Lukk meny
Psykiatri

Tre behandlingstimer, en legetime og ett blogginnlegg senere...

Tilbakemeldingene her på bloggen og på facebook etter innlegget i går var overveldende. Det var i grunn helt fantastisk, og produserte enda mer tårer. Jeg har de siste tre dagene grått mer enn på utrolig lenge og det har alt å gjøre med overskriften. 

Som mange vet så fikk jeg begynne i behandling på Linde etter mye om og men. Alt takket være fastlegen min. Men da jeg møtte opp til første møte i ..august? September? med støttekontakten min fikk vi oss begge et sjokk. Etter at jeg ble møtt med kommentarer som «hva har du egentlig her å gjøre?», «du går på for mye medisiner» og «du prøver å gjøre deg så spesiell» fra seksjonssjefen (...) var det ikke veldig fristende å dra tilbake da jeg ble innkalt til en samtale med en lege. Til min glede var det hvertfall en helt annen person, men det var ikke desto mindre skremmende. 

Denne første timen var like etter jeg hadde fått Saga og jeg hadde henne derfor med overalt. Det har jeg forsåvidt enda ettersom hun fikk sin første løpetid bare 1.5 uke etter at jeg fikk henne og det ble litt surr, ekstra usikkerhet og mye hormoner for den lille snuppa. Hvertfall så måtte jeg inn alene, sånn at støttekontakten min kunne være med Saga ute og i bilen. Det var skummelt og ubehagelig. Det var noen spørsmål, men jeg måtte også fortelle mye av livshistorien min. Det har for meg vært vanskelig en stund ettersom jeg har møtt utallige nye mennesker i psykiatrien og helsesektor hvor det føles som de bare lytter med halvt øre og uansett hvor mange ganger jeg har "senket skjoldet" mitt har de liksom ikke satt pris på det. At jeg åpner meg, altså. Den andre timen på Linde var det mer intervjuaktige spørsmål. Jeg fikk også noen skjemaer på slutten som jeg skulle fylle ut i gangen før jeg dro. Det er jo noe jeg faktisk liker. Skjemaer, systemer, lister og generelt orden i ting er perfekt. Det blir nesten gøy, selv i psykiatrisammenheng. Den tredje timen, tirsdag 10. oktober, var litt tøffere. Legen hadde sett på svarene mine, samlet scorene og analysert en del. Da fikk jeg med andre ord noen svar på hva jeg scorer høyt på og hva som faktisk må jobbes med videre. Jeg gråt. For første gang på to måneder. Det var tøft å få vite at ting jeg har spekulert i, sagt til behandlere/helsesektoren og som jeg har følt på har vært rett. At behandlere og helsesektoren har tatt feil, selv da de nektet og påstod at jeg var feilen. Det er hvertfall slik det føles, at jeg, som person, er feil.

Legetimen i dag ble også preget av gråting. Det har blitt gjort forandringer i medisiner, jeg har begynt å faktisk sove om nettene og jeg har fått "pointers" på hva jeg må jobbe med. Ting som ligger i min natur. Mine personlighetstrekk. Som også faktisk har en logisk forklaring. Hvordan i granskogen skal du FORANDRE personligheten din? Det er ikke sånn at det er manipulativt, ondskapsfullt eller påfører andre skade. Det eneste det gjør er å holde meg tilbake. Og når det er sånn at det bare "er sånn" jeg er. Hva skal jeg gjøre?

#psykiatri #medisiner #autisme #utredning #dystymi #asperger #aspergerssyndrom #linde #dps #leger #recovery

  • 13.10.2017 klokken 18:16
  • Psykiatri
  • 2 kommentarer
  • En fulltidsjobb uten helgefri eller ferier

    Jeg har vært inne på temaet tidligere om at det å være psykisk syk er en fulltidsjobb. Forskjellen fra hvilken som helst annen jobb er at du derimot ikke kan gå hjem fra jobb og ha hodet fritt til andre ting, du får heller ikke helgefri, helligdager eller ferier hvor du slipper unna jobben (det føles vel som å "slippe unna" når du ikke trives i jobben din in the first place, derfor dette uttrykket). 

    Jeg håper stadig på en bedring og det er ikke slik at jeg forventer at noen andre skal gjøre det for meg. Jeg vet at jeg må jobbe med meg selv og den jobben kan ingen andre gjøre. Miljøfaktorer spiller inn ekstremt mye, så da jeg flyttet tilbake til Nøtterøy i fjor tenkte jeg at "yes, dette blir bra!", jeg skulle jo tross alt få ordentlig oppfølging i både psykiatri og spesialisthelsetjenesten (Glenne regionale senter for autisme, heretter kalt autismesenteret). 

    Etter årevis med krangling med NAV i forhold til noe som kan bedre livskvaliteten min ble jeg overlykkelig da jeg vandt i trygderetten i april. Desverre fikk jeg avslag igjen - mye fordi navsystemet ikke bruker sunn fornuft og de som behandler papirene som kommer inn ikke er de samme som sender de ut - men advokaten min er all over it, enda en gang. Avslaget var basert på et skjema jeg fikk som jeg skulle fylle ut på én måte, mens de som sendte meg avslaget mente jeg skulle fylt det ut på en annen måte. Altså, hva gir du meg? Fab. Kranglingen har riktignok ikke tatt slutt der. Man må visst krangle og få trygdeadvokaten sin til å gå inn i helsevesenet, for å få et papir ferdigskrevet?? Enda mer fab. Man får i tillegg ikke lov til å bytte behandler - ikke der hvor jeg var i behandling - på tross av at behandleren behandler deg som om du er tilbakestående (til tross for en HØYTFUNGERENDE autismespekterdiagnose), som til og med moren din som er nevrotypisk reagerer på. Da fikk jeg beskjed om at "om du ikke liker det du får her, med meg, så kan vi avslutte dette med en gang, for du får aldri noen ny behandler her". Fritt behandlingsvalg? Pasienten skal ha innflytelse og bli hørt? Neida. Ikke suicidale autister hvertfall.

    Et lite utrdag av epikrisen skrevet på autismesenteret. Jeg tok HAD testen i august i fjor og hadde høy score som etter reglementet skal føre til eventuell mer utredning og nærmere behandling. Jeg hørte ikke mer om denne testen og ingenting om resultatene før jeg mottok epikrisen i slutten av juni.

    Fastlegen min valgte dermed å henvise meg til DPS her i Vestfold, og skrev henvisning allerede forrige uke, etter jeg var hos han. I går hadde jeg fått brev i posten og dette var resultatet:


    Avslag.

    På tross av resultatene av HAD-testen som fortsatt er like tilstedeværende i dag har jeg altså ingen rett til mer utredning eller behandling innenfor psykiatri i spesialisthelsetjenesten. Jeg vil påstå at både legen min og mine pårørende ser at min sosiale angst og depressive og destruktive humør har en like stor innvirkning - og belastning - på min hverdag som selve autismediagnosen. I tillegg fikk jeg opplyst om at man kan søke om en annen behandler om det foreligger misnøye med nåværende. Det prøvde fastlegen min allerede i februar og fikk avslag etter noen uker. Som man ser fra brevet så mottok de henvisningen fredag 7. juli. Samme dag klarte de altså å sette ned et tverrfaglig team for å vurdere situasjonen min og klarte å skrive et vedtak for å sende avgårde samme dag! 

    Da mammi prøvde å ringe legen min klokken 08:00 i dag fikk hun beskjed om at legesenteret mitt har ferie i 2 uker. Enda mer fab. Jeg har ferie fra behandling i kommunepsykiatrien (hvor det ikke er psykiatere, psykologer eller psykiatriske sykepleiere - derfor vil legen min at jeg skal få noe oppfølging fra et annet sted) ettersom behandleren min tar ferie denne uken, men med dette brevet og alt annet som foregår i hverdagen min (og oppi hodet mitt) kan tydeligvis ikke jeg ta sommerferie enda..

    PS. Jeg savner mer enn alt å finne glede i det å skrive, og jeg prøver virkelig å ta tak i både dét og interessen for klær og sminke igjen slik at jeg får vært aktiv både her og på instagram.

    #psykiatri #helse #psykiskhelse #spesialisthelsetjenesten #depresjon #angst #autisme #aspergerssyndrom #sykehusetivestfold 

  • 11.07.2017 klokken 17:30
  • Psykiatri
  • Ingen kommentarer
  • Vis flere innlegg

    hits