hits
Lukk meny

Å ønske lykke

Det at jeg har hatt det veldig tøft den siste tiden er ikke noe å legge skjul på. Jeg har skrevet utrolig mye av tankene mine på telefonen, og det har hjulpet til en viss grad. Men noen ganger trenger man egentlig bare et medmenneske som forstår. 

Noen ganger er disse menneskene vanskelig å finne, og du prøver å nå ut til flere personer. En etter en ender opp med å ikke svare og du sitter der, ensom og alene, og føler at du er den mest forferdelige personen i verden som prøver å få litt hjelp og at man er helt alene i universet.

Slik har de siste dagene vært litt for meg. Jeg er helt alene i leiligheten. Én uke. Jeg har riktignok Saga, men en hyper liten Chihuahua hjelper ikke alltid så mye når alt du orker er å sitte i sofaen og gråte. Det er ikke akkurat en som svarer når du snakker til den heller. Noen ganger trenger man rett og slett andre mennesker. Vi er tross alt flokkdyr.

Jeg løper. Jeg snubler og faller. Jeg reiser meg opp igjen og det hele gjentar seg selv. Gang på gang. Jeg prøver å holde motet oppe, for det er ikke her jeg vil være. På bunnen. Føle meg alene. Jeg prøver å nå ut til folk, men det er ikke alltid jeg tør å være ærlig eller å faktisk be om hjelp. Spesielt ikke om andre mennesker ikke svarer. Da er det bare å gi opp. 

Teit, tenker du kanskje. Ja, så får jeg bare være teit da. For det er slik det er for meg. Men jeg ønsker hvertfall å kjempe. Kjempe for en bedre hverdag og et bedre liv. Et liv som består av lykke. Oppturer og nedturer, men fortsatt lykke. Er det liksom så mye å be om? Jeg føler faktisk ikke det. 

Alle ønsker vel lykke? Å vite at man ikke er alene? Å vite at man er elsket. 

"Jeg elsker deg" er de fineste ordene som finnes. Det å virkelig vite at noen mener det. At de ikke vil forlate deg. Det er det beste som finnes, og det er vel teknisk sett det vi alle ønsker. Hvertfall de fleste av oss. 

Jeg elsker deg. 


Siden dette ble et litt... dystert innlegg, så slenger jeg ved noen bilder av meg 100% lykkelig for noen uker tilbake.

Min første gang i vannet siden 2014, men også første gang jeg brukte Care Bears bikinien min fra Iron Fist. ♥

#psykiskhelse #kjærlighet #depresjon #lykke #håp

  • 18.06.2018 klokken 17:10
  • Tanker
  • 6 kommentarer
  • Kan du egentlig klandres?

    Trigger warning. 
    Jeg ønsker ikke at noen skal bli påvirket negativt av følelsene jeg beskriver her.

    Nummenheten. Kvalmen. Svimmelheten.
    Ikke noe du ikke har kjent før. 

    Trangen til å la tårene strømme.
    Ikke noe du ikke føler hver dag.

    Alikevel er det ikke noe du blir vandt til. Man blir aldri vandt til å få slått pusten ut av seg. Man blir aldri vandt til å kjempe mot sine egne tanker, sitt eget hode. For det er faktisk det som prøver å knekke deg.

    Dine egne tanker. Ditt eget hode. 

    Hvordan bekjemper man det?

    «Tenk positivt»
    «Se fremover»
    «Ikke heng deg opp i småting»
    «Ikke tenk på det»
    «Det blir bedre»

    Hvor skal det stoppe? Det er disse tingene man får høre hver gang. Hver eneste time, hver eneste uke. Av hver eneste behandler. 

    Til slutt er det de ordene som vil knekke deg. For hvor mange ganger har du ikke hørt det før? Hvor ofte prøver du ikke? Flytte fokus. Planlegge noe fint. Tenke positivt. Ikke tenke på angsten. Snakke med noen. Møte noen. Gjøre noe. Det er det man alltid gjør - helt til det ikke går lenger.

    Du prøver å oppsøke mennesker hver gang. Du prøver å legge fine planer. Møte noen kanskje? Men hvertfall snakke med noen. Du gjør andre ting. Alt. For å ikke tenke på angsten. Det de fleste ikke tenker på er at en av mestringsstrategiene du lærer i behandling (gjør noe, tenk på noe annet) kan vise seg i selvskading. Eller enda verre (fordi du kan miste livet) - selvmordsforsøk. 

    Samtidig klandres du for de desperate ropene om hjelp. De desperate forsøkene på å avlede det som skriker inne i hodet ditt og å følge behandlers veiledning. Dette på tross av at behandler ikke mente å sende deg i akkurat den retningen. 

    Du klandres for dine egne handlinger ut fra dine egne tanker og følelser. Men ingen klandres for handlinger som har påført deg smerten du sitter med inni deg.

    #psykiatri #psykiskhelse #depresjon #angst #recovery #selvskading #samfunn

  • 07.06.2018 klokken 20:48
  • Psykiatri
  • 8 kommentarer
  • Concrete minerals

    Er det noe jeg ikke gjør er det å faktisk se på reklamene på facebook og instagram, men for en gangs skyld - for noen uker siden - gikk jeg mot prinsippet mitt fordi noe faktisk så interessant ut.. Concrete Minerals er et dyrevennlig og vegansk merke basert i LA som hadde noen litt annerledes produkter. Jeg har ikke vært så sinnsykt flink til å la være å bruke penger i det siste, slik jeg egentlig lovet meg selv... Men se på det her da!

    Leaping Bunny og CrueltyFree sertifisert

    Jeg mener.. Hvem er det som IKKE blir forelsket i disse fargene da? Jeg som i tillegg virkelig har begynt å sminke meg igjen, og som for øyeblikket må finne ut hvilken av Kat von D sine farger på foundation passer til den mer solbrune huden min, haha. 

    #makeup #skjønnhet #concreteminerals #vegansk #dyrevennlig 

  • 06.06.2018 klokken 18:11
  • Makeup og hår
  • 2 kommentarer
  • Endelig

    Endelig er det juni! Det er sinnsykt varmt, men det har det vel forsåvidt vært en stund allerede. Uansett så er juni liksom.. noe helt spesielt. Hvertfall for meg. Denne junien er enda mer spesiell fordi det snart er Marty sin første bursdag etter at hun ble borte. I tillegg har jeg jo Saga, som faktisk liker å være med på stranda (tro det eller ei!) og det er mye som foregår i livet mitt. 

    I slutten av mars startet jeg jo nesten med "blanke ark", og endringene etter Bipolardiagnosen er fortsatt veldig tydelig tilstede. Det er medisiner, det er annen type behandling, og ikke minst en helt ny måte å se ting på. Det har vært en stor lettelse, men det har også vært vanskelig. Jeg har fått drømmene mine knust, og nye drømmer er bygget opp. Kontakt med fine mennesker fra fortiden, men også nye mennesker. Mennesker som gir meg tro på at alt kommer til å gå bra. Som gir meg motivasjon og inspirasjon. Som gjør at jeg rett og slett føler meg bra. 

    Ting har forandret seg så mye. Jeg har faktisk fått litt farge til nå i sommer og jeg har til og med vært å badet ute på Husvik hos mimmi! Jeg har ikke vært i sjøen på fire år og jeg har ikke blitt brun på enda flere år enn det. Ting skjer, og noen ganger er det så utrolig mye bedre.

    Image and video hosting by TinyPic
    Bilde fra Tønsbergs blad er tatt av Per gilding, resten er tatt av meg.

    Jeg har allerede nevnt inspirasjonen. Jeg tror faktisk jeg har skrevet seks hele blogginnlegg som ligger trygt på telefonen. Noen kommer det til å ta en stund før jeg faktisk poster ettersom temaene er sårbare, men alikevel. Jeg har lastet opp så mange flere bilder på Instagram enn jeg har gjort på over ett år. Det føles utrolig deilig!

    #hverdag #motivasjon #inspirasjon #fremgang #recovery #psykiskhelse 

  • 04.06.2018 klokken 18:03
  • Padmés hverdag
  • 4 kommentarer
  • Hit men ikke lenger

    cof

    Hit kom jeg. For å se. Kanskje, kanskje jeg klarer det. Ta tilbake kontrollen. Overvinne noe i meg selv. Noe som bosatte seg i meg for mange år siden og som fortsatt er tilstede. Det lille monsteret på skulderen som hvisker meg i øret. 

    Jeg stod der, en stund. Men jeg satt der enda lenger. Så kom han gående - som en eller annen vanlig person - forbi meg. Han er jo egentlig en helt vanlig person, men for meg er han så mye mer. Et slags forbilde. På en eller annen måte. Jeg er ikke interessert i en autograf eller klem. Heller ikke spesielt interessert i et bilde engang. Men en samtale.. Ja, det hadde absolutt vært noe. Han har på et vis klart å få kontrollen tilbake. Tilbake fra monsteret som en gang satt på skulderen. Som kanskje til og med sitter der enda, men som han klarer å overdøve. Hvordan klarte du det? Kanskje du kunne delt noe med meg. En eller annen hemmelighet, en eller annen metode. 

    «OnklP du kommer ikke herfra i live»

    Men jo.. Det gjorde du. Vær så snill å fortell meg hvordan.

    PS. Du har jo forsåvidt allerede gjort noe. Spesielt i dag. Du fikk meg til å gå ut av sengen, ta på mascara og vandre over broen som deler Nøtterøy fra Tønsberg. Stå og sitte på brygga. Lenger enn jeg har gjort på fem år. Fem - 5 - fuckings år. 

    cof

    #angst #musikk #slottsfjell2018 #onklp

  • 01.06.2018 klokken 21:54
  • Padmés hverdag
  • 6 kommentarer
  • Vis flere innlegg

      Føler meg som flere folk enn Eckbo

      I søkelyset hater å bli sett på. OnklP og slekta var virkelig inne på noe der. Noen ganger er du høyt, noen ganger lavt. Noen ganger er du fryktløs, noen ganger ligger du alene i sengen og gråter.

      Hver dag er bare nerver og drama, men løper fortsatt foran kamera veiver med arma. Noen greier jeg angrer på, er den greia her karma?

      Kanskje, bare kanskje er dette noe mange kjenner seg igjen i. Kanskje, bare kanskje, er dette noe som kommer etter en kommentar eller samtale mens det også kanskje skjer av seg selv. Som om du mister absolutt all kontroll.

      Er ikke dette noe vi bør snakke om? Hvordan bruke skjold for å unngå sårede følelser? Hvordan man ikke skal senke forsvaret sitt, uansett hvor lyst man har? Dette er helt sikkert litt overdrevent (les: veldig), men noen ganger er følelsene så sterke at det bare overtar absolutt alt. All tankekapasitet. Alt du ser. Alt du hører. Plutselig blir du såret av alt, så hvorfor gadd du å legge ned forsvaret?! Man lærer det i sport. "Defense! Defense!", mens man i kjærlighet og vennskap skal senke skjoldet, hoppe i det, elske med hele seg og jeg vet ikke? Overgi seg, kanskje. Fullt og helt. Men hva om det gjør at noe annet kjipt skjer? Som et dominobrett. Man kan jo i det minste minimere potensielt skadeomfang. En armlengdes avstand. Ett møte her og ett møte der, før man i det hele tatt ser på hverandre. Hva er riktig? Venner? Kjæreste? Familie? Alt? Ingenting? Jeg er tapt. For tapt. Fortapt. Jeg vet virkelig ingenting.

      Jeg savner da ting var enklere. Ingen kjærlighet. Ingen depresjon. Ingen berg-og-dalbane av følelser. Ingen selvskading. Ingen angst. Ingenting. Jeg kan ikke engang huske en tid der det ikke eksisterte.

      OnklP og Jaa9 har forresten gratiskonsert i Foynhagen på fredag. Som en tidlig oppstart av Slottsfjellsfestivalen. Alle billettene er allerede revet bort, men det er jo kanskje like greit. Ikke fungerer sobrilen slik som den skal og ikke har jeg noen å dra med heller. Forhåpentligvis kommer det en dag i fremtiden hvor jeg faktisk kan møte Onkl og fortelle han hva han og musikken hans betyr for meg.

      #tanker #følelser #angst #musikk 

    • 29.05.2018 klokken 16:36
    • Tanker
    • 2 kommentarer
    • Når ordene setter seg fast

      Ord betyr alt. Likevel setter de seg fast noen ganger, da du trenger de som mest. Uansett om man ender opp med stamming, å blande ordene eller å bare miste absolutt alle ordene er akkurat det samme for meg. Det er like vondt, hvertfall når jeg har så mye på hjertet.

      Akkurat nå var det som inspirerte meg sangen Tornerose av Cir.cuz. Jeg har aldri hørt den live, i likhet med Bambi som er min absolutte yndlingssang. Mye fordi jeg selv ble kalt Bambi og fordi Mats og Thomas sine tekster er lett å kjenne seg igjen i og å få spesifikke følelser når man hører på dem (så lenge man orker å høre på norske tekster da, haha!). 

      Jeg har i grunn vært litt engstelig for å skrive etter innlegget jeg postet 16. mai. I tillegg har det skjedd en del stuff. Både bra og smålig irriterende, frustrerende og what not. Men man lærer seg å takle det, på en eller annen måte. I de fleste tilfeller har man ikke noe valg, man må bare holde hodet over vannet og reise seg opp om man faller. Musikk er en av mine coping mechanisms. Jeg har fått så mye latter i det siste av den ekstremt varierende musikksmaken min, og et godt eksempel (fra spotify) finner du her.

      Greit oppsummert har jeg i grunn hatt det rimelig fint siden 16. mai, ved hjelp av gode mennesker jeg faktisk tilbringer tid med fysisk. Det finnes faktisk folk jeg ikke blir sliten av å være med. Whaaaat, tenker du kanskje? Guess what - det gjør jeg også! Det føles godt, da. Det blir en del fine bilder og minner. 

      #tanker #reflektering #minner #sommer #sol #minner #lykke #glede

    • 25.05.2018 klokken 13:03
    • Padmés hverdag
    • Ingen kommentarer
    • Sannheten vil komme for en dag

      Det er på tide å skrive noe, selv om ordene i hodet ikke gir noen mening. Tankene raser ukontrollert gjennom hodet, hvert eneste sekund av hver eneste time- hver eneste dag. Den eneste jeg virkelig kunne snakke med om alle disse tankene, og vite at jeg ikke ble avvist, er død. Sannheten kommer for en dag, og den har allerede begynt å lekke ut. Man kunne lese om det i Dagbladet lørdag 12. mai, men man kan også lese det på Dagbladet+ enda. Mysteriet Martine. Martine Beatricé Buckley. Mysteriet hvorfor måtte min bestevenninne dø av noe så uskyldig som en jævla lungebetennelse og hvorfor vil ingen ta på seg ansvaret for å ha sviktet henne.

      Igjen føles det som om verden spinner rundt. Verden spinner og jeg prøver å holde meg fast. Jeg prøver å ta tak i noens hånd, noen som kan gi meg trygghet. Tryggheten min løper for fort, og jeg klarer ikke å holde følge. Jeg faller. 

      Den sviende smerten man føler om man skrubber kneet på asfalten. Bare at nå er den inni meg. I hjertet? I hodet? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg bærer på den, hver eneste dag.

      Plutselig er jeg høyt. Overalt. Jeg kan klare alt, jeg vet alt. Jeg er den aller beste. Så faller jeg, og det er ingen som tar meg imot. Jeg faller til jeg treffer det jeg tror er bunnen av brønnen og higer etter luft. Jeg prøver å svømme oppover, men så treffer jeg noe hardt. Bunnen. Var det ikke oppover jeg svømte? Solstrålene rekker ikke helt ned og jeg finner ikke veien ut av det mørke vannet.

      Én dag er jeg ferdig her nede. I det kalde vannet. Én dag får jeg styrken - eller evnen - til å klatre opp og bli der oppe.

    • 16.05.2018 klokken 23:59
    • Psykiatri
    • 2 kommentarer
    • En sinnsyk overraskelse og smålig angst..

      På torsdag fikk jeg en overraskelse i innboksen min på facebook.. En fra Tønsbergs blad ville at jeg skulle ringe han, i forbindelse med konkurransen for 50-års jubileumet til Messafestivalen. Som de fleste vet har jeg ekstrem telefonangst men jeg tenkte "faen heller, dette skal jeg klare". Det var tross alt i forbindelse med en konkurranse. Det første han sa var "Hei. Gratulerer med å ha vunnet konkurransen om mitt messeminne" og jeg ble målløs. Jeg? En vinner? Hva skjer? Men joda, jeg er 1 av 3 vinnere av konkurransen i forbindelse med jubileet og jeg vant med en historie om da Mats og Thomas var ekstremt imøtekommende da jeg hadde angstanfall under konserten i fjor. Jeg fikk til og med komme innenfor sperringene etter konserten og fikk snakke med dem en stund. Jeg skrev desverre ikke noe særlig etter konserten i fjor, og heller ikke i 2016 på grunn av den tøffe tiden jeg var - og fortsatt er - gjennom. Men her kommer et lite bildedryss fra Messafestivalen 2013, 2016 og 2017 - og jeg starter med i fjor.

      Litt senere på dagen snakket jeg også med Arild, som er hovedmannen bak messa og gjett hvem som skal dit litt senere for å ta imot premien sin PÅ SCENEN? Du gjettet riktig! Meg!


      Foto: Han Quang William Steenbuch

      Som man kan se så har jeg egentlig forandret meg veldig opp gjennom årene, men hvem gjør ikke det? 

      #messafestivalen #messa #tønsbergmessa #tønsbergmessa2018 #messafestivalen2018 #konserter #tivoli #circuz #angst 

       

    • 05.05.2018 klokken 15:26
    • Padmés hverdag
    • 6 kommentarer
    • I don't wanna be heard, I wanna be listened to

      Har du noen gang tenkt over at det er en viss forskjell mellom å høre og å lytte? Hvertfall er det slik jeg ser det, og spesielt med diverse sanger av forskjellige musikere som nevner dette. Tittelen er hentet fra Forest av Twenty One Pilots

      Gårsdagen gikk med til IP møte, butikktur og tankekaos. Jeg var så dårlig - av sosial fobi - før møtet at jeg såvidt klarte å la være å kaste opp. Kaldsvetten rant, kroppen prikket, jeg hadde alvorlige pusteproblemer og var ekstremt svimmel. Det er absolutt noe av det verste jeg vet og det plager meg at angsten har vært tilstede helt siden jeg var 4-5 år gammel. Nå er det jo nemlig bevist at små barn kan ha både angst og deprimerte og guess what? I had all the signs. Fortiden er alikevel bak meg og det er lite å gjøre med det som har skjedd.

      Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg virkelig måtte få satt ord på tankene mine når det gjelder irritasjonen og raseriet over at det tar så utrolig lang tid å få korrekt hjelp. Et ordtak som passer godt til både min, men også andres, situasjon er «du må være frisk for å være syk». Tro det eller ei, det passer. Men dette er noe jeg er overbevist om at du må oppleve for å tro det. Jeg har opplevd nok av spydige og nedverdigende kommentarer og blikk til å være overbevist om at folk flest ikke klarer å forstå, vise empati eller fatte og begripe hvor tøft det er å være psykisk syk. De fleste av oss har, selv om vi hverken går på skole eller jobber, en 24 timers jobb som aldri gir oss fri for hverken helger eller ferie. Tenk litt på det. Tenk på hvor mange og lange ferier elever på både barne-, ungdom- og videregående skole har? Høst, jul, vinter, påske, pinse og ikke minst som regel 2 måneders sommerferie. Det er jo også inneklemte fredager og mandager som er helligdager som gir en ekstra dag helg. De som jobber i normale jobber derimot har ikke så mye ferie. Men de fleste har hvertfall fri så lenge det er helligdag, om de ikke har vakt da- hvor de får ekstra betalt. 

      Uføretrygden i Norge som folk flest snakker om som noe fantastisk, lukrativt og ikke minst avslappende er i realiteten så vidt nok til å leve av for en normal person. Mange psykiske syke har ingen mulighet til å komme seg ut i hverken arbeids- eller boligmarkedet og har kanskje hverken energien, motivasjonen eller evnen til å drive med en form for fritidsaktivitet selv om aktiviteten kan trene enten fysisk eller mentalt- eller kanskje til og med begge deler. 

      I tillegg til vår 24 timers arbeidsdag 7 dager i uken, hver måned gjennom hele året har vi også et enormt press. Vi blir for det første utsatt for diskriminering men også sarkastiske og ironiske kommentarer, stygge blikk og mobbing. Mobbingen foregår faktisk både på internett og i det virkelige liv. Er det noe du ønsker å bidra til? Om ikke så anbefaler jeg at du tenker deg om en ekstra gang om du i fremtiden tenker på å komme med en spydig kommentar. Du skal aldri skue hunden på hårene eller dømme en bok etter omslaget. Det økonomiske presset er også relativt stort ettersom det er begrenset hva man kan velge å handle på butikken eller unne seg av personlig helse og hygiene, men også for eksempel klær, kosmetikk eller ting til hjemmet etter at regninger, husleie og eventuelt lån er betalt hver måned. Enda vanskeligere blir det om du har barn. Du ønsker ikke for barnet ditt at barnet skal føle seg utenfor fordi han eller hun ikke nødvendigvis har de nyeste og dyreste tingene eller klærne. Likevel er en noe stram økonomi ikke en overveiende grunn til å ikke få barn i mine øyne. Man kan være ekstremt omsorgsfull, god, empatisk og være en fantastisk forelder selv om man ikke kan kjøpe alt det nyeste og dyreste. 

      I bunn og grunn handler dette om den sittende regjeringen og deres prioriteringer. Det er ekstremt vanskelig å få korrekt hjelp i helsevesenet om midlene deres kuttes til fordel for andre - i manges øyne - mindre viktige ting som skattekutt til de som tjener fra 700 000,- og oppover i året. At et offentlig helse- og skolevesen fungerer tilstrekkelig er etter min mening viktigere enn å ha hundrevis av private sykehus, behandlingssteder og skoler ettersom det alltid vil være mennesker i samfunnet med mindre økonomiske midler som tilsier at de er avhengig av det offentlige fremfor den private sektoren.

      Spørsmålet mitt til dette er hvorfor? Hvorfor er det viktig med store skattekutt til de som tjener aller mest her i landet? Hvorfor er det viktig å privatisere alt som privatiseres kan? Er det ikke lenger slik at alle mennesker er like mye verdt? Er det ikke lenger slik at alle har rett på nødvendig helsehjelp? Ta medisinene mine for eksempel. Utenom frikort så bruker jeg i gjennomsnitt 6000,- på medisiner i året. Hvorfor? Fordi medisiner jeg trenger for å leve ikke dekkes av staten. 6000,- + frikort på 2500,- (?) er ganske mye når det finnes tilstrekkelig av mennesker i Norge som ikke trenger helsetjenester like ofte og som ikke engang når frikortgrensen. 

      Er det virkelig ingen måte å ønske alle mennesker her i landet et godt, OK eller levbart liv til tross for at de har nedsatt funksjonsevne eller evne til å klare seg selv? Er det ingen måte å igjen få en jevnere likhet for alle slik at det vil være færre som er nødt til å leve under fattigdomsgrensen? Er det virkelig INGEN mulighet for at alle skal være like mye verdt?

      Jeg tror at det finnes en løsning. Et eller annet sted. Men ansvaret ligger på politikerne som sitter på stortinget. Det ligger selvfølgelig også på menneskene det gjelder, fordi man må kjempe for å komme seg opp og frem her i verden eller å bli lyttet til og tatt på alvor. Men hovedansvaret vil alltid ligge hos de som styrer og har makten til å forandre ting. Jeg tror rett og slett at noen politikere trenger å ta hodet sitt ut av et visst sted og begynne å se rundt seg. 


      Kilde

      Kilde

      #samfunn #økonomi #samfunnsproblemer #psykisksyke #uføretrygd #ungufør #forskjeller #sosialeforskjelle #politikk #politikere #nav #ernasolberg #sivjensen #berniesanders #popefrancis

    • 19.04.2018 klokken 14:37
    • Samfunn
    • 2 kommentarer
    • Fra himmel til helvete på 2 sekunder

      For nesten tre uker siden skrev jeg et innlegg om min nye begynnelse. Jeg jobber hardt på saken om en fin, ny hverdag men det er mye å bli vandt til. Jeg ble nemlig diagnostisert med bipolar lidelse. Med andre ord forklarte det en hel del ting som den hyppige, dype depresjonen, manien som ble til hypomani da jeg begynte på stemningsstabiliserende for 5 år siden, mine spontane (litt for dyre) kjøp av ting og tang til tross for at jeg egentlig ikke hadde mulighet til å unne meg ting og mine med andre ord ekstreme humørsvigninger som førte til ekstreme hendelser og følelser. 

      På kort tid, med grundig og nøye undersøkelse av både min psykiatri- og sykdomshistorie samt familie sin ble det klart: det er ikke noen tvil. Bipolar. Samtidig har det tatt mer enn 12 år for det offentlige helsevesenet å hjelpe meg og ikke komme noen vei. Jeg funderer stadig på hvorfor. Hvorfor har ikke offentlig helsevesen eller skole sett meg på riktig måte? Hvorfor har jeg måttet gå gjennom himmel og helvete- en reise som er forferdelig - i løpet av minutter i mange, mange år? Hvorfor har jeg ikke blitt hørt? Hvorfor skal det være så jævlig vanskelig å få korrekt hjelp? Er det ikke det vi liksom har krav på i Norge - med vårt "fantastiske" helsevesen og skattebetaling til å dø av for mindre heldige mennesker? Jeg er sint og frustrert. Men jeg er også glad. På forskjellige ting selvfølgelig, men den sinte og frustrerte delen vinner foreløpig. Jeg forstår ikke. Men akkurat dét er noe jeg trenger å virkelig få ut i et helt eget innlegg, når formen min tilsier at det er greit. Jeg våkner nemlig hver dag nå med en forferdelig følelse av at jeg ikke fortjener livet. Jeg har en anelse om at det er på grunn av seponering av antidepressiva slik at jeg kan gå på stemningsstabiliserende og noe annet som kan hjelpe hjernen min bedre, så foreløpig må jeg bare holde hodet over vannet. Jeg skal ikke drukne. 


      Fra himmel til helvete på 2 sekunder..

      #psykiatri #psykiatriinorge #norskhelsevesen #offentlighelsevesen #kommunepsykiatri #dps #bupa #sykehusetivestfold #spesialisthelsetjenesten #privatpraktiserende #psykiater #helse #asperger #aspergerssyndrom #asd #autisme #bipolar #depresjon #mani #angst

    • 12.04.2018 klokken 18:36
    • Psykiatri
    • 21 kommentarer
    • Skal ikke gi opp

      Er det noe jeg har lært av mammi som sitter dypest i meg er det at man aldri må gi opp. «Om du gir opp så har du tapt» sa hun alltid, og det er jo sant. Og jeg, Padmé Sophie - også kjent som Immortal Siren eller Immortality i gamingverdenen -, skal ALDRI tape mot livet.

      Nå har det seg sånn at jeg gleder meg utrolig mye til påsken er over, for da skal jeg endelig tilbake til psykiateren jeg fortalte om i forrige innlegg. Jeg har også gjevnlige samtaler i kommunepsykiatrien, og endelig er det et nytt IP-møte. Rimelig opptatt kan man kalle det, hehe. Hvertfall i forhold til hva folk flest tenker om meg som psykisk syk og uføretrygdet. Jeg er jo så lat, ikkesant?..... Nei as. Fuck dem som har en helt feil oppfatning av ting og som nekter å høre på fakta. Fuck dem som har et behov for å baksnakke. Fuck dem som har et ekstremt behov og lyst til å gjøre det de kan for å ødelegge andres liv. En gang i fremtiden vil karma bite dem i rumpa. 

      Ofte blir ikke ting som man tenkte og håpte. Men det er ingen grunn til å gi opp. Fortsett å kjempe. Fortsett å prøve. Fortsett å vær deg selv! Om folk har et problem med det så er det faktisk DERES problem, ikke ditt. Du er den viktigste personen i livet ditt. Tro på det. Tenk på det. Du er sterkere enn du tror og smartere enn mange andre. 

      Her er noen sanger som hjelper meg gjennom stunder som denne;

      Det er mange musikere som har lært meg noe gjennom musikken deres, men Admiral og Onkl er nok de som har påvirket meg mest ♥ To fantastiske menn som jeg drømmer om å møte en dag. 

      #styrke #selvtillit #tro #håp #kjærlighet #musikk #fremtid

    • 31.03.2018 klokken 14:07
    • Tanker
    • 6 kommentarer
    • En ny begynnelse..

      Jeg er så utrolig takknemlig. Jeg var så heldig å endelig komme inn til en time hos en virkelig fantastisk psykiater takket være min absolutt beste mammi i hele verden. For en gangs skyld i løpet av mine 12 år i spesialisthelsetjenesten ble jeg hørt. Jeg ble lyttet til, tatt på alvor. Jeg møtte forståelse og trygghet. Den følelsen var absolutt ubeskrivelig. Med tiden - antageligvis snart - kommer jeg til å fortelle mer detaljert, for det er akkurat det bloggen handler om. Jeg laget den jo for å fortelle om livet mitt som autistisk og psykisk syk i en verden som ikke akkurat viser medfølelse og varmhet. Spesielt her i vårt eget land. Men uansett, dette er en ny begynnelse for meg. Dagen i går var den første dagen i resten av mitt liv og en fortsettelse på veien min videre til å akseptere meg selv slik jeg er og å jobbe mot en hverdag hvor ting er levbart det meste av tiden.

      fbt

      #fremtid #lykke #psykiatri #psykisksyk #nystart #mentalhelse #padmésophie #selvtillit #selvfølelse 

    • 25.03.2018 klokken 14:14
    • Psykiatri
    • 6 kommentarer
    • Lykke, hvor ble du av?

      Lykke. Jeg tviholdt på deg så lenge at jeg tror jeg brukte deg opp. Nå kan jeg ikke finne deg lenger, uansett hvor hardt og mye jeg leter. Frustrasjonen er på topp samtidig som blurryface (represents Tyler Joseph's anxiety and depression, Tyler wears black paint on his hands and neck to represent Blurryface. My name is Blurryface and I care what you think.) tilslører tanker, syn og følelser. 

      Jeg trenger forandringer. Jeg kan egentlig ikke fordra endringer, men noen ganger må man bare. Jeg har startet på forandringene allerede, og in the end så er det forhåpentligvis - og mest sannsynlig verdt det. Det kommer bare til å ta en hel del tid før jeg kan slå meg til ro med endringene, godta det og leve videre. 

      For hvert eneste minutt i hver eneste time i løpet av hver eneste dag tenker jeg. Jeg prøver å få inspirasjon igjen. Jeg vil så gjerne skrive. Jeg vil skrive på samme måte som jeg gjorde tidligere. Følelsen av at ordene bare kommer og at de gir mening ved å bare la fingrene danse over tastaturet er så fantastisk. Jeg er bare ikke sikker på hvordan jeg skal gå frem for å få det til igjen. Det er vel kanskje ikke så rart når hodet mitt føles som en kurv med 500 garnnøster som har klart å rote seg inn i hverandre. Hvordan skal man liksom få til å separere de? Spesielt når alle garnnøstene er i samme farge. Jeg tror helt ærlig at tiden bare får vise. At livet tar meg i den retningen jeg er ment til å gå. 

      Når jeg er inne på temaet om hva jeg prøver å endre, så er det blant annet mitt engasjement for de jeg er glad i. I forbindelse med dette har jeg laget en gofundme aksjon for en utrolig dame som har vært som en ekstra mor for meg i alle år.. Det hadde betydd alt for meg om den hvertfall hadde blitt lagt merke til av viktige mennesker i Norge. Jeg håper flere vil ta seg tiden til å lese og eventuelt dele den  

      Fighting Parkinson's and side effects 

      #lykke #håp #depresjon #dystymi #tanker #følelser #samfunn 

    • 19.03.2018 klokken 15:24
    • Tanker
    • 2 kommentarer
    • Saint vs sinner

      Så jeg bestemte meg for å investere i den lille versjonen av Kat sin parfyme Saint, fra kolleksjonen Saint vs Sinner- og jeg elsker den! Den lukter så sinnsykt godt, og det gjør ikke akkurat noe at pakken og flasken ser fantastisk ut. Jeg kommer garantert til å investere i en av de store flaskene, samt å få tak i Sinner versjonen av denne lille. 

      Bloggingen min har det vært lite av, men jeg prøver stadig å se etter inspirasjon til å skrive litt mer. ♥

      #kosmetikk #parfyme #vegansk #dyrevennlig #katvond 

    • 07.02.2018 klokken 14:36
    • Makeup og hår
    • 8 kommentarer
    • Kan det stoppe å snurre rundt nå, vær så snill?

      Slik som ting er i dag (det har bygget seg opp en stund) så venter jeg egentlig bare på et brev i posten om at "vi har nå tatt din forespørsel inn til vurdering og setter fra og med i morgen 20. januar 2018, verden på pause i to uker". Det hadde jeg faktisk virkelig, virkelig trengt. 

      2017 sluttet på verst tenkelig måte og 2018 startet rimelig likt. Jeg har egentlig bare ventet på at verdenen min skal kræsje og det gjorde den i går, da jeg egentlig begynte på dette innlegget. 

      Jeg har ikke noe filter; det har jeg aldri hatt. Absolutt alt jeg ser og hører surrer rundt i hodet mitt konstant. Inkludert alle diskusjoner online som ender i intet annet enn drama og drittslenging, både på ordentlige saker og det som faktisk er rimelig små bagateller. En hel post på facebook hvor en person klaget på alle andre som klaget. Jeg hoppet inn i diskusjonen med en "hm, jeg skjønner hva du mener og du har et poeng, men folk er forskjellige og de tingene én person kan gjøre på 2-3 dager kan ta ukesvis for andre å få til" og ble da kalt en bitch. Sammenhengen er hvor? Jeg påvirkes så sinnsykt av det som blir sagt til meg og hva folk kaller meg, men alikevel er trangen til å fortelle at "hei, ikke alle er like" for stor til å la være å hoppe rett ut i det. Men ettersom det er min skyld at jeg gang på gang hopper rett i det så møter jeg null forståelse.

      Jeg har også begynt å legge ekstremt merke til alle de som håver inn millioner på å si én ting men som ender opp med å gjøre det motsatte selv. Det er ingen som påpeker det lenger, fordi man ender med å bli hetset. Det har skjedd meg også, og jeg har gitt opp med å heve stemmen min om det gjelder noen som har makt. Det ender som regel vondt og dumt for den av partene som sitter med lite eller ingen makt, selv om den personen i bunn og grunn har rett og bare påpeker fakta. Hvor er logikken? Screw that, så lenge avisene får klikk og enkeltpersoner tjener millioner på å føre andre bak lyset så er det jo selvfølgelig greit. 

       

      Den eneste personen jeg snakket med dette om er borte. Hun kommer aldri tilbake. Hvorfor? Fordi verden er urettferdig og hjelpen kommer for sent. Hvorfor skjer det? Hvorfor er det ingen som gjør noe med det? Hvorfor er det ingen som fokuserer på dette, tar det opp, konfronterer de som kan gjøre noe med det og kjemper for de svake? Om jeg finner svaret på det kan tankene kanskje gi meg en pause, hvertfall for noen sekunder...


      Who cares if one more light goes out?
      In a sky of a million stars
      It flickers, flickers
      Who cares when someone's time runs out?
      If a moment is all we are
      We're quicker, quicker
      Who cares if one more light goes out?

      #sorg #savn #kjærlighet #samfunn #autisme #asperger 

    • 19.01.2018 klokken 16:43
    • Tanker
    • 2 kommentarer
    • ..og så var det på'n igjen

      I morgen slår hverdagen til igjen med Petter tilbake på jobb og mammi tilbake i Oslo. Jeg gleder meg ikke så veldig mye til å være alene igjen, merker jeg.. Og i tillegg er Tina bortreist og min kjære Marty som var den jeg snakket med om absolutt alt døde brått rett før jul. Så denne pangstarten på hverdagen i det nye året gruer jeg meg til. Heldigvis har jeg Saga, og på tross av at hun tidvis er masete (hun er fortsatt valp!) så er det en stor trøst og hjelp. 

      Jeg tenkte bare det var en god idé å gi lyd fra meg. Blogglyst, lyst til å være sosial og i det hele tatt gjøre noe har vært på bunn i hele julen. Jeg var i tillegg på syning 29. desember og bisettelsen fant sted fredag 5. januar. Jeg vet enda ikke helt hvordan jeg skal hverken forholde meg til eller takle sorgen så foreløpig føles det best å bare trekke seg unna unødvendige ting..


      jeg husker ikke hvor bilde er fra.. 

      #sorg #død #hverdag #ferieslutt #bestevenn #tap #håp #smerte

    • 07.01.2018 klokken 19:36
    • Tanker
    • 4 kommentarer
    • O jul med din glede?..

      ..for meg er det mer "O jul med din vrede", for å være helt ærlig. Rett før jul fikk jeg informasjon om at én av mine to beste venninner (1 av 2 som jeg faktisk møter fra tid til annen også) var død. I fjor var vi sammen utover kvelden på julaften da hun så sårt trengte kjøre hjem og vi feiret nyttårsaften sammen med vegetarkebab og alkoholfri champagne. Denne julen gjør helt ærlig mer vondt enn den er fin, til tross for at jeg egentlig elsker jul.

      Å miste en bestevenn føles verre enn å miste en slektning man ikke har hatt særlig mye kontakt med. Men når man googler "how to deal with your bestfriends death" får man veldig lite info. Venner er jo ikke så viktig, right? Eller.. en venns død kan umulig føles så ille. Men jo, det gjør det faktisk. Vi hadde store planer for gaming (World of warcraft) i juleferien, vi skulle nemlig eie Silvermoon og bygge opp den gamle raidingguilden med noen guildies. Vi skulle gjøre achievementruns, gammelt content, snakke på Discord og kose oss glugg ihjel. Det å i det ene øyeblikket tro at venninnen din er syk men har det ok og er på bedringens vei mens i det andre få vite at hun er dø? Det er et enormt sjokk. Du kjenner det inn til beinmargen. Jeg gråter, jeg er sint, jeg er frustrert. Jeg føles håpløshet, sorg, sinne og tristhet. Jeg har mistet troen på menneskeheten. Vi skulle jo flytte til Mars eller månen, du og jeg? Fordi vi mislikte mennesker (in general, selvfølgelig ikke alle mennesker!) like mye. Vi delte alt, fra "you know what? mennesker suger." til "sjekk den videoen! den katten er to die for!!" og "shit as, jeg får ikke sove" klokken fire om morgenen. Det har vært utallige situasjoner siden jeg fikk vite det hvor jeg tenker "åh, nå må jeg sende melding", men så innser jeg at jeg ikke kommer til å få svar. Jeg tenker "holy crap on a cracker, hvordan kunne dette skje?". 

      Også er det jo selvfølgelig en evig kamp i sosiale medier med å prøve å "bevise" hvem som elsket henne høyest, hvem som brydde seg mest, hvem som satte pris på henne mest. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så inn i granskaugen viktig, for det gjør jo ikke en forskjell uansett? Det hadde gjort en forskjell mens hun enda var i live, men ikke nå.. Å kopiere hva én bestevenn skriver gjør ikke deg til noe annet enn en copycat. Og å påstå at du var der for henne mens du snakket dritt, spredde falske rykter og gjorde hva du kunne for å såre henne og ødelegge livet hennes gjør deg ikke til mer enn et patetisk, falskt menneske.

      "Friends are the family we chose"

      Jeg orker ikke flere tap nå. 


      06.07.15 laget da fetteren min døde // bilde fra august 2010


      bilde fra 01.08.15

      #sorg #bestevenner #familie #død #tristhet 

    • 27.12.2017 klokken 13:40
    • Tanker
    • Ingen kommentarer
    • Eksamenstid og blogglyst

      God 5. desember, alle sammen! Desember er desidert den beste måneden i hele året, hvertfall for meg. Julekalender på tv'en (for meg går det akkurat nå i Amalies Jul på dvd, jeg sverger nemlig til de gamle, gode seriene), research rundt hva slags vegansk julemat som skal på bordet i år, innpakking av gaver, stearinlys og røkelse er en utrolig god kombinasjon. Akkurat nå er det riktignok eksamenstid også- ikke for meg, men for mammi. Jeg hjelper til da, så her i leiligheten blir det mye logoped-, eksamens- og universitetsprat akkurat nå. 

      Utover ettermiddagen og kvelden i går fikk jeg plutselig en enorm blogglyst. Jeg fant frem kamerastativ og lette etter fjernkontrollen til kameraet i kanskje.. 30-40 minutter før jeg gjorde meg klar til å ta bilder. Etter x antall bilder i en ny genser bestemte jeg meg for at nå er jeg ferdig med photoshoot og satte meg ned foran pcen for å redigere litt lys ++. Men da jeg så bildene på pc-skjermen ombestemte jeg meg med en gang. Jeg fikk vondt i magen og "rullgardina" i hodet falt ned. Jeg kan da ikke legge ut bilder av meg? Sammenlignet med alle jentene på topplisten, instagram og youtube ser jeg jo ut som en gigantisk ku og selvfølelsen droppet et par hakk, for å si det sånn. Jeg tenkte på det resten av kvelden, drømte om det i natt og har tenkt på det i hele dag. Hvorfor skal dét stoppe meg? Det er så sinnsykt vondt. Jeg sliter med mat og jeg sliter med selvfølelse. Jeg er lei av smakstilsatt vann og jeg er lei av vanlig vann. Da blir det julebrus og cola.. Jeg sliter med å huske å spise, så da blir det er par knekkebrød når alarmen i hodet endelig går. Fuck it. Det er ikke noe gøy i det hele tatt og det er absolutt ekstremt upraktisk. Jeg prøvde ut yoga en stund, og herlighet så bra jeg følte meg etterpå. Jeg satt igjen med en utrolig sinnsro og tilfredshet i hodet. Men den der Aspergeren og utmattelsen etter den minste lille ting som omhandler menneskelig kontakt både online og offline stopper liksom opp alt. Ugh. Noen ganger kunne jeg virkelig ønske jeg var nevrotypisk. 

      dagens utblåsning er ferdig ---> 

      Over til en litt hyggeligere tone- jeg har laget en instagramkonto til min nydelige chihuahua Saga og den finner du her! Hun er utrolig oppmerksomhetssyk og veldig vakker, så hun følger allerede flere hundegrammer. Har din hund eller katt sin egen instagram? Legg gjerne ved navnet i kommentarfeltet! 

      Ettersom bildene av meg selv i den nye genseren var heller skuffende får dere et bilde av de mest awesome sokkene i hele verden!

      #desember #blogglyst #hverdag #eksamen #instagram #selvbilde #branok #doggram #hundegram #kattegram #dyregram #chihuahua

    • 05.12.2017 klokken 16:52
    • Padmés hverdag
    • Ingen kommentarer
    • Hvorfor skylder vi på en tv-serie?

      Da tv-serien 13 reasons why debuterte på Netflix i mars i år fikk den blandede tilbakemeldinger. Mange mener det er en god ting at en tv-serie satser på å vise hvordan ting kan være for ungdommer i dag, mens andre igjen er kritiske og mener den gjør mer vondt enn godt. Personlig elsker jeg den. Ikke bare fordi den tar opp vanskelige temaer jeg har opplevd selv, men fordi den virkelig viser i dybden hvordan små ting kan utløse en haug av følelser og hendelser, i detalj for mennesker som kanskje ikke har noen idé om hvordan ting føles.

      Jeg har nettopp sett hele første sesong en gang til, for å se om jeg kunne legge merke til flere detaljer og finne både positive og negative sider ved den, men helt ærlig klarer jeg ikke å finne noe negativt. 

      I etterkant av serien var det en såkalt "selvmordsbølge". I Trondheim opplevde de nemlig selvmord og selvmordsforsøk i løpet av april-mai og i begynnelsen av mai sendte de faktisk ut et brev til alle foreldrene ved Trondheimsskolen for å advare og informere. Dette kan du lese mer om her. Jeg fant ikke igjen den eksakte artikkelen, men jeg husker godt hvordan flere anklaget 13 reasons why - som på norsk er oversatt til 13 gode grunner (ironisk nok, for i originaltittelen nevnes det ingen gode grunner, men grunner plain and simple)- ene og alene. Én tv-serie ble dermed lagt til grunn for at ungdommer var deprimerte, hadde angst og var suicidale, og at noen valgte å ende livet sitt mens andre prøvde. For meg blir det surrealistisk.

      Jeg føler jeg ser det ofte. At man skylder på ting når det skjer noe. Enten er det tv-serier, en artist, en skuespiller, en befolkningsgruppe eller en religiøs gruppe som får skylda. Altså.. Ting er "sånn og slik" fordi "den og den gruppen" har gjort "ditt og datt". Men hallo? Hva med å ta selvkritikk? Burde ikke medelever, lærere, rektor, familie og venner sett at noe var galt? Etter min erfaring kommer ikke et selvmord helt plutselig, ut av løse luften. Det kan selvfølgelig helt sikkert skje, men jeg har personlig aldri sett eller hørt om det. 

      Med min historie, med bytting av skoler, inn og ut av psykiatri, problemer på skolen, skulking og skolevegring burde det vært noen som tok tak i det. Det var synlig. Mammaen min så det. I flere år hadde hun daglig kontakt med lærerne mine på telefon hvor hun fortalte hvordan jeg hadde det og hva som skjedde, men fikk tilbake at jeg bare "overdrev", var "overdramatisk" og lagde mer ut av ting enn det det var. Allerede i barnehagen kunne de sett det. Barneskolen. Mellomtrinnet. Ungdomsskolen. Det var ikke før min nest eldste kusine, som da var nyutdannet sykepleier, slo alarm i 2010 at ting ble tatt på alvor. Jeg hadde allerede vært innenfor BUPA (barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling), så hvorfor gjorde ikke de noe? Jeg bærer fortsatt nag. Jeg klandrer fortsatt skolen og lærere. Jeg er fortsatt sint, og jeg har innerst inne egentlig ett behov for hevn. Jeg kommer likevel ikke til å komme noe videre med de følelsene eller handlinger som er knyttet til hevn, så why bother? 

      Det er ikke tv-serien som har ansvaret. Det er vi, samfunnet, som har det. Medelever, lærere, helsetjenestene, venner, familie. Alle vi som er rundt er de som sitter med ansvaret. 

      For meg er denne serien en lettelse. Det er en bekreftelse på at jeg ikke er alene. Mens andre lager vitser og memes om serien og hendelsene i serien sitter jeg med medfølelse for hovedkarakteren. Hun prøvde for det meste bare å rydde opp i andres rot, gjøre det moralske riktige og være der for andre, men fikk det gang på gang tilbake midt i trynet. Måten både hun og de andre hovedskuespillerne er spilt på gjør meg fullstendig målløs. Fy søren så flinke de er! Ettersom jeg har undersøkt er de fleste født mellom 1991 og 1997, og herlighet- de er flinke! Skilled as fuck og de fortjener all den rosen de kan få. 



      kilde // tumblr

       





      kilde // tumblr

       


      kilde // tumblr

       





      kilde // tumblr


       

      Trondheim kommune slår alarm etter flere selvmord (VG)
      Netflix-serien "13 reasons why" vekker bekymring (VG)
      Paris Jackson advarer mot Netflix-serien "13 reasons why" (VG)
      Ny sesong av "13 reasons why" (VG)

      #13reasonswhy #13godegrunner #netflix #psykiskhelse #mentalhelse #depresjon #angst #mobbing #selvmord #suicidal

    • 23.11.2017 klokken 17:40
    • Samfunn
    • 6 kommentarer