hits
Lukk meny

What if?

Jeg tenker mye. Ofte så mye at jeg selv ikke får sove, mens andre ligger trygt og godt under dynene sine, mens de drømmer søte drømmer. Noen ganger går tankene til fremtiden, andre ganger til fortiden. Noen ganger er tankene fine, men alt for ofte er de heller stygge og skremmende. Stygge tanker om meg selv. Men hva om?

Hva om jeg fikk sove? Eller, hva om jeg hadde nådd ut til tusenvis av mennesker med tankene og reflekteringene mine? Sistenevnte er det jeg har håpet på i lang tid, men også nå, i dette øyeblikket.

Det er så utrolig lett å tenke «hva om?» og «hva hvis?». Hva om de som mobbet meg gjennom hele barndommen og ungdommen så dette? De som var med på å bryte meg ned, og som på mange måter har formet meg til den jeg er i dag. Ville de følt skyld? Anger? Skam? Hadde de ønsket å si unnskyld? I så fall- kunne jeg tilgitt dem?

Svaret på det siste tror jeg er ja. Jeg har kommet langt selvom ting er uutholdelig til tider. Jeg har ikke lyst til å være sint lenger. Barn og ungdom lærer tross alt av for foreldrene sine, så de mente vel ikke noe stygt med det de sa og det de gjorde. De etterlignet bare foreldrene sine. De ante vel helle ikke konsekvensene- det gjorde vel ingen. Og aller minst meg selv.

Da jeg var innlagt og til utredning for autisme møtte mammi på moren til ei jeg gikk i klasse med fra 1. klasse og ut 6. klasse, og fra 8. klasse og ut 9. klasse. Hun hadde selv en sønn med en form for autisme og sa til mammi «Jeg håper ikke hun har det..». 

Når jeg tenker over det i dag så tror jeg det var snillt ment. Hun bisste jo hvordan hverdagen med autisme var- alle nedturene og alle oppturene. Hun visste hva slags forferdelige nedturer som kunne komme også... Hun ønsket ikke at vi skulle ha det så vondt, tøft og utfordrende. I natt takket jeg henne inni meg for det hun sa. Hun ville ikke at jeg eller mammi skulle ha det vondt. Innerst inne brydde hun seg. 

Mobberne gjorde meg til den jeg er i dag (minus autismen, selvfølgelig). Har jeg hatet dem, ønsket dem vondt og helst at jeg aldri kom til å møte dem igjen? Ja. Ønsker jeg det nå? Nei.

Jeg vil ikke være sint mer. 

Om noen er villig til å si unnskyld, så er jeg villig til å tilgi.



 

  • 19.03.2016 klokken 20:35
  • Aspergers syndrom
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar