hits
Lukk meny
juli 2016

Hvordan er det å være autistisk og uføretrygdet?

Det hender jeg får spørsmålene «Hvorfor er du egentlig ufør?» og «Blir du ikke sliten av å ikke ha noe å gjøre? Det blir hvertfall jeg når jeg har ferie/er syk/borte fra jobb av annen grunn.».

Før jeg går dypere inn i dette må jeg understreke at alle autister er forskjellige. Jeg kjenner folk med ASD (Aspergers syndrom) som er uføre, jeg kjenner de som er på AAP og halvt i jobb og jeg kjenner de som jobber etter å ha fullført videregående skole eller høyere utdanning. På tross av vår felles diagnose er vi like forskjellige som alle andre der ute, og vi har hver våre utfordringer; så er du usikker på hvordan den autistiske personen du kjenner har det? Spør dem! Det er nemlig bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. 

På samme måte som du kanskje blir sliten av å ikke ha noe å gjøre, så blir jeg sliten av å "ha noe å gjøre" (dvs press på å gjøre forskjellige ting til "dine" tider). Det høres ut som ren latskap, jeg vet, men sannheten er en helt annen. For min del går dette ut på alle sanseinntrykkene og samtalene jeg blir utsatt for i løpet av en dag. Alt av synsinntrykk, lukter, følelser og lyder går rett inn i hodet mitt, og jeg prøver så godt jeg kan for å sortere det. Noen ganger går dette heldigvis lettere enn andre ganger, men for det meste not so much. Nevrotypikere (mennesker uten utviklingsforstyrrelser) og deres hjerne har nemlig denne fantastiske egenskapen som ligger der helt fra begynnelsen av, som gjør at du klarer å skille ut relevant informasjon av alt som blir kastet mot deg, men sånn er det som regel ikke for oss. Det er som veldig mange andre egenskaper mulig å trene opp, men som mye annet kun til en viss grad jo senere diagnosen blir oppdaget og man får riktig oppfølging. 

Av alle samtalene jeg er vitne til (ja, du leste riktig- vitne til) i løpet av en dag så får jeg med meg ganske mye, med mindre det er flere samtaler oppå hverandre (personer som har en annen samtale, musikk eller generelt bakgrunnstøy), og jeg prøver så godt jeg kan å analysere hele tiden. Mens jeg står og snakker med noen kan jeg plutselig tenke «mente du egentlig det, eller mente du noe helt annet?», og når jeg snakker kan jeg plutselig stoppe opp midt i en setning fordi jeg glemte det jeg skulle si. På grunn av det så sitter jeg også å tenker gjennom samtaler (både skriftlige og muntlige) lenge etter de fant sted.

«Misforstod jeg noe?», «kunne jeg uttrykt meg annerledes?», «forstod den andre personen meg?» og «har jeg gjort noe galt nå?» er fire spørsmål som går igjen i hodet mitt om kvelden. For det er nemlig da tankekaoset og overanalyseringen er som verst. Da blir alle samtaler (både muntlige og skriftlige) studeres av meg selv. 

«Hva om jeg hadde sagt det annerledes?», «hva om jeg hadde stått annerledes under samtalen?», «viste jeg riktig kroppsspråk nå?», «hva med toneleiet mitt? Var det ok?»

Ting som Ola Nordmann rett og slett ikke tenker på noen gang er konstant til stede i hodet mitt, så det er slett ikke bare-bare for en med autisme å være uføretrygdet.

Å ha en utviklingsforstyrrelse i seg selv, men ikke minst når den ble oppdaget sent, er en fulltidsjobb. I tillegg så har mange angst, depresjon, spiseforstyrrelser, ocd eller andre tilleggslidelser som gjør det enda verre.

Jeg skulle gjerne byttet jobb om jeg kunne, så om noen vil ha jobben som autist- send meg en mail!

#helse #psykiskhelse #mentalhelse #aspergerssyndrom #asperger #asd #autisme #utviklingsforstyrrelser #depresjon #angst #spiseforstyrrelser #ocd #fordommer

  • 31.07.2016 klokken 21:16
  • Aspergers syndrom
  • 6 kommentarer
  • Hvorfor debatten om Pokémon Go burde legges ned

    I dag har vi to type folk; de som elsker å spille Pokémon Go, og de som elsket det før de innså at det ødela livet deres og de bestemte seg for å slette appen. Sistenevnte har ikke nølt med å skrive debattinnlegg som blir postet av alle mulige slags aviser. De snakker om hvor mye tid som blir kastet bort, hvor mange muligheter og minner som blir borte, om man går rundt med nesa ned i mobilskjermen. Jeg er enig, så absolutt, men det var ikke folk som dem som spillet ble laget for.

    Pokémon Go var et initiativ av Niantic og Nintendo for at gamere som sitter inne hele døgnet foran pc-skjermen skulle komme seg ut. Det var et initiativ for å bedre folkehelsen, spesielt blant de som sitter med øynene klistret til en skjerm- og det funket! Det de ikke forventet var at folk i jobb, familiemennesker og ellers sosiale mennesker også skulle bli hekta.

    For gamere - som meg selv - er Pokémon Go noe av det beste som har skjedd. Spesielt for de av oss som endte opp som gamere fordi vi sliter med angst eller depresjon. Ved å gå ut av huset, løpe rundt for å campe Pokéstops, Gyms og å fange Pokémon har vi fått muligheten til å gjøre det vi liker best, samtidig som vi beveger oss. Vi har fått muligheten til å faktisk komme i kontakt med andre mennesker, uten at det føles som vi skal dø. For tro det eller ei, det er sånn det er å ha sosial angst. 

    Da jeg var ute og spilte sammen med Yousef for to uker siden møtte vi mange likesinnede. Vi møtte unge, gamle, damer og menn. Vi stod faktisk og snakket med en helt fremmed person (og jeg deltok i samtalen, nesten uten problemer!) oppe på Haugar, og vi møtte en haug med koselige ungdommer ved McDonalds da jeg var på vei hjem. Jeg har aldri kunnet småprate med folk, og det kan jeg fortsatt ikke. Men nå var jeg i kontakt med fremmede mennesker og snakket om noe som vi alle elsket- nemlig Pokémon. Vi snakket om hvor mange vi hadde fanget, hva som var fanget hvor og hva planene videre var. 

    For en gangs skyld følte jeg et samhold med noen. Og ikke søren om familiemennesker og ellers oversosiale mennesker skal få ødelegge dette for meg også.


    Bilde er hentet herfra.

    #gaming #spill #spillmagasinet #pokemongo #pokemon #debatt #samfunnsdebatt #samfunnsproblemer #folkehelse 

  • 30.07.2016 klokken 13:43
  • Gaming
  • 8 kommentarer
  • Kreativitet og skrivesperre

    Nå må jeg bare skrive. Ordene har ingen bestemt rekkefølge for øyeblikket, for tankene mine er kaotiske. Det føles i grunn litt som en storm. Tenk det, å ha en storm inni hodet?

    Selv om stormen(e) rundt meg og i meg har vart en stund, så vet jeg at alt vil gå over. Jeg vet ikke om det er i umiddelbar fremtid eller om det tar lang tid, men uansett hva så skal jeg ikke miste troen og håpet mitt.

    Det er faktisk grunnen til fingertatoveringene mine på venstre hånd. Tro, håp, kjærlighet og Deathly Hallows (også kalt always). Jeg er ikke religiøs, men tro, håp og kjærlighet må være noe av det viktigste religion noen gang har brakt med seg. Grunnen til at jeg valgte venstre hånd var forresten fordi det er hånden nærmest hjertet.



     

    Jeg håper (oi, allerede et håp!) at jeg snart får tatt tatoveringen jeg har hatt lyst på ved det ene kragebeinet i mange år; en skulle ✞⚓♡ var nok. Det er tatt rett fra sangen Kakkerlakkene, fremført og skrevet av Oslo Ess. Både Oslo Ess, Admiral P, og OnklP/OnklP og de fjerne slektningene sine sanger har hjulpet meg gjennom gode og vonde tider, helt siden semptember 2012. Det er lenge, og jeg tror nok at musikken deres kommer til å inspirere og hjelpe meg i mange flere år. Livserfaring gir de beste tekstene, det er det ingen tvil om!

    Jeg har forresten blitt flinkere til å høre på kreativiteten min som vanligvis kommer på natten. Jeg har begynt å akseptere at jeg er et sent-på-kvelden- og nattmenneske, som liker roen, stillheten og det vakre i at de fleste mennesker og dyr ligger og sover godt i sengene sine, mens jeg kan lytte til hjertet og tankene mine. Jeg har begynt å spille gitar igjen, jeg driver litt med webdesign (på tide å oppdatere litt her inne!) og jeg har faktisk klart å skrive tre tekster om mine innerste følelser. Det kaller jeg fremgang, uansett om det er drevet frem av smerten jeg føler helt inn til skjeletttet mitt. Den smerten som gnager, verker og skriker, nesten hele døgnet. 

    I det siste har jeg også blitt flinkere til å lytte til hjertet mitt (eller heller en del av hjernen?), med følelser og hele pakka. Jeg har troen på at ting skal ordne seg, jeg vet hva jeg innerst inne vil og jeg vet hva jeg setter høyest og elsker mest her i livet. 

    #tanker #samfunn #tatoveringer #tro #håp #kjærlighet #musikk #kreativitet #skrivesperre

  • 16.07.2016 klokken 15:44
  • Tanker
  • 2 kommentarer
  • Vis flere innlegg