hits
Lukk meny
oktober 2017

Den siste som står igjen..

Det er kanskje mange som kjenner seg igjen. Det å bli valgt til slutt (eller ikke i det hele tatt) i gymtimen eller friminuttene. Noen ganger skjer det fordi et par i klassen faktisk ikke er flinke i fotball eller volleyball, andre ganger skjer det som et resultat av utestengelse og mobbing. 

Akkurat nå føler jeg at jeg er tilbake på barneskolen igjen. Det å alltid bli valgt sist, selv om jeg alltid prøver å få med meg alle andre. Jeg prøver alltid å se det positive i ting, selv når det ikke finnes noe lys i enden av tunellen. Jeg unngår å skrive - her på bloggen, instagram, facebook - om hvor dårlig ting er, for å unngå at folk blir for eksempel bekymret. Jeg ønsker ikke å fremstille meg som et offer, selv om det faktisk er det jeg er. Et offer for et dårlig helsesystem. Et offer for mobbing gjennom barnehage, barneskole, ungdomsskole og videregående. Et offer som ingen har trodd på. Som har blitt avfeid som dramatisk, barnslig og oppmerksomhetssyk. Lite visste de om hva jeg faktisk holdt inni meg. 

Det skjer ikke bare i det ekte liv. Det skjer online. Det skjer på World of Warcraft, som er den eneste interessen jeg orker å drive med akkurat nå. Det skjer i "konkurranser" hvor man søker om å bli med. Det er kanskje ren tilfeldighet, men noen ganger føles det jævlig urettferdig. 

Som at jeg ikke føler nok på at jeg ikke er like flink, bra eller verdt som andre fra før liksom. Jeg som sitter hjemme dag etter dag, alene. Med gaming eller serier og that's basically it. Joda, jeg prøver å være sosial. Med kjæreste. Med familie. Med de få vennene jeg har. Men jeg er livredd. For gang på gang viser det seg jo at jeg ikke er bra nok, uansett hvor hardt jeg prøver.


13 reasons why // weheartit

#dystymi #sosialfobi #agorafobi #angst #depresjon 

  • 20.10.2017 klokken 22:23
  • Tanker
  • 4 kommentarer
  • Tre behandlingstimer, en legetime og ett blogginnlegg senere...

    Tilbakemeldingene her på bloggen og på facebook etter innlegget i går var overveldende. Det var i grunn helt fantastisk, og produserte enda mer tårer. Jeg har de siste tre dagene grått mer enn på utrolig lenge og det har alt å gjøre med overskriften. 

    Som mange vet så fikk jeg begynne i behandling på Linde etter mye om og men. Alt takket være fastlegen min. Men da jeg møtte opp til første møte i ..august? September? med støttekontakten min fikk vi oss begge et sjokk. Etter at jeg ble møtt med kommentarer som «hva har du egentlig her å gjøre?», «du går på for mye medisiner» og «du prøver å gjøre deg så spesiell» fra seksjonssjefen (...) var det ikke veldig fristende å dra tilbake da jeg ble innkalt til en samtale med en lege. Til min glede var det hvertfall en helt annen person, men det var ikke desto mindre skremmende. 

    Denne første timen var like etter jeg hadde fått Saga og jeg hadde henne derfor med overalt. Det har jeg forsåvidt enda ettersom hun fikk sin første løpetid bare 1.5 uke etter at jeg fikk henne og det ble litt surr, ekstra usikkerhet og mye hormoner for den lille snuppa. Hvertfall så måtte jeg inn alene, sånn at støttekontakten min kunne være med Saga ute og i bilen. Det var skummelt og ubehagelig. Det var noen spørsmål, men jeg måtte også fortelle mye av livshistorien min. Det har for meg vært vanskelig en stund ettersom jeg har møtt utallige nye mennesker i psykiatrien og helsesektor hvor det føles som de bare lytter med halvt øre og uansett hvor mange ganger jeg har "senket skjoldet" mitt har de liksom ikke satt pris på det. At jeg åpner meg, altså. Den andre timen på Linde var det mer intervjuaktige spørsmål. Jeg fikk også noen skjemaer på slutten som jeg skulle fylle ut i gangen før jeg dro. Det er jo noe jeg faktisk liker. Skjemaer, systemer, lister og generelt orden i ting er perfekt. Det blir nesten gøy, selv i psykiatrisammenheng. Den tredje timen, tirsdag 10. oktober, var litt tøffere. Legen hadde sett på svarene mine, samlet scorene og analysert en del. Da fikk jeg med andre ord noen svar på hva jeg scorer høyt på og hva som faktisk må jobbes med videre. Jeg gråt. For første gang på to måneder. Det var tøft å få vite at ting jeg har spekulert i, sagt til behandlere/helsesektoren og som jeg har følt på har vært rett. At behandlere og helsesektoren har tatt feil, selv da de nektet og påstod at jeg var feilen. Det er hvertfall slik det føles, at jeg, som person, er feil.

    Legetimen i dag ble også preget av gråting. Det har blitt gjort forandringer i medisiner, jeg har begynt å faktisk sove om nettene og jeg har fått "pointers" på hva jeg må jobbe med. Ting som ligger i min natur. Mine personlighetstrekk. Som også faktisk har en logisk forklaring. Hvordan i granskogen skal du FORANDRE personligheten din? Det er ikke sånn at det er manipulativt, ondskapsfullt eller påfører andre skade. Det eneste det gjør er å holde meg tilbake. Og når det er sånn at det bare "er sånn" jeg er. Hva skal jeg gjøre?

    #psykiatri #medisiner #autisme #utredning #dystymi #asperger #aspergerssyndrom #linde #dps #leger #recovery

  • 13.10.2017 klokken 18:16
  • Psykiatri
  • 4 kommentarer
  • Statsbudsjett og personangrep..

    Nå er det igjen tid for regjeringens diskusjon om statsbudsjettet og nettavisene oppdaterer resten av befolkningen hurtig. Det er rimelig interessant å følge med på kommentarfeltene både på nettavisene og på facebook ettersom kommentarene hagler. Kommentarer som «må du ut med 70000 mer for den nye Teslaen din? :)» som svar til «Så går det enda en gang utover de som har det vanskeligst....» er hvertfall i mine øyne 110% latterlig. Som alltid hopper jeg også inn, som en keyboardwarrior (desverre uten altfor mye støtte fra mine medkrigere), for både psykisk syke, autister og generelt uføretrygdede. Det er ikke en fantastisk livsstil, ei heller noe de fleste ønsker. Akkurat dét har nok ikke menneskene med 700 000 og opp i årslønn helt forstått enda.. Altså, gratulerer om du er så heldig å ha fått muligheten til å ta en lang utdannelse med både bachelor og mastergrad i tillegg til å ha landet enn jobb hvor du tjener ekstreme mengder med penger. Gratulerer med det vellykkede livet ditt. Du fortjener det, helt frem til du går til angrep på folk som 

    1. Tjener mindre enn deg
    2. Er (p)syke
    3. Har et unødvendig tøft liv

    Beklager, men etter det betyr du ikke noe for meg. Etter det har du gått langt over den usynlige grensen som finnes i absolutt alle diskusjoner. Da kan du ta de pengene dine, de dyre bilene dine, villaen din og din perfekte fake kropp og dra dit pepperen gror. For INGEN har rett til å sparke de som allerede ligger nede. Da har du misforstått noe vesentlig med det å være menneske. Hvertfall det å være et medmenneske med empati og forståelse. 

    Mine nærmeste forstår ikke at jeg orker, og det gjør igrunn ikke jeg heller.. Samtidig klarer jeg ikke å la være. Av en eller annen grunn fortsetter jeg å tro at om jeg bare klarer å nå inn til én annen person og lære dem noe nytt så har jeg vunnet.

    #samfunn #debatt #statsbudsjett #politikk #nettroll #vg #vgdebatt #kommentarfelt #sosialemedier #personangrep #uføretrygd

  • 12.10.2017 klokken 16:22
  • Samfunn
  • 10 kommentarer
  • Vis flere innlegg