about writing my entries in english, in addition to norwegian. Just because of my dear gaming buddies who tries to read with google translate - but without success, time after time. 

#hverdagstanker

Deprimert hver dag

Jeg har en tendens til å sovne på dagen. Hver dag. Uansett om jeg får sove rundt midnatt, 01:00 eller 03:00. Uansett når jeg står opp og hvor mange timer jeg har sovet, så sovner jeg likevel på dagen. I dag følte jeg hvorfor. 

På dagen er man normalt våken. Man har jobb, barn, ektefelle eller samboer og ikke minst venner man er sammen med. For meg er det å jobbe uaktuelt- jeg klarer ikke å være steder der det er mye mennesker. Det er en grunn til at jeg ikke orket det fjerde året på videregående skole og endte opp ufør. Uansett hva du som leser dette måtte tenke og mene om dette, så er det fortsatt fakta. Det er sånn det er. Livet mitt er antageligvis annerledes enn ditt, og enten synes du det er en virkelig forklaring eller så ser du ned på meg. Uansett er det lite eller ingenting jeg kan gjøre for å endre din mening. Jeg har hverken barn, ektefelle eller samboer. Jeg er sjeldent med venner også. For de vennene jeg har er det enklere for meg å forholde meg til på snapchat, World of Warcraft eller messenger og facebook. 

På kvelden og natten derimot, er det helt normalt å være alene. Hvertfall om man ikke bor med noen som man også sover sammen med. Da er det enklere å være våken, fordi det er naturlig å føle seg litt ensom på kvelden. Da fungerer humøret mitt litt bedre. Da er det som regel litt jevnere også. Bortsett fra tankekaoset da. Det som sitter igjen etter dagen. Det ensomme. Det frustrerte. Det irriterte, fordi humørsvigningene mine kommer som det passer dem. Som regel har jeg ingenting å si når når hjernen min ikke klarer å holde styr på og fordele hormonene (?) i hodet mitt korrekt, enten det blir utløst av en hendelse, kommentar eller følelse eller helt av seg selv.

Ikke misforstå - jeg har ikke gitt opp å fullføre videregående skole slik at jeg får den jævla studiekompetansen. Men hva gjør jeg etterpå? Jeg vil fortsatt alltid være autistisk og bipolar, med sporadiske spesialinteresser som slipper taket når jeg minst forventer det. Jeg vil fortsatt ha redusert hukommelse på grunn av medisinene jeg har gått på i 6 år og jeg vil fortsatt ha en utfordrende hverdag. Med mindre man finner "medisincocktailen" og behandlingsløp som passer perfekt for meg. Men det er noe man allerede har prøvd i 13 år, så håpet mitt er ikke lenger så stort. 

#depresjon #angst #jobb #samfunn #autisme #bipolar #psykiatri 

Byen min er fin

Det er en hel halv evighet siden sist jeg skrev noe om ting jeg holder på med for tiden, så jeg tenkte det var på tide med et helt vanlig innlegg. Jeg har nemlig utfordret angsten min hver dag både denne uken, men også forrige uke! I tillegg har jeg vært oppe en del tidligere for å prøve å rette opp i søvnmønsteret mitt, etter anbefaling fra psykiateren. Det tar på. Det har seg i tillegg slik at siden jeg utfordrer meg selv så mye på eksponeringstrening vil ikke de positive effektene ved medisinendring og økning vises. Men alle steg fremover er et steg i riktig retning, right?

I dag var jeg først i behandling før jeg tok meg en tur ut i den fine byen min. Jeg gikk i bakgatene i Tønsberg og opp til Haugar, og herlighet så fantastisk Tønsberg er. Det er så koselig her, spesielt når solen skinner slik som nå. Fra den lille toppen på Haugar ser man i tillegg utover hele byen. 

cof

I dag ble en mye etterlengtet fin og mer positiv dag. 

#hverdag #sol #sommer #tønsberg

Kjære hode, la meg gjøre dette

Advarsel: inneholder tekst om (mis)bruk av alkohol, angst og panikkanfall

I dag kom nyheten alle i Skeleton Clique har ventet på: Josh og Tyler er tilbake med ny musikk og har allerede lagt ut alle konsertdatoer. Vi har ventet i over ett år på livstegn fra dem så selvfølgelig er alle gira- inkludert meg. Da jeg scrollet nedover i Skeleton Clique gruppen jeg er med i på facebook slo det meg; det er utrolig mange som styrer og stresser over hvor tidlig de kan vente i køen utenfor Telenor Arena og hvor vidt det blir Golden Circle og m&g. Mens jeg? Jeg styrer og stresser med hvor vidt jeg orker å dra. 

Man får så utrolig perspektiv på ting når man sitter hjemme med angst. Eller når man er syk på en eller annen måte uansett.. Tenker andre noen gang over hvor heldige de er som bare kan gå ut og gjøre ting? Mammaen min sa det nå nettop "hm, jeg har så lyst på is, jeg. Jeg går ned på brygga snart!". Altså hallo, det er dagligdags for utrolig mange men også så langt fra virkeligheten som man kan komme for kanskje like mange. 

Jeg elsker Twenty One Pilots og jeg var heldig å få tak i billett da de var i Norge forrige gang, i oktober 2016. Jeg brukte mye tid på å bestemme meg for om jeg skulle kjøpe billett fordi jeg var usikker på hvordan jeg ville takle det og om det var verdt pengene. Selvfølgelig kom jeg frem til at uansett hva som skjedde så ville det være verdt å stå i samme bygning som dem, til slutt. Dette var på Oslo Spektrum. Til tross for nøye planlegging, forberedelser og å ha sørget for at jeg hadde nok alkohol innabords for å komme meg fra Sandvika til Oslo sentrum ble det et helvete for meg. Da det ikke var alkoholservering fordi TøP har yngre fans ble jeg edru rimelig fort da jeg kom inn i lokalet og endte opp med å sitte ute med vakter, inne med Røde Kors og inne - i gangen - i lokalene. Gråtende, hikstende, higende etter luft. Det er det som sitter igjen etter den kvelden. Mitt høyeste ønske den gangen var å høre på Tyler og Josh, og det er det enda, så jeg skal prøve igjen. 

Jeg forventer ikke noe bedre resultat. Det kan jeg ikke. Til tross for at jeg har kommet lenger i behandling så tar jeg også stadig 10 skritt tilbake. Men å se Tyler og Josh foran meg, i samme rom som meg og høre musikken deres live.. det er en av mine aller største drømmer. 

Så.. kjære hode, vær så snill å la meg klare dette.

Angst uten filter - et innlegg skrevet etter forrige konsert

 

#twentyonepilots #musikk #konsert #angst

Feilmedisinert og for sent diagnostisert

Er det egentlig noe som heter for sent? Det er vel egentlig ikke det. Men samtidig er det jo det også.

Å få en diagnose etter fylte 15, en diagnose andre får hjelp med allerede i 2-3 årsalderen, betyr at mye av læring, behandling, veiledning og oppfølging kommer for sent. Når man er 15 er det som regel rimelig utfordrende å lære seg et nytt språk. I mitt tilfelle; ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det jeg kunne fått hjelp til og veiledning på allerede som liten. Tankesortering, hjelp til å velge riktige oppgaver på skolen, veiledning av lærere og ikke minst avverging av mobbing, er på mange måter for sent.

Å få enda en diagnose, når man har fylt 22, blir også vanskelig. Spesielt når du allerede, i en alder av 16, ble fortalt at denne eller en annen spesifikk diagnose antageligvis herjer inni hodet ditt, slik at du blir lovet utredning så fort du fyller 18.

Når det går enda fire år ekstra, og at det må en privatpraktiserende psykiater til - en du attpåtil betaler for -, så er det noe som har sviktet et sted. På et eller annet tidspunkt, i en eller annen instans, har det faktisk gått galt.

Siden når ble det greit å nekte noen nødvendig helsehjelp? Nødvendig veiledning? Nødvendig hjelp i det hele tatt, for å kunne bli en del av - og ikke minst bidra til - samfunnet? 

Så viste det seg at jeg faktisk har gått på riktige medisiner da. Sånn ca hvertfall. Bare altfor liten dose slik at de hadde liten til ingen innvirkning. Årevis med piller, uten stort resultat. Årevis med piller i ung alder, når man ikke engang vet hva slags virkning det har på hverken kropp eller hodet i det lange løp, når man en gang i fremtiden skal bli voksen.

Det er det jeg er nå. Voksen. Med dårlig hukommelse, altfor lav terskel for irritasjon og aggresjon og ikke minst vektoppgang - gang på gang. Enda legen(e) som skrev ut medisinene til deg var klar over din 10 år lange kamp mot det vi kaller anoreksi og bulimi. 

Er dette greit? I mine øyne, nei. Alikevel har jeg, og andre, havnet i denne situasjonen. En situasjon jeg ikke unner noen; selv ikke min verste fiende. For den som må ta konsekvensene er meg.

Den som må ta all jobben. Det er meg, det.

#samfunn #psykiatri #helsevesen #autisme #aspergerssyndrom #bipolar