Lukk meny
Aspergers syndrom

Å løpe i sirkler

Noen ganger går ikke livet som planlagt. Jeg snakker ikke om å få 4 på en prøve, istedenfor 5 eller 6. Jeg snakker ikke om at kjolen du skulle kjøpe når du fikk lønning var utsolgt i din størrelse, eller at yndlingsskoene dine er ødelagte. Selvfølgelig er disse tingene kjipe, ikke misforstå. Uansett hva så er det kjedelig og demotiverende når ting ikke går som planlagt eller som du håpet på. 

Jeg snakker om behandlere i spesialisthelsetjenesten som snakker til og om deg som om du var tilbakestående. Jeg snakker om at etter to år - og etter å ha vunnet i trygderetten - blir klagen din igjen avslått. En søknad som, om den hadde gått igjennom, hadde gitt deg en mye bedre livskvalitet. Som hadde åpnet mulighetene for å bli litt mer selvstendig, i en alder av snart 22. Som hadde gjort livet lettere for dine nærmeste. 

Jeg snakker om når hver konsultasjon med advokaten din koster 1200,- men at du alikevel er avhengig av det for at du skal ha en sjangse for å få bedret ting i livet ditt. 

Jeg er sliten. Så ubeskrivelig sliten. Men jeg kan ikke gi opp. Ikke nå, ikke enda. Helst aldri.

Jeg jobber mot en bedre fremtid. En fremtid som er verdt å leve. En fremtid hvor inspirasjonen til å skrive og til å dele viktige ting er på topp igjen. En fremtid hvor det å kle seg i fine antrekk, til å sminke seg og fikse håret er en glede og ikke en byrde. 

Jeg må bare fortsette.

#helse #psykiskhelse #autisme #asperger #aspergerssyndrom #psykiatri #spesialisthelsetjenesten #sykehusetivestfold #progress #recovery

  • 01.07.2017 klokken 18:07
  • Aspergers syndrom
  • 2 kommentarer
  • Positivboken min

    Jeg har holdt meg litt unna alt siden søndag fordi formen har vært på bunn. Mye tankekaos som går utover både søvn og kommunikasjon som igjen gjør at jeg isolerer meg selv og ikke orker de minste ting.


    I slutten av oktober/begynnelsen av november fikk jeg en oppgave av min behandler på Glenne autismesenter. Jeg fikk en bok hvor jeg skal skrive positive ting som skjer hver dag. Positive ting i denne sammenhengen kan være

    • Når jeg står opp

    Dette er ikke alltid like lett for meg ettersom jeg sliter mye med søvn på grunn av tankekaos. Ofte får jeg ikke sove før utpå morgen og da orker jeg selvfølgelig ikke stå opp tidlig. 

    • Når og hva jeg spiser

    Jeg har sjeldent sultfølelse ettersom jeg slet med spiseforstyrrelser i mange år. Jeg vet alikevel at det er viktig at jeg får i meg noe i løpet av en dag, så jeg fokuserer på det. Enten det er knekkebrød, vegetartaco, vegetarkebab eller stekte poteter med sjampingjong og løk. 

    • Om jeg er sosial

    Det er selvfølgelig ikke alle dager jeg er spesielt sosial, men om jeg er det så havner dette i boken også. Hvor lenge, med hvem, hva vi gjorde.

    • Turer med Emine

    Hvor mange ganger har jeg vært ute med hunden min? Har jeg vært ute med hunden min? Når gikk jeg ut, og hvordan var det i forhold til angsten og paranoiaen.

    • Husarbeid?

    Dette er viktig! Hva har jeg gjort av produktive ting i dag? Kanskje støvsugd, ryddet, byttet sengetøy o.l.

    Jeg skriver også ned om jeg har orket å dusje, sminke meg, fikset håret o.l. Foreløpig har ikke boken gjort noen nytte for meg og jeg ga opp i noen uker. Jeg snakket med behandleren min om det og hun sa at dette er ikke nødvendigvis for å se tilbake på og tenke "wow, jeg var flink!" eller få tilbake en følelse jeg hadde. Dette er for å få med meg hva jeg gjør utifra dagsform og å ha et sted å samle gode ting, gode følelser og produktivitet.



    Det er selvfølgelig ikke alltid det er så mye å skrive. Men bare én setning kan vel gjøre en forskjell en eller annen gang i fremtiden. :)

    #tenkpositivt #positivitet #psykiskhelse #depresjon #angst #autisme #aspergerssyndrom #glenne #autismesenteretivestfold #glenneautismesenter

  • 25.11.2016 klokken 15:06
  • Aspergers syndrom
  • 10 kommentarer
  • Angst uten filter

    På lørdag tok jeg det største steget på lenge. Jeg skulle utfordre angsten min og meg selv med en konsert. Jeg har ikke vært på konsert på over 3 år, men jeg tenkte at nå som yndlingsbandet mitt of all times var i Norge så var det da jeg kunne prøve. 

    Desverre gikk det ikke så bra. Ikke i det hele tatt. Jeg var anspent og kvalm i forkant, men som mange andre dempet jeg det med alkohol, og det funket frem til jeg begynte å bli edru når det nærmet seg at Tyler og Josh skulle komme på scenen, etter at Bry hadde varmet opp for dem. Folkemengden og følelsene som strømmet på under "Heavydirtysoul" og "Migraine" i kombinasjon med at Tyler la seg ned på scenegulvet ble for mye. Tårene strømmet, kroppen ristet, jeg higet etter luft og alt ble svart.

    For meg er det som en rullgardin. En rullgardin som blir dratt ned med ekstrem kraft av noen andre enn meg selv. Det blir tomt i hodet mitt, kroppen blir nummen og jeg svetter ekstremt samtidig som jeg er kald. Tårene strømmer nedover kinnene mine mens jeg konstant prøver å tørke de bort. Til slutt går det ikke, jeg holder hendene foran ansiktet, faller sammen på gulvet og rister. 

    Jeg måtte gå ut og ble møtt av ei jente fra Røde Kors. Hun fulgte meg til utgangen på andre siden av spektrum og jeg ble tatt vare på av noen vakter. Jeg fikk et glass vann og de prøvde å få meg til å puste rolig og snakke om hva som hadde skjedd. Etterhvert kom Martin - han jeg dro på konserten med - ut til meg og passet på meg en stund før jeg bestemte meg for å prøve igjen. Jeg hadde stoppet å gråte, men så fort jeg kom innenfor dørene på spektrum begynte det igjen- men jeg var målbevisst. Jeg ville vise alle at jeg kunne klare det. Desverre gikk det ikke.

    Jeg ble sittende utenfor konsertsalen, i gangen, og gråte. Røde kors var bortom meg ofte. Det kom flere fans og spurte om det gikk bra. Jeg nikket. Hva skulle jeg ellers gjort? Ødelagt konserten for andre? Aldri. 

    Jeg sitter igjen med en følelse av maktesløshet og frustrasjon. Hvorfor kunne jeg ikke klare det? Bare denne ene tingen? Men det er som sangen "Guns for hands",

    «I'm trying, I'm trying to sleep,
    But I can't, but I can't when you all have,
    Guns for hands, yeah»

    Å legge ut et bilde etter at jeg har hatt angst- og panikkanfall er ikke noe jeg har gjort før. Jeg skammer meg jo, men jeg la alikevel bilde ut på instagram. Jeg har fått overveldende respons fra både kjente, ukjente og TøP fans. Jeg angrer ikke på at jeg la det ut, for det er faktisk sannheten. To bilder, uten filter. Uten å pynte på sannheten. For dette er så viktig, det er så viktig å være ærlig! Men jeg fikk et sjokk.. Jeg hadde ingen anelse om at angsten var så ille, at jeg var så dårlig, at jeg har en så lang vei å gå. 


    #asperger #aspergerssyndrom #autisme #angst #panikkangst #sosialangst #twentyonepilots #twentyønepiløts #blurryface #konsert 

  • 31.10.2016 klokken 14:57
  • Aspergers syndrom
  • 12 kommentarer
  • Frykten for å si noe feil

    En ting jeg aldri har skrevet om tidligere er hvordan min sosiale angst påvirker å møte f.eks. venner av venner og familie av venner. Jeg er nemlig ekstremt sjenert med mindre jeg er med mennesker jeg er trygg på- så sjenert at jeg rett og slett blir stum og dropper å spise. 

    For min del er jeg sikker på at det har en sammenheng med Aspergers syndrom. Jeg har angst for at jeg skal fremstå som rar, eller i verste fall si eller gjøre noe som er upassende. Diagnosen min påvirker nemlig at jeg ikke har noe såkalt filter, og det tror jeg at jeg har nevnt i et blogginnlegg eller to tidligere. Når jeg først blir trygg sier jeg rett ut hva jeg føler og mener, og jeg svarer alltid rimelig direkte på spørsmål. I flere tilfeller deler jeg mer enn det som er ok, rett og slett fordi jeg ikke vet hvor jeg skal stoppe og hva som er greit å si. Alikevel tror jeg at jeg kan si med 100% sikkerhet at jeg aldri har vært slem. Hvertfall så er det aldri - og kommer aldri - til å være med viten og vilje.

    Det verste spørsmålet jeg kan bli stilt er «hva driver du med da?». Innerst inne vet jeg at det er fordi folk er interesserte, de er nysjerrige. De vil bli kjent med meg. Men samtidig gjør det vondt, så ufattelig vondt. Det er ikke så kult å si at man er ufør i en alder av 21. Det er ikke engang noen lett måte å si det på, spesielt ettersom jeg er redd for at andre skal tro jeg bare er lat eller dum. Jeg vet at det ikke er så mye jeg kan gjøre med alt dette akkurat nå fordi psyken og utfordringene mine knyttet til autisme er såpass store som de faktisk er, men forhåpentligvis kan det bli bedre en dag. Bare ikke tro at jeg at jeg ikke har prøvd...

    Jeg har fullført fire studiespesialiserende fag i løpet av 3 år og en måned på videregående. Jeg har vært utplassert på to forskjellige arbeidsplasser, med to forskjellige yrker. Jeg har til og med hatt sommerjobb! Jeg ønsker så gjerne å lykkes her i livet, jeg tror jeg bare trenger litt ekstra tid. 

    Men tilbake til sjenertheten. Det gjør faktisk vondt til tider. Jeg vil så gjerne kunne delta i small-talk rund bordet, og noen ganger kan jeg til og med late som jeg er en del av den! Jeg blir bare så fryktelig sliten etterpå at jeg som regel ikke orker å gå ut av sengen min. Jeg vil også veldig gjerne kunne fortelle stolt om en jobb og hva jeg driver med. Istedet ender jeg opp med å svare vagt og å vri meg unna spørsmålene. Istedet for å faktisk vise hvor smart jeg er så velger jeg å være stille.

    Frykten for å si eller gjøre noe feil, og ikke minst frykten for å ikke bli likt er for stor.

    #aspergers #aspergerssyndrom #autisme #høytfungerendeautisme #angst #sosialangst #frykt #depresjon

  • 19.09.2016 klokken 20:23
  • Aspergers syndrom
  • 16 kommentarer
  • Hvordan er det å være autistisk og uføretrygdet?

    Det hender jeg får spørsmålene «Hvorfor er du egentlig ufør?» og «Blir du ikke sliten av å ikke ha noe å gjøre? Det blir hvertfall jeg når jeg har ferie/er syk/borte fra jobb av annen grunn.».

    Før jeg går dypere inn i dette må jeg understreke at alle autister er forskjellige. Jeg kjenner folk med ASD (Aspergers syndrom) som er uføre, jeg kjenner de som er på AAP og halvt i jobb og jeg kjenner de som jobber etter å ha fullført videregående skole eller høyere utdanning. På tross av vår felles diagnose er vi like forskjellige som alle andre der ute, og vi har hver våre utfordringer; så er du usikker på hvordan den autistiske personen du kjenner har det? Spør dem! Det er nemlig bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. 

    På samme måte som du kanskje blir sliten av å ikke ha noe å gjøre, så blir jeg sliten av å "ha noe å gjøre" (dvs press på å gjøre forskjellige ting til "dine" tider). Det høres ut som ren latskap, jeg vet, men sannheten er en helt annen. For min del går dette ut på alle sanseinntrykkene og samtalene jeg blir utsatt for i løpet av en dag. Alt av synsinntrykk, lukter, følelser og lyder går rett inn i hodet mitt, og jeg prøver så godt jeg kan for å sortere det. Noen ganger går dette heldigvis lettere enn andre ganger, men for det meste not so much. Nevrotypikere (mennesker uten utviklingsforstyrrelser) og deres hjerne har nemlig denne fantastiske egenskapen som ligger der helt fra begynnelsen av, som gjør at du klarer å skille ut relevant informasjon av alt som blir kastet mot deg, men sånn er det som regel ikke for oss. Det er som veldig mange andre egenskaper mulig å trene opp, men som mye annet kun til en viss grad jo senere diagnosen blir oppdaget og man får riktig oppfølging. 

    Av alle samtalene jeg er vitne til (ja, du leste riktig- vitne til) i løpet av en dag så får jeg med meg ganske mye, med mindre det er flere samtaler oppå hverandre (personer som har en annen samtale, musikk eller generelt bakgrunnstøy), og jeg prøver så godt jeg kan å analysere hele tiden. Mens jeg står og snakker med noen kan jeg plutselig tenke «mente du egentlig det, eller mente du noe helt annet?», og når jeg snakker kan jeg plutselig stoppe opp midt i en setning fordi jeg glemte det jeg skulle si. På grunn av det så sitter jeg også å tenker gjennom samtaler (både skriftlige og muntlige) lenge etter de fant sted.

    «Misforstod jeg noe?», «kunne jeg uttrykt meg annerledes?», «forstod den andre personen meg?» og «har jeg gjort noe galt nå?» er fire spørsmål som går igjen i hodet mitt om kvelden. For det er nemlig da tankekaoset og overanalyseringen er som verst. Da blir alle samtaler (både muntlige og skriftlige) studeres av meg selv. 

    «Hva om jeg hadde sagt det annerledes?», «hva om jeg hadde stått annerledes under samtalen?», «viste jeg riktig kroppsspråk nå?», «hva med toneleiet mitt? Var det ok?»

    Ting som Ola Nordmann rett og slett ikke tenker på noen gang er konstant til stede i hodet mitt, så det er slett ikke bare-bare for en med autisme å være uføretrygdet.

    Å ha en utviklingsforstyrrelse i seg selv, men ikke minst når den ble oppdaget sent, er en fulltidsjobb. I tillegg så har mange angst, depresjon, spiseforstyrrelser, ocd eller andre tilleggslidelser som gjør det enda verre.

    Jeg skulle gjerne byttet jobb om jeg kunne, så om noen vil ha jobben som autist- send meg en mail!

    #helse #psykiskhelse #mentalhelse #aspergerssyndrom #asperger #asd #autisme #utviklingsforstyrrelser #depresjon #angst #spiseforstyrrelser #ocd #fordommer

  • 31.07.2016 klokken 21:16
  • Aspergers syndrom
  • 6 kommentarer
  • Når du ikke får puste

    Regnet hamrer mot taket. Himmelen har åpnet seg, og det strømmer like mye tårer fra mine egne øyne. 

    «Jeg tror jeg har et sammenbrudd» tenker jeg, før jeg tar opp skalpellen som ligger fint gjemt mellom ting og tang. 

    Hemmeligheter. Det er så mange av dem. Ting man aldri kan si, ting man må holde inni seg. Alene. Sorgen over ting som kan skje, lykken om ting som også kan skje. Følelser som blander seg i hverandre og gjør at jeg ikke får puste. Ordene og tankene kveler meg. Tårene gjør at jeg ikke lenger kan se noen ting. Likevel tar jeg opp telefonen, for å sende deg en melding. Jeg vil, men jeg kan ikke. Jeg må stå gjennom denne stormen alene, selv om det gjør så ubeskrivelig vondt. 

    Det gjør faktisk så vondt noen ganger at jeg tror hjertet mitt skal slutte å slå. Det føles som luftveiene er tette, som om jeg skal kveles, og selv om jeg aller helst skulle avsluttet alt nå, så er dette nok en kamp jeg må kjempe. 

    Alene.

    #mentalhelse #helse #psykiskhelse #depresjon #angst #sorg #asperger #aspergerssyndrom #asd

  • 29.06.2016 klokken 20:19
  • Aspergers syndrom
  • 6 kommentarer
  • De vanskelige forandringene (fra et autistisk perspektiv)

    Jeg har ikke telling på hvor mange ganger de siste ukene jeg har sagt til meg selv at «nå, nå skal du skrive noe, Padmé!». Jeg har satt meg ned, åpnet blogg.no fanen og klikket på post, men der stopper det. Noen ganger har det faktisk stoppet med tanken også, på tross av at jeg egentlig har så altfor mye å dele. 

    Jeg har nå bodd på Nøtterøy igjen i en måned, og samtidig som det føles deilig så er det også ubeskrivelig tungt. Påkjenningene ved forholdsslutt er vonde nok - selv for nevrotypikere - men å også måtte flytte, det har egentlig blitt for mye. Det har riktignok skjedd mye fint etter at jeg flyttet tilbake, ikke misforstå, men det er ofte enklere å henge seg fast i det vonde, det vanskelige og det som ikke er så bra som du hadde ønsket. 

    De siste ukene har jeg tilbragt mye alene på rommet mitt, men jeg har også sovet hos Tina, vært i Sverige, møtt nye (og gamle) mennesker og ikke minst hatt en utrolig fin helg på Middelalderfestivalen med fine mennesker. Jeg bruker mye tid på å tenke, planlegge og drømme. Jeg prøver å tenke positivt og se fremover, og jeg teller til og med ned dagene til jeg har time med min nye fastlege, slik at jeg (igjen) kan bli henvist til autismesenteret og psykiatrien for å få noen å snakke med. Autismesenteret i Vestfold er noe av det beste og flotteste som finnes, og jeg gleder meg virkelig til å få veiledning, hjelp og støtte derfra igjen. 

     
    Dette beskriver matinntaket mitt i helgen- pizza!

    #asperger #aspergerssyndrom #autisme #forandringer #skrivesperre #mentalhelse #psykiatri

  • 06.06.2016 klokken 20:40
  • Aspergers syndrom
  • 2 kommentarer
  • Kunne ting vært annerledes?

    Jeg tenker ofte at jeg har feilet med tanke på at jeg nå sitter på ungdomsrommet mitt i påvente av hjelp - igjen. Jeg lurer kontstant på om ting kunne vært annerledes. Hva om de hadde sett tidlig at jeg hadde Aspergers syndrom og angst? Tenk om jeg hadde sluppet å bli deprimert og utviklet spiseforstyrrelser? Man kan riktignok ikke gå tilbake i tid, men det stopper ikke tankene fra å gå dit. 

    Hva om jeg hadde fått nøye oppfølging på hvertfall barne- og ungdomsskolen? Kanskje jeg hadde havnet på en riktig linje på videregående og klart å fullføre? Altså, jeg vet jo at det er mange vellykkede mennesker som ikke har fullført vgs, og hvertfall ikke på første forsøk. Men ettersom det er normen så er det dét jeg tenker på. 

    Hva om jeg hadde fått riktig oppfølging i Sarpsborg, og hadde hatt stabilitet, forutsigbarhet og trygghet rundt meg istedenfor usikkerhet, plutselige forandringer og at jeg har nikket "ja" når hodet mitt har skreket "nei" på innsiden? Ville det gjort en forskjell, eller ville jeg fortsatt endt opp på Nøtterøy igjen?

    Tankene mine er riktignok ekstra kaotiske akkurat nå fordi jeg har blitt syk og ikke føler meg bra i det hele tatt. Men alikevel føler jeg at dette er riktige tanker. Jeg krysser fingrene for at fremtiden kan bringe meg noe bra, uansett hvor hardt jeg må jobbe for det. 

    #autisme #aspergerssyndrom #asperger #aspergers #angst #depresjon #asd #skole #psykiatri

  • 15.05.2016 klokken 14:19
  • Aspergers syndrom
  • 7 kommentarer
  • Hvordan er det egentlig å ha angst?

    De aller fleste vet at jeg flyttet for andre gang i mitt liv i desember 2014. Jeg var 19 og bestemte meg for å flytte med kjæresten min til Sarpsborg, fordi det perfekte huset lå der. Når jeg tok avgjørelsen tenkte jeg ikke så mye, for jeg visste jo hva jeg ville for fremtiden min. Med asperger og angst så har ikke det alltid så mye å si, og det har vist seg nå. Jeg har nemlig flyttet tilbake til Nøtterøy, inn på det gamle rommet mitt hos mammi. Det siste året har ting bare blitt verre og verre for meg, og jo verre det har blitt jo mer har jeg fortrengt det, så i slutten av april sa det stopp. 

    Jeg tror jeg gråt i telefonen med mammi i to timer. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvor jeg skulle dra. Jeg visste ikke engang hvordan jeg hadde klart å ignorere følelsene mine i så lang tid. Mangel på trygghet, rutiner og forutsigbarhet er svaret, og det ser jeg nå. Mangel på oppfølging fra Sarpsborg kommune, psykiatri og fastlege. Mangel på støtteapparat når ting har vært som verst, og ikke minst mangel på tillit til menneskene rundt meg.

    Det er vondt å innrømme for meg selv. Det er vanskelig å innse at alt jeg trodde var rett egentlig var galt, og at jeg må begynne fra scratch igjen. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal komme meg videre, eller hvor veien går herfra men jeg vet at jeg må jobbe hardt for det.

    #asperger #aspergerssyndrom #autisme #depresjon #angst #psykiskhelse #helse #mentalhelse 
     

  • 12.05.2016 klokken 21:10
  • Aspergers syndrom
  • Ingen kommentarer
  • What if?

    Jeg tenker mye. Ofte så mye at jeg selv ikke får sove, mens andre ligger trygt og godt under dynene sine, mens de drømmer søte drømmer. Noen ganger går tankene til fremtiden, andre ganger til fortiden. Noen ganger er tankene fine, men alt for ofte er de heller stygge og skremmende. Stygge tanker om meg selv. Men hva om?

    Hva om jeg fikk sove? Eller, hva om jeg hadde nådd ut til tusenvis av mennesker med tankene og reflekteringene mine? Sistenevnte er det jeg har håpet på i lang tid, men også nå, i dette øyeblikket.

    Det er så utrolig lett å tenke «hva om?» og «hva hvis?». Hva om de som mobbet meg gjennom hele barndommen og ungdommen så dette? De som var med på å bryte meg ned, og som på mange måter har formet meg til den jeg er i dag. Ville de følt skyld? Anger? Skam? Hadde de ønsket å si unnskyld? I så fall- kunne jeg tilgitt dem?

    Svaret på det siste tror jeg er ja. Jeg har kommet langt selvom ting er uutholdelig til tider. Jeg har ikke lyst til å være sint lenger. Barn og ungdom lærer tross alt av for foreldrene sine, så de mente vel ikke noe stygt med det de sa og det de gjorde. De etterlignet bare foreldrene sine. De ante vel helle ikke konsekvensene- det gjorde vel ingen. Og aller minst meg selv.

    Da jeg var innlagt og til utredning for autisme møtte mammi på moren til ei jeg gikk i klasse med fra 1. klasse og ut 6. klasse, og fra 8. klasse og ut 9. klasse. Hun hadde selv en sønn med en form for autisme og sa til mammi «Jeg håper ikke hun har det..». 

    Når jeg tenker over det i dag så tror jeg det var snillt ment. Hun bisste jo hvordan hverdagen med autisme var- alle nedturene og alle oppturene. Hun visste hva slags forferdelige nedturer som kunne komme også... Hun ønsket ikke at vi skulle ha det så vondt, tøft og utfordrende. I natt takket jeg henne inni meg for det hun sa. Hun ville ikke at jeg eller mammi skulle ha det vondt. Innerst inne brydde hun seg. 

    Mobberne gjorde meg til den jeg er i dag (minus autismen, selvfølgelig). Har jeg hatet dem, ønsket dem vondt og helst at jeg aldri kom til å møte dem igjen? Ja. Ønsker jeg det nå? Nei.

    Jeg vil ikke være sint mer. 

    Om noen er villig til å si unnskyld, så er jeg villig til å tilgi.



     

  • 19.03.2016 klokken 20:35
  • Aspergers syndrom
  • Ingen kommentarer
  • Bedre, men ikke bra nok

    Opprinnelig postet på min gamle blogg, 5. mai 2014

    Da var jeg tilbake, atter en gang. Jeg har vært borte i to uker, men alt jeg hører er«hei». «Hei», svarer jeg tilbake og prøver å smile. Det falskeste smilet i verden- det som prøver å skjule hvor vanskelig det er å være der, og hvor vanskelig det er å være meg ute blandt andre mennesker.

    Jeg prøver igjen.

    «Hva synes du?», spør jeg læreren.
    «Hm», sier han og tenker seg om.
    «Bedre, men ikke så veldig bra.»

    «Hva kan jeg gjøre da?», sier jeg fortvilet og ser ned i gulvet.
    «Du må gjøre sånn og slik. Du kan ikke ha det sånn, ikke det bilde, ikke den fonten.»

    Ikke ditt, og ikke datt.

    Jeg som trodde jeg var flink med design. Jeg som trodde jeg var flink og kreativ. Men nei- det er ikke bra nok. Standard svar, men alltid like vondt å høre.

    Åh, som jeg kunne ønske at jeg fikk beskjed om  «Nå, Fia, nå har du prøvd nok. Du har kjempet, og du har prøvd hardt. Dette var desverre ikke riktig for deg, og vi ønsker å hjelpe deg til å finne den riktige veien.» Er det for mye å be om? At jeg skal få hjelp, veiledning til å velge riktig retning? Jeg har gått i 1. klasse på videregående skole i tre år. Det er like lenge som andre bruker på hele vgs. Jeg har gått to forskjellige linjer, og søkt meg inn på tre. Etter sommeren skal jeg begynne på mitt fjerde år, og min fjerde linje. Oh joy. Jeg er faktisk litt skolelei, jeg også. Men jeg har ikke noe valg.

    «Nav ditt, nav datt.»
    «Misbruk av statens penger.»
    «Trygdesnylter.»
    «Verdiløs og kunnskapsløs.»

    Det er ikke meg. Jeg vil ikke. Jeg skal klare skole, jeg skal kjempe meg gjennom. Men hallo, det er vanskelig. Ser dere meg?Jeg som sitter der og prøver for harde livet å få det til.

    Det gikk ikke slik jeg ønsket, jeg fikk aldri fullført skolen. Ingen sa at jeg hadde kjempet nok, bare at de aksepterte valget mitt. Valget jeg tok i september 2014, bare fire uker etter skolestart. Jeg sliter enda med dårlig samvittighet ovenfor mine nærmeste, fordi jeg tok det valget ingen ønsket jeg skulle ta. Jeg sitter fremdeles og tenker "hva om" innimellom, når ting er tøffest. Akkurat nå er det slik. Jeg står opp for å overleve, for å være en kjæreste og en god hundemamma og jeg legger meg med et håp om å få sove, en eller annen gang utpå natten. Alt jeg kan er å se fremover, selv om det er uutholdelig og uendelig tungt, for på et tidspunkt var en fremtid jeg ikke ønsket i det hele tatt.

    #asperger #aspergerssyndrom #aspergersyndrom #autisme #minhistorie #psykiatri #depresjon #angst

  • 16.03.2016 klokken 21:20
  • Aspergers syndrom
  • 6 kommentarer
  • Mitt intervju med Empo TV

    I dag kom dagen som jeg har ventet på! Intervjuet ble sluppet i ettermiddag og jeg er faktisk utrolig fornøyd. Jeg var ekstremt redd natt til intervjuet og jeg trodde jeg skulle dø. Jeg har gruet meg til det kom ut fordi jeg var redd for å se dum ut, eller for at jeg skulle fremstå på en rar måte- men jeg er faktisk overraskende fornøyd, og jeg er stolt!

     

     

    #intervju #asperger #aspergerssyndrom #autisme #empotv #handicap #utviklingsforstyrrelse #depresjon #angst #psykiskhelse #diagnoser #helse

  • 10.03.2016 klokken 19:07
  • Aspergers syndrom
  • 6 kommentarer
  • For å være helt ærlig..

    Jeg hadde tenkt til å lage en videoblogg hvor jeg snakket litt om hvordan ting har vært det siste året og hvordan jeg enda har det. Desverre får jeg det ikke til på grunn av formen, og det er virkelig noe som sliter på meg og som påvirker meg i stor grad- det at jeg ikke får til det jeg vil. Skrivingen hjelper heldigvis en del, så da får jeg hvertfall noen av tankene ut. 

    De siste to årene har livet mitt vært en spiral som bare har gått nedover. Å bli svikta totalt av skolen, medisiner som mister effekt og en psykiatri som svikter (spesielt det siste året..) gjør ikke ting så lett. Humøret mitt er en berg-og-dalbane, verre enn det var før. I det ene sekundet ligger jeg i sengen fordi jeg ikke orker å møte verden, i det neste spretter jeg opp fordi jeg bare må gjøre noe. Vaske huset, trene, gå hundrevis av turer med Emine, forbedre kosthold og gå ned i vekt. Alt på en gang. Etter en liten stund blir jeg utslitt og jeg faller igjen tilbake til å legge meg ned og gråte. Det er en ond sirkel som har fanget meg, men samtidig jobber jeg så hardt for å snu det. Når jeg er langt nede prøver jeg å gjøre små gode ting som kan få meg på bedre tanker, når jeg er høyt oppe så følger jeg bare instinktet. Jeg skal bli best.

    Det er slitsomt. Det er vondt. Men takket være en fantastisk kjæreste og samboer, verdens beste hund og en mamma som gjør hva som helst for meg har jeg heldigvis bare sprukket på selvskadingen to ganger det siste året. Mat derimot, er fortsatt ekstremt vanskelig. Jeg er tilbake til da jeg var 15 år, rett før jeg ble innlagt. Men å havne på psykiatrisk avdeling igjen er ikke noe jeg har lyst til. Jeg vil være her, hjemme, hvor jeg er trygg. Hvor jeg kjenner hver eneste krik og krok. 

    Har psykiatrien sviktet meg for hundrede gang? Jeg tror det. Før jeg flyttet hadde jeg stabilitet. Jeg hadde en IP(individuell plan), og ansvarsgruppemøter én gang i halvåret for at alle som jobbet rundt meg skulle snakke sammen og finne ut hvordan ting gikk, hva vi skulle fokusere på videre o.l. Det var trygt. Jeg har fortsatt kriseplanen de utarbeidet for meg, og jeg er så utrolig takknemlig for det! Etter at jeg flyttet derimot har jeg hatt to kontaktpersoner i psykiatrien og to fastleger. Når det gjelder den siste personen i psykiatrien så sendte jeg h*n en melding fordi jeg vet at h*n 99.99% slutter i stillingen sin i desember, etter ett år i rus- og psykiatriomsorgen. Jeg skrev at det var vanskelig for meg, fordi det var så ustabilt og så lite forutsigbart- og forutsigbarhet er den viktigste tingen for at jeg skal fungere. Jeg fikk et svar om at når h*n sluttet i jobben så kanskje jeg var helt frisk, at jeg aldri kommer til å trenge å snakke med noen igjen. Tankene mine løp løpsk, virkelig. Jeg har Aspergers syndrom som er en del av autismespekteret, jeg utviklet depresjon, angst og spiseforstyrrelser fordi jeg ikke hadde noen form for kontroll i hverdagen og jeg har snakket med psykiatere i mange år for å få utløp for frustrasjoner og få klarhet i ting jeg ikke forstår, og så tror denne ENE personen at h*n er så flink at h*n fjerner det? Unnskyld meg, men hvem tror du at du er? Autisme går ikke bort. Jeg er født sånn, hjernen min utviklet seg annerledes med dårligere kontakter, men det tror du at du kan fikse? Fantastisk.. Ignoranse. Det er det jeg trenger.

    Jeg svarte at jeg ikke var helt sikker på det, men takk for tilbudet om at h*n trodde det. Dette er nå mer enn én måned siden og jeg har ikke hørt noe mer.. Hvor skal jeg gå herfra?

    Det verste av alt er at når folk spør meg hvordan det går og hvordan jeg har det, så svarer jeg "jeg har det helt fint".

    Mitt forsøk på å prøve å forklare det hele..

    #psykiatri #autisme #asperger #aspergerssyndrom #depresjon #angst #følelser 

  • 02.03.2016 klokken 15:41
  • Aspergers syndrom
  • Én kommentar
  • ..men alle andre får det jo til !?

    Er det noe jeg ikke kan fordra, så er det virkelig det innlegget heter. Kommentarer som den og alle lignende er en vond påminnelse på at jeg ikke får ting til, selv om jeg gjerne skulle fått det til. Men for å være helt ærlig- er det virkelig så viktig å kunne analysere situasjoner, å lese følelser basert på et blikk og å ikke bry seg om det skjer endringer i planene? Ja, det er slitsomt og innimellom litt upraktisk at jeg ikke kan analysere ting, lese andre mennesker og at jeg kan knekke sammen av forandringer, men det er jo ikke akkurat det livet handler om, eller? 

    Alikevel er det dét jeg ofte får høre. «Alle andre får det jo til!», «Det er helt vanlig å bli sliten etter å ha hatt besøk.» og «Vi synes alle at livet er slitsomt innimellom. Visste du at på et eller annet tidspunkt i livet kommer de fleste til å slite med angst eller depresjon?»

    Ja, mange andre får det til, men er du helt sikker på at alle klarer det? Ja, det er vanlig å bli sliten, men blir du så sliten at du vil bli i senga for resten av livet, gråte og kunne ønske du var dø? Ja, jeg er veldig klar over det, og jeg får høre det rimelig ofte. Men tenk da hvor mye en person som fornekter at slike ting har betydning kommer til å slite når han/hun ikke sitter igjen med noen?

    For å sette ting på spissen, uten å mene å fornærme noen:

    Man sier ikke «Reis deg opp nå, det er ikke så vanskelig. Du kan det egentlig!» til en som sitter i rullestol.
    Man sier ikke «Jaja, vi har skjønt at du har det vondt. Kom deg opp av sykehussenga og ut på byen!» til en som får cellegift på grunn av kreft.
    Man sier ikke «Skjerp deg, det kan ikke være SÅ vanskelig å huske!» til en med alzheimer.

    Men man kan si «Skjerp deg. Ikke gjør ting så vanskelig for deg selv nå! Få deg en utdannelse og gå ut. Det ordner seg.» til en autist, en med depresjon eller en med angst.

    Tingene jeg sammenlignet med er forferdelige, spesielt med sykdom. Jeg har selv mistet nær familie til kreft i altfor ung alder, så om du skal komme kritikk til eksemplene mine kan du spare deg. Det er ikke bare-bare å sitte i rullestol, ha kreft eller bli gammel og få alzheimer. Men det er heller ikke bare-bare å være autist, deprimert eller ha daglige angstanfall.

    Neste gang du føler for å bagatelisere noen, tenk deg om en ekstra gang. Har personen en grunn til å reagere slik? Vet rett og slett ikke personen hva som var sårende med det h*n sa? Spør, og tenk.


    Aspie wolf er min beste venn til tider.

    #asperger #psykiskelidelser #autisme #depresjon #angst #fordommer #følelser #gåmotstrømmen

  • 17.02.2016 klokken 20:59
  • Aspergers syndrom
  • 8 kommentarer
  • What depression looks like

     



    Hadde det ikke vært fint om det var et fasitsvar?..

    #depresjon #psykiskelidelser #mentalhelse #psykiskhelse #helse #angst #superhero

  • 15.02.2016 klokken 18:17
  • Aspergers syndrom
  • 4 kommentarer
  • I natt sa det stopp.

    I natt sa det rett og slett stopp. Hodet ville ikke hvile, uansett hva jeg gjorde og da Petter hadde dratt halv fem hadde jeg ett sammenbrudd. 

    Sliten av å være lei.
    Sliten av å være deprimert.
    Sliten av å være redd.
    Sliten av å være usikker.

    Av en eller annen grunn spurte damen på apoteket om jeg hadde sjekket nivåene av medisinene mine og hvordan de ligger i blodet mitt nå. Jeg har ikke tenkt på det, ettersom den første fastlegen min her i Sarpsborg aldri sa noe. Kommunikasjonsproblemer? Mye mulig.. Jeg må hvertfall ringe legen på mandag for å få en time så fort som mulig. Om det er slik jeg tror så er det en grunn til at jeg ikke klarer å komme meg ut av den onde sirkelen jeg havnet i for ett år siden. Det er en naturlig forklaring, og noe som man kan gjøre noe med. Frustrasjonen derimot kan ikke fikses på like fort. Frustrasjonen handler om tillitsproblemer og psykiatrien. Psykiatrien som ikke ser meg som person, som ikke klarer å sette seg litt inn i problematikken, selv om det finnes så mye info der ute. 

    Er det greit å være frustrert da? Ja.


    #asperger #autisme #aspergerssyndrom #sammenbrudd #depresjon #angst #psykiatri #psykiskelidelser

  • 12.02.2016 klokken 18:35
  • Aspergers syndrom
  • 6 kommentarer
  • Gårsdagens hype

    Gårsdagens hype, som jeg på forhånd ikke ville si noe om, var som flere nå vet et intervju med Empo TV. Intervjuet handlet om hvordan det er å leve med Aspergers syndrom og hvordan en typisk dag ser ut for meg. Grunnen til at jeg ble spurt er nettopp det at jeg blogger om det, og hele greia betyr så mye for meg! Det er på en måte det jeg har jobbet for, og derfor jeg startet å blogge- for å få frem informasjon, fjerne tabu og øke kunnskap. Dette var absolutt et steg i riktig retning for meg, og ikke minst var det en ny måte å utfordre meg selv og angsten på! 

    For å være helt ærlig trodde jeg at jeg skulle dø i går. Rett før de kom var jeg så redd og engstelig at det var rett før det kom et panikkanfall. Heldigvis var Petter hjemme (litt ment to be at han hadde fri akkurat i går??) og kunne roe meg ned, så vi satt rett og slett å så på Baby Daddy mens jeg drakk masse vann og faktisk fikk spist frokost. I går var også første dagen jeg orket (les: måtte) sminke meg siden videobloggen jeg la ut, og jeg ble veldig fornøyd med sminken. For første gang på lenge endte jeg ikke opp med "cakey face" på grunn av foundation + pudder, så det var det litt lykke i. 

    Senere på dagen dro vi til Sverige for en liten oppmuntring og belønning for at jeg klarte å gjennomføre hvor det ble pizza og jeg fikk endelig kjøpt meg en ny jakke! Jeg har all grunn til å være glad, og det er jeg virkelig, men jeg er også ekstremt sliten og utmattet så dagen i dag er så som så. Men hey, jeg gjennomførte mitt første intervju, så det er helt greit.

    Face of the day (i går) med Kat Von D tatto liner og Kat Von D lilla leppestift med litt ombreeffekt ved hjelp av NYX jumbo pencil i hvit. ♥

    #intervju #tvintervju #minhistorie #asperger #autisme #angst #depresjon #panikkangst #sosialangst #psykiskelidelser 

  • 09.02.2016 klokken 15:40
  • Aspergers syndrom
  • 16 kommentarer
  • Kjære angst

    Gå vekk, vær så snill. Jeg vil ikke ha deg mer. Jeg vil ikke lenger føle at du tar tak rundt halsen min, tvinger hodet mitt til å tenke dumme tanker og stopper meg fra å leve. For det er det jeg vil- jeg vil leve. Så vær så snill, slipp taket. La meg få leve.

     

    Jeg ser meg over skulderen,
    jeg er redd.

    Du tvinger meg til å tenke,
    det jeg ikke vil tenke.

    La meg få leve,
    vær så snill. 

    Gå vekk, 
    tilbake dit du kom fra. 

     

    Jeg har ikke lenger lyst til å være redd for å dø, for hvert eneste skritt jeg tar. Jeg har ikke lenger lyst til å være redd for å miste alt jeg har. Jeg har ikke lenger lyst til å ligge i sengen, dag ut og dag inn. Uten inspirasjon, motivasjon og lyst.

    Jeg har lyst til å gå ut, med hodet høyt og ryggen rett. Jeg har lyst til å være stolt av å være den jeg er. Jeg har lyst til å være sikker- på meg selv, og på de rundt meg. Jeg har lyst til å våkne med et smil om munnen etter en god natts søvn. Jeg har lyst til å skape fine ting- ting som gjenspeiler det gode i meg. Tingene jeg liker.

     

     

    Jeg vil være den lykkelige prinsessen som innimellom tar plass inni meg.
    Jeg vil være det alle vil være: lykkelig, bekymringsfri og (p)sykdomsfri.


    bildelink

    #angst #sosialangst #panikkangst #depresjon #autisme #aspergerssyndrom #asperger 

  • 03.02.2016 klokken 16:41
  • Aspergers syndrom
  • 12 kommentarer
  • Hvordan fikk jeg diagnosen(e) min(e)?

    Opprinnelig postet 15. januar 2014

    Har blitt spurt av flere om hvordan jeg fikk diagnosen(e), hva jeg tenkte og følte, hvordan folk forholder seg til det og hvordan det påvirker meg i hverdagen.

    Det var høsten 2010, jeg hadde nettopp fylt 15 og ting begynte å bli veldig vanskelig etter å ha flyttet og begynt på ny skole. Det gikk fint de første ukene, men etterhvert begynte baksnakkingen. Jeg lukket meg mer inn i meg selv, sluttet å spise, og "tok opp" kuttingen igjen. Første gang jeg sluttet å spise var jeg 8 år gammel, så begynte det igjen da jeg var 12 (da kuttet jeg meg for aller første gang også), men ting ble hundre ganger verre den gangen i september 2010. Jeg gikk ned 10kg og både armene og bena mine var kuttet opp, men ingen tok meg alvorlig før jeg ringte med min eldste kusine som er sykepleier. Hun hentet meg i byen og kjørte meg hjem. Da hadde vi en av de lengste samtalene jeg noen gang har hatt med mammi før jeg ble med kusinen min hjem til henne og samboeren. Da stripset hun de kuttene jeg hadde som måtte stripses, og de ga meg den tryggheten jeg trengte den natten. Dagen etter - 26. oktober - ble jeg hentet av mammi nøyaktig klokken 08:00 på togstasjonen i Tønsberg. Vi dro opp til BUPA og mammi henvendte seg i luken. «Jeg går ikke herfra før datteren min får hjelp», sa hun. Jeg husker det som om det var i går. Vi satt noen timer å ventet før noen hentet oss.

    Akuttvurderingssamtale. Mitt første møte med "ordentlig psykiatri"- og første gangen jeg ble tatt alvorlig etter å ha vært innenfor systemet i allerede fem år. Én lege, én psykolog og én psykepleier. Jeg fikk tilbud om frivillig innleggelse og både mammi og jeg takket ja. Herfra tok det to uker før jeg ble lagt inn. Jeg fikk besøke post A en gang og to stk fra avdelingen kom på besøk hjem her for å se hvordan jeg var hjemme.

    Etter en måned med tester, samtaler og observasjon kom mammi på besøk og vi skulle ha en samtale. De mente de satt igjen med tre alternativer. Atypisk autisme, barneautisme eller Aspergers syndrom. De hellet mot Aspergers og satte det på papirene mine, sammen med affektiv lidelse: tilbakevendende depresjon og angst. 22. desember ble jeg skrevet ut og fikk komme hjem. Men tross i at jeg hadde kommet hjem og at det var juleferie og at jeg skulle slappe av startet kampen allerede da. Jeg hadde klart å spise normalt en stund, men trangen til å kutte gikk ikke bort.

    Natt til 14. februar 2011 skjedde det. Jeg var overbevist om at nå. Nå skal jeg ta livet mitt. Det hele endte med at jeg ble hentet med ambulanse og kjørt til legevakten midt på natten. Dagen etter vendte jeg tilbake til Post A for samtale med legen. Jeg fikk mine første medisiner. Antipsykotiske.

    Til tross for dette ble jeg "skrevet helt ut" av systemet. Jeg var frisk. Jeg ble sendt over til autismesenteret men etter noen samtaler der fikk jeg beskjeden «Du har ikke nok asperger til at vi kan hjelpe deg.» Dermed var det ut igjen. Jeg var uten behandler og noe slags tilbud, og jeg hadde mine fair share av besøk oppe på legevakten. Til slutt slo de alarm og jeg fikk et samtaletilbud med en psykepleier jeg hadde god kjemi med fra Post A. Han brukte meg i sin videre utdannelse, så jeg fikk snakke med han helt til julen 2011 nærmet seg. Dette var etter enda et forsøk på å avslutte alt. Jeg ble presentert for en dame som jobbet for AFE- arenafleksibel enhet, som ligger i samme bygg som Post A. Jeg hadde samtaler sammen med henne og psykepleieren fra Post A frem til Mai i 2012, da damen fra AFE tok helt over. Videre hadde jeg samtaler med henne frem til januar 2013- da ble jeg overført til kommunen igjen. Ettersom samtalene der gikk rett til helvete (beklager ordbruken) ble det avsluttet allerede i mars etter ønske fra mammi og meg.

    Da ble det enda mer venting.

    I juni 2013 kom jeg endelig inn i psykiatrien i Nøtterøy, og allerede i juli hadde jeg mine første samtaler med dame derfra. Hun har fulgt meg helt til nå, og det er jeg evig takknemlig for. I tillegg til henne fikk jeg tilbud om psykoeduakative samtaler med en mann fra Glenne- som jeg også takket ja til. Siden november 2013 har jeg hatt samtaler med disse to en gang i uken, og nå sist fikk jeg beskjed om at Glenne autismesenter har bestemt seg for å følge meg lenge. Så lenge som jeg vil. Fordi de ser at jeg trenger det.


    Samtalene på Glenne autismesenter og med Nøtterøy kommune ble avsluttet i forbindelse med flyttingen min til Sarpsborg. De var med på et samarbeidsmøte hos fastlegen min her og "hun nye" fra psykiatrien i Sarpsborg. Det har gått greit i forhold til psykiatri frem til desember i fjor, da jeg fikk beskjed om at hun byttet jobb. Jeg har fått en ny behandler, men det blir ikke det samme, og for øyeblikket vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det.

    #asperger #aspergerssyndrom #autisme #psykiatri #minhistorie #selvbiografi #psykiskelidelser 

     

  • 22.01.2016 klokken 20:50
  • Aspergers syndrom
  • 2 kommentarer
  • Fordommer skapes av uvitenhet

    På facebook er jeg medlem av en Aspergergruppe og der var det en som delte denne linken for noen en stund siden. Jeg bestemte meg ganske kjapt for å lage "min egen" liste- på norsk.

    1. De av oss som har Aspergers syndrom er ekstremt ulike. Faktisk minst like ulike som dere nevrotypikere (de som ikke har Asperger eller autisme) er. Selvom du har møtt én person med Aspergers så vil det ikke si at den neste med syndromet du møter er lik. Lær deg å kjenne personen, ikke bare diagnosen!

    2. Å bli sammenlignet med andre mennesker kan føles krenkende. Derfor bør du aldri sammenligne oss Aspergere med hverandre og si «Jeg kjenner en med Asperger som klarer det her, så du må bare skjerpe deg og klare dette, du også!». Dere nevrotypikere klarer også forskjellige ting. Noen blir administrerende direktør i et firma, noen vinner en nobelpris, men det vil ikke si at alle klarer det. Men til dere er det ingen som sier «Det er bare å skjerpe seg, så får du til akkurat det som noen andre har oppnådd!»

    3. Aspergers syndrom er ikke en sykdom. Det er helt enkelt bare en annerledes måte å være på- hjernen vår er skrudd sammen litt annerledes enn deres. Verden trenger mennesker som er forskjellige, inkludert oss. Hvis vi skal si at Asperger er en sykdom så er dét det samme som å si at det er galt å være annerledes. Jeg vil ikke kureres, jeg vil bare bli forstått og akseptert som jeg er!

    4. Langt i fra alle med Asperger ville valgt bort diagnosen sin. Noen trives faktisk med å leve et annerledes liv. Du tenker kanskje at det er viktig for deg å ha mange venner, danne en familie og jobbe, men for en med Asperger kan det være helt andre ting som er viktige. Ikke ta det for gitt at en med Asperger har det fælt, selv om han/hun er ensom og ikke har en jobb/går på skole. Spør istedenfor!

    5. Ikke alle med Aspergers syndrom har vanskelig for å sette seg inn i andre menneskers følelser. Flere av oss, spesielt jenter, er derimot overempatiske og veldig følsomme. Jeg har to venninner hvor den ene også har Asperger og hun andre har bipolar lidelse. Vi snakker ofte med hverandre om hvordan vi har det og prøver å hjelpe hverandre så godt som overhode mulig. Så det at Aspergere bare kan diskutere og snakke om fakta er definitivt en myte!

    6. Det at jeg er flink til å lytte til hva andre sier og liker å prøve å få de glade igjen vil dermed ikke si at jeg har en mildere form for Asperger. Jeg har like mye Asperger som de som ikke klarer å snakke om noe annet enn fakta, som ikke takler kroppskontakt med noen og de som ikke klarer å uttrykke følelser like bra som jeg. Vi har helt forskjellige egenskaper, og mange av mine er av de som ikke synes utenpå, men jeg har like stort behov for støtte og hjelp til å gjøre mange ting.

    7. Aspergers syndrom er en såkalt usynlig diagnose. Det betyr at vi som regel utad ser ut som helt vanlige mennesker. At jeg liker å kle meg i kjoler og ellers klær som er rosa og kanskje som har ører på hetter, sminker meg som en dukke og tuperer og krøller håret mitt betyr heller ikke at jeg har en mildere form for syndromet. Det at diagnosen ikke synes utenpå betyr ikke at den ikke finnes. Det er ingen som sier til en med rullestol «Du må skjerpe deg. Det er bare å reise seg opp fra rullestolen og sette den fra deg. Du KAN faktisk gå på egenhånd!», og derfor må vår funksjonshemming/vanske også respekteres- for det er faktisk det Aspergers syndrom er: en funksjonshemming/funksjonsvanske.

    8. Aldri vær sikker på at du kan lese hva vi føler og tenker ut ifra kroppspråket vårt og ansiktsuttrykkene våre. I likhet med at vi ofte missforstår kroppspråket og ansiktsuttrykkene deres viser vi ofte ikke "riktig" kroppspråk og "riktige" ansiktsuttrykk. Om en med Asperger ikke svarer når du snakker eller unngår øyekontakt vil det ikke si at han/hun er uintressert. Om en person med Asperger ser lei seg eller sur ut vil det ikke nødvendigvis si at han/hun har det dårlig. Om en person med Asperger smiler og ler betyr det heller ikke at han/hun har det bra. Om du vil vite hvordan en person har det, spør!

    9. Mange med Asperger synes hverdagslige oppgaver tar mye energi og er slitsomme og derfor orker vi ofte ikke like mye som nevrotypikere. Paula skriver blant annet at hun orker bare å ta posten som havner utenfor døren hennes en gang i uken, fordi det tar mye energi fra henne. Det handler ikke om lathet, det handler om ork. Det er viktig å skille gradene i trøtthet slik som man skiller gradene av smerte: man kan ikke sammenligne det å ha mageknip og den smerten en kvinne har under fødselen f.eks. Derfor burde man heller ikke si til oss «Jamen, jeg er også sliten etter jobben. Ikke klag.». Om man stadig forventer at mennesker med Asperger skal klare alt som dere nevrotypikere gjør så er sjansen veldig stor for at vi blir utslitt og får meltdown, shutdown eller rett og slett "møter veggen".

    10. Aspergers syndrom kan også være en styrke hos oss. Les gjerne Tony Attwoods positive ting om Asperger her (svensk). Noen er ekstremt flinke til å f.eks. se små detaljer i ting, andre er flinke til å gjenta ting helt korrekt. Disse tingene kan være en ekstremt styrke i forskjellige jobber. Noen har også spesielle talenter som gjør utrolig mye bra. Vi tenker annerledes, og vi kan derfor gjøre en stor forskjell i samfunnet. Det finnes mange styrker i diagnosen vår!



     

    Konklusjonen er derfor å aldri anta noe bare fordi ting ser slik ut (aldri sku hunden på hårene! Ja, jeg kan noen metaforer.), så spør om du er usikker!

    #psykiskhelse #helse #psykiatri #autisme #aspergerssyndrom #asperger #samfunn #fordommer #uvitenhet

  • 18.01.2016 klokken 14:01
  • Aspergers syndrom
  • 20 kommentarer
  • Vis flere innlegg

      Når du ikke får puste

      Regnet hamrer mot taket. Himmelen har åpnet seg, og det strømmer like mye tårer fra mine egne øyne. 

      «Jeg tror jeg har et sammenbrudd» tenker jeg, før jeg tar opp skalpellen som ligger fint gjemt mellom ting og tang. 

      Hemmeligheter. Det er så mange av dem. Ting man aldri kan si, ting man må holde inni seg. Alene. Sorgen over ting som kan skje, lykken om ting som også kan skje. Følelser som blander seg i hverandre og gjør at jeg ikke får puste. Ordene og tankene kveler meg. Tårene gjør at jeg ikke lenger kan se noen ting. Likevel tar jeg opp telefonen, for å sende deg en melding. Jeg vil, men jeg kan ikke. Jeg må stå gjennom denne stormen alene, selv om det gjør så ubeskrivelig vondt. 

      Det gjør faktisk så vondt noen ganger at jeg tror hjertet mitt skal slutte å slå. Det føles som luftveiene er tette, som om jeg skal kveles, og selv om jeg aller helst skulle avsluttet alt nå, så er dette nok en kamp jeg må kjempe. 

      Alene.

      #mentalhelse #helse #psykiskhelse #depresjon #angst #sorg #asperger #aspergerssyndrom #asd

    • 29.06.2016 klokken 20:19
    • Aspergers syndrom
    • 6 kommentarer
    • De vanskelige forandringene (fra et autistisk perspektiv)

      Jeg har ikke telling på hvor mange ganger de siste ukene jeg har sagt til meg selv at «nå, nå skal du skrive noe, Padmé!». Jeg har satt meg ned, åpnet blogg.no fanen og klikket på post, men der stopper det. Noen ganger har det faktisk stoppet med tanken også, på tross av at jeg egentlig har så altfor mye å dele. 

      Jeg har nå bodd på Nøtterøy igjen i en måned, og samtidig som det føles deilig så er det også ubeskrivelig tungt. Påkjenningene ved forholdsslutt er vonde nok - selv for nevrotypikere - men å også måtte flytte, det har egentlig blitt for mye. Det har riktignok skjedd mye fint etter at jeg flyttet tilbake, ikke misforstå, men det er ofte enklere å henge seg fast i det vonde, det vanskelige og det som ikke er så bra som du hadde ønsket. 

      De siste ukene har jeg tilbragt mye alene på rommet mitt, men jeg har også sovet hos Tina, vært i Sverige, møtt nye (og gamle) mennesker og ikke minst hatt en utrolig fin helg på Middelalderfestivalen med fine mennesker. Jeg bruker mye tid på å tenke, planlegge og drømme. Jeg prøver å tenke positivt og se fremover, og jeg teller til og med ned dagene til jeg har time med min nye fastlege, slik at jeg (igjen) kan bli henvist til autismesenteret og psykiatrien for å få noen å snakke med. Autismesenteret i Vestfold er noe av det beste og flotteste som finnes, og jeg gleder meg virkelig til å få veiledning, hjelp og støtte derfra igjen. 

       
      Dette beskriver matinntaket mitt i helgen- pizza!

      #asperger #aspergerssyndrom #autisme #forandringer #skrivesperre #mentalhelse #psykiatri

    • 06.06.2016 klokken 20:40
    • Aspergers syndrom
    • 2 kommentarer
    • Kunne ting vært annerledes?

      Jeg tenker ofte at jeg har feilet med tanke på at jeg nå sitter på ungdomsrommet mitt i påvente av hjelp - igjen. Jeg lurer kontstant på om ting kunne vært annerledes. Hva om de hadde sett tidlig at jeg hadde Aspergers syndrom og angst? Tenk om jeg hadde sluppet å bli deprimert og utviklet spiseforstyrrelser? Man kan riktignok ikke gå tilbake i tid, men det stopper ikke tankene fra å gå dit. 

      Hva om jeg hadde fått nøye oppfølging på hvertfall barne- og ungdomsskolen? Kanskje jeg hadde havnet på en riktig linje på videregående og klart å fullføre? Altså, jeg vet jo at det er mange vellykkede mennesker som ikke har fullført vgs, og hvertfall ikke på første forsøk. Men ettersom det er normen så er det dét jeg tenker på. 

      Hva om jeg hadde fått riktig oppfølging i Sarpsborg, og hadde hatt stabilitet, forutsigbarhet og trygghet rundt meg istedenfor usikkerhet, plutselige forandringer og at jeg har nikket "ja" når hodet mitt har skreket "nei" på innsiden? Ville det gjort en forskjell, eller ville jeg fortsatt endt opp på Nøtterøy igjen?

      Tankene mine er riktignok ekstra kaotiske akkurat nå fordi jeg har blitt syk og ikke føler meg bra i det hele tatt. Men alikevel føler jeg at dette er riktige tanker. Jeg krysser fingrene for at fremtiden kan bringe meg noe bra, uansett hvor hardt jeg må jobbe for det. 

      #autisme #aspergerssyndrom #asperger #aspergers #angst #depresjon #asd #skole #psykiatri

    • 15.05.2016 klokken 14:19
    • Aspergers syndrom
    • 7 kommentarer
    • Hvordan er det egentlig å ha angst?

      De aller fleste vet at jeg flyttet for andre gang i mitt liv i desember 2014. Jeg var 19 og bestemte meg for å flytte med kjæresten min til Sarpsborg, fordi det perfekte huset lå der. Når jeg tok avgjørelsen tenkte jeg ikke så mye, for jeg visste jo hva jeg ville for fremtiden min. Med asperger og angst så har ikke det alltid så mye å si, og det har vist seg nå. Jeg har nemlig flyttet tilbake til Nøtterøy, inn på det gamle rommet mitt hos mammi. Det siste året har ting bare blitt verre og verre for meg, og jo verre det har blitt jo mer har jeg fortrengt det, så i slutten av april sa det stopp. 

      Jeg tror jeg gråt i telefonen med mammi i to timer. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvor jeg skulle dra. Jeg visste ikke engang hvordan jeg hadde klart å ignorere følelsene mine i så lang tid. Mangel på trygghet, rutiner og forutsigbarhet er svaret, og det ser jeg nå. Mangel på oppfølging fra Sarpsborg kommune, psykiatri og fastlege. Mangel på støtteapparat når ting har vært som verst, og ikke minst mangel på tillit til menneskene rundt meg.

      Det er vondt å innrømme for meg selv. Det er vanskelig å innse at alt jeg trodde var rett egentlig var galt, og at jeg må begynne fra scratch igjen. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal komme meg videre, eller hvor veien går herfra men jeg vet at jeg må jobbe hardt for det.

      #asperger #aspergerssyndrom #autisme #depresjon #angst #psykiskhelse #helse #mentalhelse 
       

    • 12.05.2016 klokken 21:10
    • Aspergers syndrom
    • Ingen kommentarer
    • What if?

      Jeg tenker mye. Ofte så mye at jeg selv ikke får sove, mens andre ligger trygt og godt under dynene sine, mens de drømmer søte drømmer. Noen ganger går tankene til fremtiden, andre ganger til fortiden. Noen ganger er tankene fine, men alt for ofte er de heller stygge og skremmende. Stygge tanker om meg selv. Men hva om?

      Hva om jeg fikk sove? Eller, hva om jeg hadde nådd ut til tusenvis av mennesker med tankene og reflekteringene mine? Sistenevnte er det jeg har håpet på i lang tid, men også nå, i dette øyeblikket.

      Det er så utrolig lett å tenke «hva om?» og «hva hvis?». Hva om de som mobbet meg gjennom hele barndommen og ungdommen så dette? De som var med på å bryte meg ned, og som på mange måter har formet meg til den jeg er i dag. Ville de følt skyld? Anger? Skam? Hadde de ønsket å si unnskyld? I så fall- kunne jeg tilgitt dem?

      Svaret på det siste tror jeg er ja. Jeg har kommet langt selvom ting er uutholdelig til tider. Jeg har ikke lyst til å være sint lenger. Barn og ungdom lærer tross alt av for foreldrene sine, så de mente vel ikke noe stygt med det de sa og det de gjorde. De etterlignet bare foreldrene sine. De ante vel helle ikke konsekvensene- det gjorde vel ingen. Og aller minst meg selv.

      Da jeg var innlagt og til utredning for autisme møtte mammi på moren til ei jeg gikk i klasse med fra 1. klasse og ut 6. klasse, og fra 8. klasse og ut 9. klasse. Hun hadde selv en sønn med en form for autisme og sa til mammi «Jeg håper ikke hun har det..». 

      Når jeg tenker over det i dag så tror jeg det var snillt ment. Hun bisste jo hvordan hverdagen med autisme var- alle nedturene og alle oppturene. Hun visste hva slags forferdelige nedturer som kunne komme også... Hun ønsket ikke at vi skulle ha det så vondt, tøft og utfordrende. I natt takket jeg henne inni meg for det hun sa. Hun ville ikke at jeg eller mammi skulle ha det vondt. Innerst inne brydde hun seg. 

      Mobberne gjorde meg til den jeg er i dag (minus autismen, selvfølgelig). Har jeg hatet dem, ønsket dem vondt og helst at jeg aldri kom til å møte dem igjen? Ja. Ønsker jeg det nå? Nei.

      Jeg vil ikke være sint mer. 

      Om noen er villig til å si unnskyld, så er jeg villig til å tilgi.



       

    • 19.03.2016 klokken 20:35
    • Aspergers syndrom
    • Ingen kommentarer
    • Bedre, men ikke bra nok

      Opprinnelig postet på min gamle blogg, 5. mai 2014

      Da var jeg tilbake, atter en gang. Jeg har vært borte i to uker, men alt jeg hører er«hei». «Hei», svarer jeg tilbake og prøver å smile. Det falskeste smilet i verden- det som prøver å skjule hvor vanskelig det er å være der, og hvor vanskelig det er å være meg ute blandt andre mennesker.

      Jeg prøver igjen.

      «Hva synes du?», spør jeg læreren.
      «Hm», sier han og tenker seg om.
      «Bedre, men ikke så veldig bra.»

      «Hva kan jeg gjøre da?», sier jeg fortvilet og ser ned i gulvet.
      «Du må gjøre sånn og slik. Du kan ikke ha det sånn, ikke det bilde, ikke den fonten.»

      Ikke ditt, og ikke datt.

      Jeg som trodde jeg var flink med design. Jeg som trodde jeg var flink og kreativ. Men nei- det er ikke bra nok. Standard svar, men alltid like vondt å høre.

      Åh, som jeg kunne ønske at jeg fikk beskjed om  «Nå, Fia, nå har du prøvd nok. Du har kjempet, og du har prøvd hardt. Dette var desverre ikke riktig for deg, og vi ønsker å hjelpe deg til å finne den riktige veien.» Er det for mye å be om? At jeg skal få hjelp, veiledning til å velge riktig retning? Jeg har gått i 1. klasse på videregående skole i tre år. Det er like lenge som andre bruker på hele vgs. Jeg har gått to forskjellige linjer, og søkt meg inn på tre. Etter sommeren skal jeg begynne på mitt fjerde år, og min fjerde linje. Oh joy. Jeg er faktisk litt skolelei, jeg også. Men jeg har ikke noe valg.

      «Nav ditt, nav datt.»
      «Misbruk av statens penger.»
      «Trygdesnylter.»
      «Verdiløs og kunnskapsløs.»

      Det er ikke meg. Jeg vil ikke. Jeg skal klare skole, jeg skal kjempe meg gjennom. Men hallo, det er vanskelig. Ser dere meg?Jeg som sitter der og prøver for harde livet å få det til.

      Det gikk ikke slik jeg ønsket, jeg fikk aldri fullført skolen. Ingen sa at jeg hadde kjempet nok, bare at de aksepterte valget mitt. Valget jeg tok i september 2014, bare fire uker etter skolestart. Jeg sliter enda med dårlig samvittighet ovenfor mine nærmeste, fordi jeg tok det valget ingen ønsket jeg skulle ta. Jeg sitter fremdeles og tenker "hva om" innimellom, når ting er tøffest. Akkurat nå er det slik. Jeg står opp for å overleve, for å være en kjæreste og en god hundemamma og jeg legger meg med et håp om å få sove, en eller annen gang utpå natten. Alt jeg kan er å se fremover, selv om det er uutholdelig og uendelig tungt, for på et tidspunkt var en fremtid jeg ikke ønsket i det hele tatt.

      #asperger #aspergerssyndrom #aspergersyndrom #autisme #minhistorie #psykiatri #depresjon #angst

    • 16.03.2016 klokken 21:20
    • Aspergers syndrom
    • 6 kommentarer
    • Mitt intervju med Empo TV

      I dag kom dagen som jeg har ventet på! Intervjuet ble sluppet i ettermiddag og jeg er faktisk utrolig fornøyd. Jeg var ekstremt redd natt til intervjuet og jeg trodde jeg skulle dø. Jeg har gruet meg til det kom ut fordi jeg var redd for å se dum ut, eller for at jeg skulle fremstå på en rar måte- men jeg er faktisk overraskende fornøyd, og jeg er stolt!

       

       

      #intervju #asperger #aspergerssyndrom #autisme #empotv #handicap #utviklingsforstyrrelse #depresjon #angst #psykiskhelse #diagnoser #helse

    • 10.03.2016 klokken 19:07
    • Aspergers syndrom
    • 6 kommentarer
    • For å være helt ærlig..

      Jeg hadde tenkt til å lage en videoblogg hvor jeg snakket litt om hvordan ting har vært det siste året og hvordan jeg enda har det. Desverre får jeg det ikke til på grunn av formen, og det er virkelig noe som sliter på meg og som påvirker meg i stor grad- det at jeg ikke får til det jeg vil. Skrivingen hjelper heldigvis en del, så da får jeg hvertfall noen av tankene ut. 

      De siste to årene har livet mitt vært en spiral som bare har gått nedover. Å bli svikta totalt av skolen, medisiner som mister effekt og en psykiatri som svikter (spesielt det siste året..) gjør ikke ting så lett. Humøret mitt er en berg-og-dalbane, verre enn det var før. I det ene sekundet ligger jeg i sengen fordi jeg ikke orker å møte verden, i det neste spretter jeg opp fordi jeg bare må gjøre noe. Vaske huset, trene, gå hundrevis av turer med Emine, forbedre kosthold og gå ned i vekt. Alt på en gang. Etter en liten stund blir jeg utslitt og jeg faller igjen tilbake til å legge meg ned og gråte. Det er en ond sirkel som har fanget meg, men samtidig jobber jeg så hardt for å snu det. Når jeg er langt nede prøver jeg å gjøre små gode ting som kan få meg på bedre tanker, når jeg er høyt oppe så følger jeg bare instinktet. Jeg skal bli best.

      Det er slitsomt. Det er vondt. Men takket være en fantastisk kjæreste og samboer, verdens beste hund og en mamma som gjør hva som helst for meg har jeg heldigvis bare sprukket på selvskadingen to ganger det siste året. Mat derimot, er fortsatt ekstremt vanskelig. Jeg er tilbake til da jeg var 15 år, rett før jeg ble innlagt. Men å havne på psykiatrisk avdeling igjen er ikke noe jeg har lyst til. Jeg vil være her, hjemme, hvor jeg er trygg. Hvor jeg kjenner hver eneste krik og krok. 

      Har psykiatrien sviktet meg for hundrede gang? Jeg tror det. Før jeg flyttet hadde jeg stabilitet. Jeg hadde en IP(individuell plan), og ansvarsgruppemøter én gang i halvåret for at alle som jobbet rundt meg skulle snakke sammen og finne ut hvordan ting gikk, hva vi skulle fokusere på videre o.l. Det var trygt. Jeg har fortsatt kriseplanen de utarbeidet for meg, og jeg er så utrolig takknemlig for det! Etter at jeg flyttet derimot har jeg hatt to kontaktpersoner i psykiatrien og to fastleger. Når det gjelder den siste personen i psykiatrien så sendte jeg h*n en melding fordi jeg vet at h*n 99.99% slutter i stillingen sin i desember, etter ett år i rus- og psykiatriomsorgen. Jeg skrev at det var vanskelig for meg, fordi det var så ustabilt og så lite forutsigbart- og forutsigbarhet er den viktigste tingen for at jeg skal fungere. Jeg fikk et svar om at når h*n sluttet i jobben så kanskje jeg var helt frisk, at jeg aldri kommer til å trenge å snakke med noen igjen. Tankene mine løp løpsk, virkelig. Jeg har Aspergers syndrom som er en del av autismespekteret, jeg utviklet depresjon, angst og spiseforstyrrelser fordi jeg ikke hadde noen form for kontroll i hverdagen og jeg har snakket med psykiatere i mange år for å få utløp for frustrasjoner og få klarhet i ting jeg ikke forstår, og så tror denne ENE personen at h*n er så flink at h*n fjerner det? Unnskyld meg, men hvem tror du at du er? Autisme går ikke bort. Jeg er født sånn, hjernen min utviklet seg annerledes med dårligere kontakter, men det tror du at du kan fikse? Fantastisk.. Ignoranse. Det er det jeg trenger.

      Jeg svarte at jeg ikke var helt sikker på det, men takk for tilbudet om at h*n trodde det. Dette er nå mer enn én måned siden og jeg har ikke hørt noe mer.. Hvor skal jeg gå herfra?

      Det verste av alt er at når folk spør meg hvordan det går og hvordan jeg har det, så svarer jeg "jeg har det helt fint".

      Mitt forsøk på å prøve å forklare det hele..

      #psykiatri #autisme #asperger #aspergerssyndrom #depresjon #angst #følelser 

    • 02.03.2016 klokken 15:41
    • Aspergers syndrom
    • Én kommentar
    • ..men alle andre får det jo til !?

      Er det noe jeg ikke kan fordra, så er det virkelig det innlegget heter. Kommentarer som den og alle lignende er en vond påminnelse på at jeg ikke får ting til, selv om jeg gjerne skulle fått det til. Men for å være helt ærlig- er det virkelig så viktig å kunne analysere situasjoner, å lese følelser basert på et blikk og å ikke bry seg om det skjer endringer i planene? Ja, det er slitsomt og innimellom litt upraktisk at jeg ikke kan analysere ting, lese andre mennesker og at jeg kan knekke sammen av forandringer, men det er jo ikke akkurat det livet handler om, eller? 

      Alikevel er det dét jeg ofte får høre. «Alle andre får det jo til!», «Det er helt vanlig å bli sliten etter å ha hatt besøk.» og «Vi synes alle at livet er slitsomt innimellom. Visste du at på et eller annet tidspunkt i livet kommer de fleste til å slite med angst eller depresjon?»

      Ja, mange andre får det til, men er du helt sikker på at alle klarer det? Ja, det er vanlig å bli sliten, men blir du så sliten at du vil bli i senga for resten av livet, gråte og kunne ønske du var dø? Ja, jeg er veldig klar over det, og jeg får høre det rimelig ofte. Men tenk da hvor mye en person som fornekter at slike ting har betydning kommer til å slite når han/hun ikke sitter igjen med noen?

      For å sette ting på spissen, uten å mene å fornærme noen:

      Man sier ikke «Reis deg opp nå, det er ikke så vanskelig. Du kan det egentlig!» til en som sitter i rullestol.
      Man sier ikke «Jaja, vi har skjønt at du har det vondt. Kom deg opp av sykehussenga og ut på byen!» til en som får cellegift på grunn av kreft.
      Man sier ikke «Skjerp deg, det kan ikke være SÅ vanskelig å huske!» til en med alzheimer.

      Men man kan si «Skjerp deg. Ikke gjør ting så vanskelig for deg selv nå! Få deg en utdannelse og gå ut. Det ordner seg.» til en autist, en med depresjon eller en med angst.

      Tingene jeg sammenlignet med er forferdelige, spesielt med sykdom. Jeg har selv mistet nær familie til kreft i altfor ung alder, så om du skal komme kritikk til eksemplene mine kan du spare deg. Det er ikke bare-bare å sitte i rullestol, ha kreft eller bli gammel og få alzheimer. Men det er heller ikke bare-bare å være autist, deprimert eller ha daglige angstanfall.

      Neste gang du føler for å bagatelisere noen, tenk deg om en ekstra gang. Har personen en grunn til å reagere slik? Vet rett og slett ikke personen hva som var sårende med det h*n sa? Spør, og tenk.


      Aspie wolf er min beste venn til tider.

      #asperger #psykiskelidelser #autisme #depresjon #angst #fordommer #følelser #gåmotstrømmen

    • 17.02.2016 klokken 20:59
    • Aspergers syndrom
    • 8 kommentarer
    • What depression looks like

       



      Hadde det ikke vært fint om det var et fasitsvar?..

      #depresjon #psykiskelidelser #mentalhelse #psykiskhelse #helse #angst #superhero

    • 15.02.2016 klokken 18:17
    • Aspergers syndrom
    • 4 kommentarer
    • I natt sa det stopp.

      I natt sa det rett og slett stopp. Hodet ville ikke hvile, uansett hva jeg gjorde og da Petter hadde dratt halv fem hadde jeg ett sammenbrudd. 

      Sliten av å være lei.
      Sliten av å være deprimert.
      Sliten av å være redd.
      Sliten av å være usikker.

      Av en eller annen grunn spurte damen på apoteket om jeg hadde sjekket nivåene av medisinene mine og hvordan de ligger i blodet mitt nå. Jeg har ikke tenkt på det, ettersom den første fastlegen min her i Sarpsborg aldri sa noe. Kommunikasjonsproblemer? Mye mulig.. Jeg må hvertfall ringe legen på mandag for å få en time så fort som mulig. Om det er slik jeg tror så er det en grunn til at jeg ikke klarer å komme meg ut av den onde sirkelen jeg havnet i for ett år siden. Det er en naturlig forklaring, og noe som man kan gjøre noe med. Frustrasjonen derimot kan ikke fikses på like fort. Frustrasjonen handler om tillitsproblemer og psykiatrien. Psykiatrien som ikke ser meg som person, som ikke klarer å sette seg litt inn i problematikken, selv om det finnes så mye info der ute. 

      Er det greit å være frustrert da? Ja.


      #asperger #autisme #aspergerssyndrom #sammenbrudd #depresjon #angst #psykiatri #psykiskelidelser

    • 12.02.2016 klokken 18:35
    • Aspergers syndrom
    • 6 kommentarer
    • Gårsdagens hype

      Gårsdagens hype, som jeg på forhånd ikke ville si noe om, var som flere nå vet et intervju med Empo TV. Intervjuet handlet om hvordan det er å leve med Aspergers syndrom og hvordan en typisk dag ser ut for meg. Grunnen til at jeg ble spurt er nettopp det at jeg blogger om det, og hele greia betyr så mye for meg! Det er på en måte det jeg har jobbet for, og derfor jeg startet å blogge- for å få frem informasjon, fjerne tabu og øke kunnskap. Dette var absolutt et steg i riktig retning for meg, og ikke minst var det en ny måte å utfordre meg selv og angsten på! 

      For å være helt ærlig trodde jeg at jeg skulle dø i går. Rett før de kom var jeg så redd og engstelig at det var rett før det kom et panikkanfall. Heldigvis var Petter hjemme (litt ment to be at han hadde fri akkurat i går??) og kunne roe meg ned, så vi satt rett og slett å så på Baby Daddy mens jeg drakk masse vann og faktisk fikk spist frokost. I går var også første dagen jeg orket (les: måtte) sminke meg siden videobloggen jeg la ut, og jeg ble veldig fornøyd med sminken. For første gang på lenge endte jeg ikke opp med "cakey face" på grunn av foundation + pudder, så det var det litt lykke i. 

      Senere på dagen dro vi til Sverige for en liten oppmuntring og belønning for at jeg klarte å gjennomføre hvor det ble pizza og jeg fikk endelig kjøpt meg en ny jakke! Jeg har all grunn til å være glad, og det er jeg virkelig, men jeg er også ekstremt sliten og utmattet så dagen i dag er så som så. Men hey, jeg gjennomførte mitt første intervju, så det er helt greit.

      Face of the day (i går) med Kat Von D tatto liner og Kat Von D lilla leppestift med litt ombreeffekt ved hjelp av NYX jumbo pencil i hvit. ♥

      #intervju #tvintervju #minhistorie #asperger #autisme #angst #depresjon #panikkangst #sosialangst #psykiskelidelser 

    • 09.02.2016 klokken 15:40
    • Aspergers syndrom
    • 16 kommentarer
    • Kjære angst

      Gå vekk, vær så snill. Jeg vil ikke ha deg mer. Jeg vil ikke lenger føle at du tar tak rundt halsen min, tvinger hodet mitt til å tenke dumme tanker og stopper meg fra å leve. For det er det jeg vil- jeg vil leve. Så vær så snill, slipp taket. La meg få leve.

       

      Jeg ser meg over skulderen,
      jeg er redd.

      Du tvinger meg til å tenke,
      det jeg ikke vil tenke.

      La meg få leve,
      vær så snill. 

      Gå vekk, 
      tilbake dit du kom fra. 

       

      Jeg har ikke lenger lyst til å være redd for å dø, for hvert eneste skritt jeg tar. Jeg har ikke lenger lyst til å være redd for å miste alt jeg har. Jeg har ikke lenger lyst til å ligge i sengen, dag ut og dag inn. Uten inspirasjon, motivasjon og lyst.

      Jeg har lyst til å gå ut, med hodet høyt og ryggen rett. Jeg har lyst til å være stolt av å være den jeg er. Jeg har lyst til å være sikker- på meg selv, og på de rundt meg. Jeg har lyst til å våkne med et smil om munnen etter en god natts søvn. Jeg har lyst til å skape fine ting- ting som gjenspeiler det gode i meg. Tingene jeg liker.

       

       

      Jeg vil være den lykkelige prinsessen som innimellom tar plass inni meg.
      Jeg vil være det alle vil være: lykkelig, bekymringsfri og (p)sykdomsfri.


      bildelink

      #angst #sosialangst #panikkangst #depresjon #autisme #aspergerssyndrom #asperger 

    • 03.02.2016 klokken 16:41
    • Aspergers syndrom
    • 12 kommentarer
    • Hvordan fikk jeg diagnosen(e) min(e)?

      Opprinnelig postet 15. januar 2014

      Har blitt spurt av flere om hvordan jeg fikk diagnosen(e), hva jeg tenkte og følte, hvordan folk forholder seg til det og hvordan det påvirker meg i hverdagen.

      Det var høsten 2010, jeg hadde nettopp fylt 15 og ting begynte å bli veldig vanskelig etter å ha flyttet og begynt på ny skole. Det gikk fint de første ukene, men etterhvert begynte baksnakkingen. Jeg lukket meg mer inn i meg selv, sluttet å spise, og "tok opp" kuttingen igjen. Første gang jeg sluttet å spise var jeg 8 år gammel, så begynte det igjen da jeg var 12 (da kuttet jeg meg for aller første gang også), men ting ble hundre ganger verre den gangen i september 2010. Jeg gikk ned 10kg og både armene og bena mine var kuttet opp, men ingen tok meg alvorlig før jeg ringte med min eldste kusine som er sykepleier. Hun hentet meg i byen og kjørte meg hjem. Da hadde vi en av de lengste samtalene jeg noen gang har hatt med mammi før jeg ble med kusinen min hjem til henne og samboeren. Da stripset hun de kuttene jeg hadde som måtte stripses, og de ga meg den tryggheten jeg trengte den natten. Dagen etter - 26. oktober - ble jeg hentet av mammi nøyaktig klokken 08:00 på togstasjonen i Tønsberg. Vi dro opp til BUPA og mammi henvendte seg i luken. «Jeg går ikke herfra før datteren min får hjelp», sa hun. Jeg husker det som om det var i går. Vi satt noen timer å ventet før noen hentet oss.

      Akuttvurderingssamtale. Mitt første møte med "ordentlig psykiatri"- og første gangen jeg ble tatt alvorlig etter å ha vært innenfor systemet i allerede fem år. Én lege, én psykolog og én psykepleier. Jeg fikk tilbud om frivillig innleggelse og både mammi og jeg takket ja. Herfra tok det to uker før jeg ble lagt inn. Jeg fikk besøke post A en gang og to stk fra avdelingen kom på besøk hjem her for å se hvordan jeg var hjemme.

      Etter en måned med tester, samtaler og observasjon kom mammi på besøk og vi skulle ha en samtale. De mente de satt igjen med tre alternativer. Atypisk autisme, barneautisme eller Aspergers syndrom. De hellet mot Aspergers og satte det på papirene mine, sammen med affektiv lidelse: tilbakevendende depresjon og angst. 22. desember ble jeg skrevet ut og fikk komme hjem. Men tross i at jeg hadde kommet hjem og at det var juleferie og at jeg skulle slappe av startet kampen allerede da. Jeg hadde klart å spise normalt en stund, men trangen til å kutte gikk ikke bort.

      Natt til 14. februar 2011 skjedde det. Jeg var overbevist om at nå. Nå skal jeg ta livet mitt. Det hele endte med at jeg ble hentet med ambulanse og kjørt til legevakten midt på natten. Dagen etter vendte jeg tilbake til Post A for samtale med legen. Jeg fikk mine første medisiner. Antipsykotiske.

      Til tross for dette ble jeg "skrevet helt ut" av systemet. Jeg var frisk. Jeg ble sendt over til autismesenteret men etter noen samtaler der fikk jeg beskjeden «Du har ikke nok asperger til at vi kan hjelpe deg.» Dermed var det ut igjen. Jeg var uten behandler og noe slags tilbud, og jeg hadde mine fair share av besøk oppe på legevakten. Til slutt slo de alarm og jeg fikk et samtaletilbud med en psykepleier jeg hadde god kjemi med fra Post A. Han brukte meg i sin videre utdannelse, så jeg fikk snakke med han helt til julen 2011 nærmet seg. Dette var etter enda et forsøk på å avslutte alt. Jeg ble presentert for en dame som jobbet for AFE- arenafleksibel enhet, som ligger i samme bygg som Post A. Jeg hadde samtaler sammen med henne og psykepleieren fra Post A frem til Mai i 2012, da damen fra AFE tok helt over. Videre hadde jeg samtaler med henne frem til januar 2013- da ble jeg overført til kommunen igjen. Ettersom samtalene der gikk rett til helvete (beklager ordbruken) ble det avsluttet allerede i mars etter ønske fra mammi og meg.

      Da ble det enda mer venting.

      I juni 2013 kom jeg endelig inn i psykiatrien i Nøtterøy, og allerede i juli hadde jeg mine første samtaler med dame derfra. Hun har fulgt meg helt til nå, og det er jeg evig takknemlig for. I tillegg til henne fikk jeg tilbud om psykoeduakative samtaler med en mann fra Glenne- som jeg også takket ja til. Siden november 2013 har jeg hatt samtaler med disse to en gang i uken, og nå sist fikk jeg beskjed om at Glenne autismesenter har bestemt seg for å følge meg lenge. Så lenge som jeg vil. Fordi de ser at jeg trenger det.


      Samtalene på Glenne autismesenter og med Nøtterøy kommune ble avsluttet i forbindelse med flyttingen min til Sarpsborg. De var med på et samarbeidsmøte hos fastlegen min her og "hun nye" fra psykiatrien i Sarpsborg. Det har gått greit i forhold til psykiatri frem til desember i fjor, da jeg fikk beskjed om at hun byttet jobb. Jeg har fått en ny behandler, men det blir ikke det samme, og for øyeblikket vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det.

      #asperger #aspergerssyndrom #autisme #psykiatri #minhistorie #selvbiografi #psykiskelidelser 

       

    • 22.01.2016 klokken 20:50
    • Aspergers syndrom
    • 2 kommentarer
    • Fordommer skapes av uvitenhet

      På facebook er jeg medlem av en Aspergergruppe og der var det en som delte denne linken for noen en stund siden. Jeg bestemte meg ganske kjapt for å lage "min egen" liste- på norsk.

      1. De av oss som har Aspergers syndrom er ekstremt ulike. Faktisk minst like ulike som dere nevrotypikere (de som ikke har Asperger eller autisme) er. Selvom du har møtt én person med Aspergers så vil det ikke si at den neste med syndromet du møter er lik. Lær deg å kjenne personen, ikke bare diagnosen!

      2. Å bli sammenlignet med andre mennesker kan føles krenkende. Derfor bør du aldri sammenligne oss Aspergere med hverandre og si «Jeg kjenner en med Asperger som klarer det her, så du må bare skjerpe deg og klare dette, du også!». Dere nevrotypikere klarer også forskjellige ting. Noen blir administrerende direktør i et firma, noen vinner en nobelpris, men det vil ikke si at alle klarer det. Men til dere er det ingen som sier «Det er bare å skjerpe seg, så får du til akkurat det som noen andre har oppnådd!»

      3. Aspergers syndrom er ikke en sykdom. Det er helt enkelt bare en annerledes måte å være på- hjernen vår er skrudd sammen litt annerledes enn deres. Verden trenger mennesker som er forskjellige, inkludert oss. Hvis vi skal si at Asperger er en sykdom så er dét det samme som å si at det er galt å være annerledes. Jeg vil ikke kureres, jeg vil bare bli forstått og akseptert som jeg er!

      4. Langt i fra alle med Asperger ville valgt bort diagnosen sin. Noen trives faktisk med å leve et annerledes liv. Du tenker kanskje at det er viktig for deg å ha mange venner, danne en familie og jobbe, men for en med Asperger kan det være helt andre ting som er viktige. Ikke ta det for gitt at en med Asperger har det fælt, selv om han/hun er ensom og ikke har en jobb/går på skole. Spør istedenfor!

      5. Ikke alle med Aspergers syndrom har vanskelig for å sette seg inn i andre menneskers følelser. Flere av oss, spesielt jenter, er derimot overempatiske og veldig følsomme. Jeg har to venninner hvor den ene også har Asperger og hun andre har bipolar lidelse. Vi snakker ofte med hverandre om hvordan vi har det og prøver å hjelpe hverandre så godt som overhode mulig. Så det at Aspergere bare kan diskutere og snakke om fakta er definitivt en myte!

      6. Det at jeg er flink til å lytte til hva andre sier og liker å prøve å få de glade igjen vil dermed ikke si at jeg har en mildere form for Asperger. Jeg har like mye Asperger som de som ikke klarer å snakke om noe annet enn fakta, som ikke takler kroppskontakt med noen og de som ikke klarer å uttrykke følelser like bra som jeg. Vi har helt forskjellige egenskaper, og mange av mine er av de som ikke synes utenpå, men jeg har like stort behov for støtte og hjelp til å gjøre mange ting.

      7. Aspergers syndrom er en såkalt usynlig diagnose. Det betyr at vi som regel utad ser ut som helt vanlige mennesker. At jeg liker å kle meg i kjoler og ellers klær som er rosa og kanskje som har ører på hetter, sminker meg som en dukke og tuperer og krøller håret mitt betyr heller ikke at jeg har en mildere form for syndromet. Det at diagnosen ikke synes utenpå betyr ikke at den ikke finnes. Det er ingen som sier til en med rullestol «Du må skjerpe deg. Det er bare å reise seg opp fra rullestolen og sette den fra deg. Du KAN faktisk gå på egenhånd!», og derfor må vår funksjonshemming/vanske også respekteres- for det er faktisk det Aspergers syndrom er: en funksjonshemming/funksjonsvanske.

      8. Aldri vær sikker på at du kan lese hva vi føler og tenker ut ifra kroppspråket vårt og ansiktsuttrykkene våre. I likhet med at vi ofte missforstår kroppspråket og ansiktsuttrykkene deres viser vi ofte ikke "riktig" kroppspråk og "riktige" ansiktsuttrykk. Om en med Asperger ikke svarer når du snakker eller unngår øyekontakt vil det ikke si at han/hun er uintressert. Om en person med Asperger ser lei seg eller sur ut vil det ikke nødvendigvis si at han/hun har det dårlig. Om en person med Asperger smiler og ler betyr det heller ikke at han/hun har det bra. Om du vil vite hvordan en person har det, spør!

      9. Mange med Asperger synes hverdagslige oppgaver tar mye energi og er slitsomme og derfor orker vi ofte ikke like mye som nevrotypikere. Paula skriver blant annet at hun orker bare å ta posten som havner utenfor døren hennes en gang i uken, fordi det tar mye energi fra henne. Det handler ikke om lathet, det handler om ork. Det er viktig å skille gradene i trøtthet slik som man skiller gradene av smerte: man kan ikke sammenligne det å ha mageknip og den smerten en kvinne har under fødselen f.eks. Derfor burde man heller ikke si til oss «Jamen, jeg er også sliten etter jobben. Ikke klag.». Om man stadig forventer at mennesker med Asperger skal klare alt som dere nevrotypikere gjør så er sjansen veldig stor for at vi blir utslitt og får meltdown, shutdown eller rett og slett "møter veggen".

      10. Aspergers syndrom kan også være en styrke hos oss. Les gjerne Tony Attwoods positive ting om Asperger her (svensk). Noen er ekstremt flinke til å f.eks. se små detaljer i ting, andre er flinke til å gjenta ting helt korrekt. Disse tingene kan være en ekstremt styrke i forskjellige jobber. Noen har også spesielle talenter som gjør utrolig mye bra. Vi tenker annerledes, og vi kan derfor gjøre en stor forskjell i samfunnet. Det finnes mange styrker i diagnosen vår!



       

      Konklusjonen er derfor å aldri anta noe bare fordi ting ser slik ut (aldri sku hunden på hårene! Ja, jeg kan noen metaforer.), så spør om du er usikker!

      #psykiskhelse #helse #psykiatri #autisme #aspergerssyndrom #asperger #samfunn #fordommer #uvitenhet

    • 18.01.2016 klokken 14:01
    • Aspergers syndrom
    • 20 kommentarer
    hits