Lukk meny
Samfunn

Løgnen vi lever

Er det noen andre enn meg som i det siste har tenkt «hva foregår egentlig i verden?»? Er det noen som har tenkt «hva er det egentlig som skjer?»? For å være helt ærlig så er jeg ganske sikker på det. I det minste så håper jeg så inderlig, for om ikke så er virkelig samfunnet på tur nedover. Uansett så håper jeg du vil bruke 8 minutter av tiden din i dag på å se denne videoen. Jeg fikk den tilsendt av en god venn fra Kroatia som jeg har blitt kjent med på nett, og vi har virkelig intressante diskusjoner når vi (egentlig) burde gjort andre ting.

Når det er sagt så trenger du ikke å være enig i alt som blir tatt opp i videoen. Du trenger ikke være enig i litt engang. Men jeg håper det kan være en øyeåpner og noe som får deg til å tenke på hva det er du egentlig vil her i livet. Det var hvertfall det for meg, og jeg har begynt å tenke enda mer enn vanlig.

Om du tok deg tid til å se den hadde jeg satt pris på å høre dine tanker rund videoen, enten på mail (padmesophieblogg@gmail.com) eller her i kommentarfeltet. :)

#samfunn #ansvar #medmenneskelighet #samfunnsutfordringer #politikk #dyrevern 

  • 24.01.2017 klokken 18:46
  • Samfunn
  • 6 kommentarer
  • Hvordan kom vi til dette punktet?

    Formen i dag er mildt sagt forferdelig, og hva er vel en slik dag uten litt spydigheter og kritiserende svar til forslag under artikler på nett?

    Jeg lurer ærlig talt på hvordan vi kom til dette punktet. Sosiale medier som facebook, instagram og twitter kan styre livene våre og media bruker muligheten til å manipulere oss. Selvfølgelig er det bra at nettaviser deler viktige hendelser i verden og gir oss en innsikt i hva som skjer utenfor vår egen boble- MEN det er ikke ofte de er nøytrale og viser alt. De er flinke til å vinkle ting, enten det gjeldere bloggere, flyktninger, politikk og klima slik at de fleste ender opp med det samme synspunktet. Det er sjeldent de viser hele sannheten. Noen blir hyllet som en engel mens de i realiteten er dobbeltmoralske, egoistiske, bruker click-bait og ofte benytter seg av løgner. Andre ganger skal man tie ihjel de som kommer med beviser på at det er utslipp i forbindelse med kjøttindustrien som er klimaverstingen (av disse er det folk som har gått personlig konkurs på grunn av rettssaker som aldri burde ha funnet sted og folk som har blitt truet på livet). 

    Når man kommer med enten en saklig kommentar eller et tips som er ment godhjertet til mennesker som ønsker nettopp dette lar ikke responsen vente av seg. Da kryper både nettrollene frem fra de falske profilene sine og mennesker som ikke kan annet enn personangrep for å hevde seg. Spydige kommentarer, nedlatende kommentarer og både frekke og ufyselige kommentarer er vanlig. Jeg har opplevd personangrep som går på mine vansker som jeg hadde forklart om i private meldinger i en diskusjon også, og det skrev jeg om her for snart ett år siden.

    Som i mange innlegg må jeg understreke at jeg faktisk har en form for autisme og at det godt kan hende jeg misforstår. Jeg har også ekstrem sosial angst og er konstant redd for at jeg sier noe feil, at jeg har gjort noe feil, at folk innerst inne hater meg og at jeg egentlig bare burde dø fordi jeg ikke er verdt noe. Så det kan hende at jeg forstår kommentarene jeg har fått på en annen måte enn det andre vil forstå de. Om noen mener jeg har gjort det så hadde det vært utrolig hjelpsomt om du hadde lagt igjen en kommentar under her med hva akkurat du mener og tror.



    Som dere sikkert forstår så har den ene som kommenterte på min kommentar også kommentert en annen kommentar hvor jeg prøvde å være hjelpsom. Igjen: det kan godt hende jeg har misforstått og tatt kommentarene til/mot meg på en helt annen måte enn du ville gjort. Så om du har noen tips, råd eller idéer så setter jeg utrolig stor pris på en kommentar!

    #samfunn #samfunnsdebatt #dagbladet #dagbladetmeninger #media #bloggere #debatt #diskusjon

    Lignende innlegg: 

    Kjære toppblogger, du som syntes det var helt greit å latterliggjøre meg online
    Er det ikke på tide å støtte hverandre?

  • 11.01.2017 klokken 17:50
  • Samfunn
  • 8 kommentarer
  • Attitudeproblem

    La oss snakke politikk, religion og alt det der nå. Jeg har tatt meg en lang pause fra det meste sosiale media en stund fordi jeg har vært på bunnen. Virkelig på bunnen. Når det er sånn så er det ikke noe vits å skrive om det, ikke noe vits å snakke med folk om det, for det går over, en eller annen dag. Det verste som kan skje er at folk spør meg «hvordan har du det?» fordi det ikke finnes noe godt svar. Jeg hadde det forferdelig og sånn er det.

    Men la oss snakke politikk og religion. La oss snakke om vårt attitudeproblem. Vi har alt for mye fritid og hva bruker vi den på? Å finne feil. Å finne feil hos andre, hos oss selv, i politikken, i religion- i alt. Det aller beste er selvfølgelig å finne feil i andre, for da vet vi at vi er så mye bedre selv. Vi tar ting ut av kontekst for å kritisere. Vi tar ting ut av kontekst for å føle oss bedre selv, fordi andre er de som er verst.

    Det er dette sangen attitudeproblem av Karpe Diem handler om. Men de aller fleste gikk rett på og startet med kritikken. Den hagler, den er overalt. Om du hører på sangen og samtidig leser teksten (jeg fant den her, men jeg er ikke 100% sikker på at den er korrekt fordi rap er rap) forstår du alt jeg skrev i forrige avsnitt. Poenget er at vi tar ting ut av kontekst. Ord for ord, for å finne feil. Ord for ord, for å kritisere. For å hate. For å spre hatet vårt. Men alle som har uttalt seg i ettertid gikk rett på, de gjorde det samme som Karpe Diem beskrev! De tok ut ett ord av første versjet og bestemte seg for at denne sangen er helt klart jødehat. Disse to gutta er jødehatere. Dette konkluderte de med helt selv, fordi de dro ut ett ord av et versj som i sin helhet gir mening.

    Vi har et stort samfunnsproblem når ord som beskriver en nasjonalitet, en religiøs person, et av verdens eldste yrker og en seksuell legning brukes som skjellsord. For øvrig hørte jeg aldri "jøde" som et skjellsord i Tønsberg, men jeg hørte folk skreik "jævla same" til vennene sine. En utrolig god gutt jeg kjente da jeg begynte på videregående var av samisk opprinnelse og hadde kofte fra Karasjok, hvor familien hans var fra. Brukte han den? Nei, han turte ikke. Ingen visste at han var samisk, at han kunne snakke flytende nordsamisk eller at han innerst inne egentlig ville bære kofta si med stolthet.

    Jeg tør påstå at alle har en eller annen form for fordom, enten det er bevisst eller ubevisst, på tross av at jeg fikk utrolig mye kjeft av en lærer for at jeg påstod det i en eksamensoppgave jeg skrev på videregående. Vi vil ikke innse det, men på en eller annen måte har vi en fordom- enten den er mild eller sterk, mot noe vi ikke kjenner. Fordom skapes av uvitenhet og frykt. Jeg kan ærlig innrømme at da jeg var i London i 2011 og tok undergrunnsbanen så var jeg redd for at noen skulle sprenge en bombe. Jeg var engstelig. Jeg kan ærlig innrømme at jeg til tider tenker at "alle som sier sånn er sånn og slik" selv om jeg egentlig vet at det i realiteten ikke stemmer. Jeg kan med hånden på hjertet også si at jeg vet mange tenker "Oi, hun er autist. Hun MÅ jo bare være sånn og slik, for det har jeg sett på TV".



     

    #samfunn #karpediem #attitudeproblem #politikk #religion #konflikt #kritikk #samfunnsdebatt #samfunnsproblem

  • 16.04.2016 klokken 17:13
  • Samfunn
  • Ingen kommentarer
  • "Ikke for å skjære alle over én kam altså..."

    Hva betyr det egentlig? Definisjonen på ordtaket er nemlig det at man ikke tror alle som er av en oppfatning, en opprinnelse eller en religion (eller noe annet!) er like, står for det samme o.l. Men brukes det for mye?

    De siste dagene har jeg lest diverse ting knyttet til ordtaket som faktisk heter "å skjære alle over én kam", ikke "å ta alle" eller "å dra alle". Kilde på dette her. Uansett, jeg har lest "ikke for å skjære alle over én kam altså, MEN alle ungdommer er faktisk sånn og slik", "ikke for å skjære alle over én kam altså, men alle som må få støtte av nav er late", "ikke for å skjære alle over én kam altså, men alle muslimer er terrorister". "Ikke for å skjære alle over én kam, MEN ALLE ER SÅNN". Er det noen som kjenner seg igjen? 

    Hvorfor er det slik at vi mennesker har en trang til å bastant sette noen i bås fordi ditt eller datt, sånn eller slik? Er det slik at ordtaket (eller utrykket) brukes kun for å ikke få kjeft og/eller kritikk, mens man i realiteten ikke mener det, fordi man rett og slett er for feig? Man kan ikke legge frem en mening som fakta uten å ha underbyggende tall/statistikker, man må understreke at det er en personlig mening. Ja, for all del, kanskje mange mener det samme- men det er fortsatt kun en mening og ikke et faktum, om du ikke kan legge frem bevis. 

    Hvorfor er det slik at noen absolutt må bruke dette uttrykket i forbindelse med sin egen mening, for deretter å nevne at ALLE er slik? Det er for meg et mysterium...



     

    #ærlighet #meninger #samfunn #tanker #fordommer #ordtak #uttrykk #selvmotsigende

  • 07.03.2016 klokken 18:09
  • Samfunn
  • 6 kommentarer
  • Du er din egen lykkes smed

    Follow my blog with Bloglovin 

    Jeg tok meg rett og slett en liten pause etter innlegget på fredag. Presset i hverdagen og i hodet mitt ble for stort for å kunne klare å roe ned. Alle verdens sorger og problemer falt ned i fanget mitt, i tillegg til de tingene jeg daglig sliter med og da sa rett og slett kroppen stopp. Heldigvis har jeg en fantastisk og forståelsesfull kjæreste. Vi brukte helgen hjemme sammen med Emine. Vi så på serier, vi spiste taco og lasagne og vi lagde milkshake. Tacoen og lasagnen ble "bare" vegetarisk,  fordi jeg har til gode å finne en vegansk ost jeg liker. Milkshaken derimot er 100% vegansk med fryste bananer, is fra Oatly og sjokolademelk fra Alpro.

    Jeg prøver å ta meg selv på alvor, og å ta hensyn til den fysiske og psykiske formen min fra dag til dag, men det er ikke så lett. Det største handicappet mitt som autist er nemlig det faktum at jeg vil så utrolig gjerne få til alt alle andre får til, selv om det nærmest er umulig. Jeg kunne alltids skrevet om hvor forferdelig jeg har det, hvor jævlig det er å konstant kjempe mot trangen om å skade seg selv og å ikke spise, men jeg kommer ikke så langt med det. Det er ikke intressant.

    Det intressante er det at jeg til tross for utfordringene mine hver dag tenker på det mammi lærte meg da jeg var liten.

    Du er din egen lykkes smed.

    Jeg har dette ordtaket med meg hver dag, og jeg vet hva det betyr. Du er ansvarlig for din egen lykke, du kan ikke skylde på alle andre, og du kan heller ikke forvente at andre mennesker skal fikse ting for deg. Alikevel prøver jeg daglig å hjelpe andre. Både fordi jeg liker å hjelpe, men også fordi jeg får en ekstremt god følelse av å vite at jeg har klart å gjøre et annet menneskes dag litt bedre. Jeg blir sliten av det, men det er verdt det- for det hjelper meg på selv de mørkeste dagene mine.

    Dette var dagens lille utblåsning. Jeg satser på at ting blir bedre i løpet av få dager, når jeg får unnagjort et par ting som ligger i bakhodet mitt.

    Image and video hosting by TinyPic

     

    #samfunn #quotes #press #heltperfekt #syktperfekt

  • 02.02.2016 klokken 17:22
  • Samfunn
  • 6 kommentarer
  • Hvordan er det egentlig å være overfølsom?

    Dere har kanskje hørt om det at noen mennesker er overfølsomme for f.eks. andre menneskers følelser, lyder, lukter og generelt sanseinntrykk? Jeg tror et av navnene på det er "indigobarn". Jeg er også overfølsom, men jeg er ikke noe indigobarn- jeg har bare aspergers syndrom.

    Jeg merket det tidlig, og da jeg gikk på ungdomsskolen hadde mammi daglige samtaler med kontaktlæreren min hvor hun fortalte om hvordan jeg hadde det på skolen og hva jeg følte. Læreren min avfeide det konstant med at "Ho e no bare overdramatisk. Det ornær'sæ". 

    Jeg tenkte på det i går.. Er jeg virkelig overdramatisk? I så fall- hvorfor er jeg det? I det sekundet fant jeg svaret. Jeg er ikke egentlig overdramatisk, men fra utsiden og uten å vite om mine utfordringer så kan det godt se slik ut. Jeg er overfølsom, og for meg er disse følelsene helt ekte, og deretter reagerer jeg slik som jeg kan i forbindelse med følelsen. Det er ikke sikkert det er "riktig" reaksjon, det er ikke sikkert jeg har "riktig" ansiktsuttrykk engang. Det er bare slik det er, og det er bare slik JEG er. 

    Det er til tider utrolig slitsomt å være autistisk. Jeg tar inn absolutt alt som foregår rundt meg av lyder, lukter og synsinntrykk. Jeg klarer ikke å skille mellom det som er relevant informasjon og hva som ikke har noe med noe å gjøre. Jeg kan - midt i en samtale - slutte å snakke, stirre tomt ut i luften for så å begynne å snakke igjen. Jeg glemte rett og slett hva jeg sa, fordi noe annet et eller annet sted i rommet distraherte meg. Dere som så videobloggen min i går så det kanskje? Jeg må liksom hente meg inn igjen, selv om jeg bare sitter å snakker til meg selv. Når jeg da blir gjort oppmerksom på det så føler jeg meg så dum. Jeg bruker utrolig mye tid på å tenke at jeg er dum, teit og ikke bra nok, selv om det egentlig bare er fullstendig bortkastet. Det i meg som stammer fra autismen er ikke noe jeg bare kan ta bort, det er slik jeg er. Det er slik jeg er født, og det er slik jeg kommer til å dø. Det er bare meg.

    Så neste gang du tenker at noen er overdramatiske, prøv å tenk på hva som eventuelt ligger bak reaksjonen og følelsene. Lov meg det.


    bildelink

    #psykiskhelse #autisme #aspergerssyndrom #følelser #fordommer 

  • 28.01.2016 klokken 19:55
  • Samfunn
  • 2 kommentarer
  • Er det ikke på tide å støtte hverandre?

    Dette er et innlegg skrevet av meg og  meg alene, det reflekterer kun mine følelser og mitt syn på saken, og du som leser er i full rett til å mene noe annet.

    Jeg følte det var greit med en liten disclaimer øverst her, med tanke på det jeg skal skrive, og hvordan jeg tenkte før. Jeg ønsker nemlig å sette lys på det faktum at vi ikke lenger er så flinke til å støtte hverandre- vi velger heller å angripe. Dette er min oppfatning av hva jeg leser rundt om kring på nettet, med tanke på at det er utrolig enkelt å dele sine meninger og følelser om ting (både viktige og heller uviktige saker), nå i 2016. 

    Flere og flere får øynene opp for hva dyremishandling er, hvorden pels- og kjøttindustrien behandler dyr og hvordan dyretesting av produkter foregår, og det er helt fantastisk! Det er så bra at flere tar et standpunkt og uttaler seg. Men jeg har også lagt merke til hvor kjappe vi er med å dømme folk som ikke gjør det samme. Jeg har i lang tid vært medlem av flere veganergrupper på facebook, og merker at det spesielt der er et veldig dømmende miljø. Det endte med at jeg meldte meg ut av et par, og at jeg kun er med i en nå, for å få tips, råd og inspirasjon. 

    Det er ikke vanskelig å bytte ut et par produkter i sminkehyllen din eller å boikotte alt som er laget av pels og skinn, men å virkelig skulle endre livsstilen sin for å være 100% dyrevennlig og vegansk er faktisk vanskelig. Hvertfall i de fleste land. Det betyr nemlig at du antageligvis må gi slipp på 90% av ting du har i livet ditt, ting du ikke engang var klar over at hadde noe med dyr å gjøre. Det er en utrolig stor omveltning, og veldig uvandt, spesielt om du er så ukomfortabel med forandringer som jeg som autist er. I tillegg så er det alt det med klær o.l. som knyttes til fabrikker i Kina, Taiwan, Thailand mm. som benytter seg av barnearbeid og underbetaler sine ansatte. 

    Om man skal gjøre alle her i verden fornøyde så er vi stuck i en strisekk, i vår egen trehytte som vi har bygget og vi planter all maten vår selv. Det tar oss ganske langt tilbake i tid, ikke sant? Er det virkelig det vi vil? Jeg tviler sterkt... Så hvorfor kan vi ikke begynne å støtte hverandre og heie på hverandre?!

    Jeg har selv tidligere fått kritikk for at jeg til tross for mitt fokus på dyrevennlige og veganske produkter så bruker jeg faktisk The Body Shop, som igjen eies av L'Oreal. Det som er fokuset der er at en viss andel av inntektene til TBS går tilbake til L'Oreal som igjen bruker sine midler på dyretesting. Så hvorfor fortsette jeg å bruke det? Jo, jeg er av den oppfatning at om flere og flere heller boikotter 90% av merkene som tester på dyr så vil søsterselskapene som L'Oreal være nødt til å endre seg. Alt handler om supply and demand, og om ingen lenger vil kjøpe produkter som er testet på dyr så må de jo slutte. I tillegg følger jeg med på PETA (People for the Ethical Treatment of Animals) sine sider og oppdateriner, og om ett merke er vegansk og dyrevennlig nok for dem, så er det det for meg også.

    Det er superbra om noen boikotter det og det kosmetikkmerket på grunn av for eksempel dyretesting, eller velger å boikotte det og det klesmerket fordi det har kommet frem at de bruker barnearbeidere eller har urettferdig lønn og jobbmiljø. Hvert menneske har sin sak de brenner for, og om du brenner for noe som kan gjøre en forskjell her i verden så fortjener du virkelig all applaus, støtte og ros! Du er et godt menneske!

    EDIT: Jeg har selv vært der hvor jeg har kritisert mennesker for å ikke boikotte alt som jeg har gjort, men jeg ser nå at det er feil. Så jeg beklager til de personene som eventuelt har følt seg truffet og som jeg har såret tidligere. Jeg har vokst veldig de siste ukene på akkurat det her.

    #samfunn #meninger #selvmotsigende #hyklersk #støtte #forskjell

     

  • 26.01.2016 klokken 20:27
  • Samfunn
  • 6 kommentarer
  • Kjære toppblogger, du som syntes det var helt greit å latterligjøre meg online

    For litt mer enn en uke siden delte jeg en sak på min egen facebookprofil, en sak som betyr mye for meg. Det var på min facebookprofil den var synlig, offentlig, men likevel på min profil og kun der. Hvordan denne toppbloggeren og en annen jente fant min profil og hva jeg hadde skrevet aner jeg ikke, men en misforståelse oppstod tydeligvis. 

    Jeg fikk beskjed om at jeg var frekk. At jeg ikke kunne noen ting om -said subject-. Og i det store og det hele at jeg var en dårlig person, og ikke minst dum. Jeg satt oppe hele natten og gråt. Jeg prøvde å forsvare meg selv og det jeg skrev, men det jeg  egentlig mente kom ikke frem fordi de allerede hadde bestemt seg. Jeg var dum. Jeg hadde panikk. Hvorfor? Fordi det mange timer etter fortsatte å tikke inn likes på de kommentarene som gikk på meg som person, selv etter at jeg hadde satt innlegget til usynlig. Hadde de delt det på sine egne facebookprofiler? Jeg vet ikke. Jeg endte opp med å screenshote hva som ble skrevet, før jeg slettet innlegget helt.

    Med min versjon av autisme er jeg ikke alltid like flink til å formulere meg, og det kan derfor lett oppstå misforståelser. Det har det gjort hele livet mitt. Heldigvis vet mine nærmeste at jeg ikke mener noe vondt, selv om jeg kanskje uttrykker meg på feil måte, og de påpeker det ved å for eksempel si at det kanskje ikke var så fint/pent/lurt sagt. Det setter jeg uendelig stor pris på, for i de fleste tilfeller hører jeg det ikke selv. Dere som har sett The Big Bang Theory kan tenke tilbake på når Sheldon er frekk og folk måper, men han forstår ikke hva det var som var feil med det han sa. Det er slik jeg har det. Jeg er riktignok ikke så stor fan av å sammenligne meg med Sheldon Cooper fordi han er rimelig ekstrem, og det er vel aldri sagt at han har Aspergers eller autisme, bare at moren angrer på at hun ikke tok han videre til en spesialist i Houston.

    Uansett, poenget mitt er at jeg ikke alltid formulerer meg riktig og ettersom jeg ikke forstår det selv hjelper det ikke å kjefte på  meg, kritisere meg eller kalle meg dum. For vet du hva? Jeg kan ikke noe for det. En annen ting du helt sikkert ikke vet er at jeg blir ekstremt lei meg og opprørt når jeg oppdager det selv.

    Det som er enda verre for meg oppi det hele er at jeg har vært stor fan av denne toppbloggeren i lang tid. Jeg har sett opp til henne, skrevet utrolig mange støttende ord- både på bloggen og på facebook, og jeg har ved flere anledninger sendt henne mail, melding på facebook og en DM på instagram. Jeg skrev blant annet melding til henne etter at hun skrev noe om at hun ikke hadde så mange venner, at hun følte seg ensom og rett og slett ville ha venner (sistenevnte er en tolkning fra meg, så det er ikke sikkert det er riktig). Jeg har skrevet til henne om utfordringene mine, om hva som er "galt" med meg. Jeg fikk aldri noe svar. Jeg har også gang på gang forsvart henne i diskusjoner med både venner og bekjente, men også offentlig på facebook og VG. 

    Hun kalte meg blant annet en mobber mot slutten, fordi jeg skrev det jeg skrev. Men, mobbet ikke hun like mye meg med det hun skrev? Jeg vet ikke. Hun ble tatt i forsvar av fans, jeg ble ikke tatt i forsvar av noen. Kanskje hun reagerte slik på det jeg skrev fordi hun hadde mye å tenke på privat? Ikke vet jeg. Det var uansett veldig vondt.

    Jeg prøver enda å godtgjøre henne. Jeg prøver å vise at jeg faktisk ikke ønsker noen noe vondt, og jeg både liker og kommenterer det hun skriver. Jeg sender fortsatt støttende og rosende kommentarer. Jeg kritiserer ikke en dritt. Men er ikke dette litt feil? Det var ikke jeg som misforstod? Alikevel sitter jeg med tapet.


    bildelink.

    #samfunn #mobbing #nettmobbing #debatt #samfunnsengasjert #misforstått

  • 21.01.2016 klokken 14:38
  • Samfunn
  • 12 kommentarer
  • Røde kors: det offentlige svikter ungdommer som sliter

    Repost fra min Wordpressblogg, skrevet 7. august 2013

    Store deler av dagene mine da formen er på bunn går med på å lese vg (i tillegg til mye annet). Jeg kommer stadig over artikler som jeg synes og føler er klønete skrevet av folk som ikke vet hva de skriver om, sånn som denne artikkelen som jeg leste for en halvtime siden. Røde Kors - Det offentlige svikter ungdommer som sliter. Teksten under lyder slik "Myndighetene refses". Under her er en liste som Røde Kors mener kan hjelpe til å forebygge ensomhet og psykiske lidelser hos unge.

    DETTE KREVER RØDE KORS:
    Røde Kors vil ha på plass en ny nasjonal forebyggingsplan der økte øremerkede midler til kommunene skal gå til:

    1. Flere rådgivere, lærere og ungdomsklubbledere som har tid til en prat, også etter kontortid.
    2. Flere lavterskelsteder å gå til med sine bekymringer, som skolepsykologer, helsesøstre.
    3. Mer informasjon om hvor man kan henvende seg med problemer.
    4. Flere åpne, inkluderende og gratis fritidstilbud for alle.
    5. Mer plass til psykisk helse i skoleundervisningen.
    6. Bedre opplæring for lærere i psykisk helse.

     

    Med hånden på hjertet kan jeg si at ja, kanskje man kan innføre det, men nei, det kommer ikke til å gjøre noen forskjell. Forskjellen blir hvertfall ikke så altfor stor. Jeg kom inn i psykiatrien da jeg var ni år gammel. Jeg gikk i 4. klasse og hadde allerede slitt ett år med spiseforstyrrelser. Elevene brydde seg ikke (de var for unge til å forstå, men ikke for unge til å gjøre noen vondt), lærerene så rett gjennom meg og ting gikk nedover allerede da.

    Utdannelsen til lærere, psykologer og helsesøstere og gratis fritidstilbud har ikke noe å si. Det handler ikke om det. Det handler om at så alt for mange ikke burde jobbet som det de faktisk jobber som. Det handler om personligheten til lærerne, psykologene og helsesøsterne, ikke utdannelsen. Så virkelig, beklager. Beklager for at jeg ikke har noe tro på det. Jeg har vært gjennom så alt for mye og vært en kasteball altfor lenge til å tro at det er relativt enkelt å fikse på.

    Men her- her er den virkelige, og verste grunnen til mobbing, uansett hvor lite dere vil tro på det så kan man legge en god del skyld over på foreldrene til barn. Ingen er født onde eller slemme, det er slikt man lærer. Om foreldrene snakker stygt om en annen forelder eller om en i klassen som er litt annerledes mens barnet hører på (og tro meg, barn har såkalte lange ører, de hører mye selv om de ikke synes) skaper det store problemer. Det er slik barn lærer å være slemme, fordi foreldrene ikke vet hvordan de skal oppføre seg og hva som kreves av dem som foreldre og medmennesker.


    bildelink

    #samfunn #rødekors #vg #psykiatri #psykiskhelse #mobbing 

  • 20.01.2016 klokken 17:48
  • Samfunn
  • Ingen kommentarer
  • Vis flere innlegg

      Hvordan er det egentlig å være overfølsom?

      Dere har kanskje hørt om det at noen mennesker er overfølsomme for f.eks. andre menneskers følelser, lyder, lukter og generelt sanseinntrykk? Jeg tror et av navnene på det er "indigobarn". Jeg er også overfølsom, men jeg er ikke noe indigobarn- jeg har bare aspergers syndrom.

      Jeg merket det tidlig, og da jeg gikk på ungdomsskolen hadde mammi daglige samtaler med kontaktlæreren min hvor hun fortalte om hvordan jeg hadde det på skolen og hva jeg følte. Læreren min avfeide det konstant med at "Ho e no bare overdramatisk. Det ornær'sæ". 

      Jeg tenkte på det i går.. Er jeg virkelig overdramatisk? I så fall- hvorfor er jeg det? I det sekundet fant jeg svaret. Jeg er ikke egentlig overdramatisk, men fra utsiden og uten å vite om mine utfordringer så kan det godt se slik ut. Jeg er overfølsom, og for meg er disse følelsene helt ekte, og deretter reagerer jeg slik som jeg kan i forbindelse med følelsen. Det er ikke sikkert det er "riktig" reaksjon, det er ikke sikkert jeg har "riktig" ansiktsuttrykk engang. Det er bare slik det er, og det er bare slik JEG er. 

      Det er til tider utrolig slitsomt å være autistisk. Jeg tar inn absolutt alt som foregår rundt meg av lyder, lukter og synsinntrykk. Jeg klarer ikke å skille mellom det som er relevant informasjon og hva som ikke har noe med noe å gjøre. Jeg kan - midt i en samtale - slutte å snakke, stirre tomt ut i luften for så å begynne å snakke igjen. Jeg glemte rett og slett hva jeg sa, fordi noe annet et eller annet sted i rommet distraherte meg. Dere som så videobloggen min i går så det kanskje? Jeg må liksom hente meg inn igjen, selv om jeg bare sitter å snakker til meg selv. Når jeg da blir gjort oppmerksom på det så føler jeg meg så dum. Jeg bruker utrolig mye tid på å tenke at jeg er dum, teit og ikke bra nok, selv om det egentlig bare er fullstendig bortkastet. Det i meg som stammer fra autismen er ikke noe jeg bare kan ta bort, det er slik jeg er. Det er slik jeg er født, og det er slik jeg kommer til å dø. Det er bare meg.

      Så neste gang du tenker at noen er overdramatiske, prøv å tenk på hva som eventuelt ligger bak reaksjonen og følelsene. Lov meg det.


      bildelink

      #psykiskhelse #autisme #aspergerssyndrom #følelser #fordommer 

    • 28.01.2016 klokken 19:55
    • Samfunn
    • 2 kommentarer
    • Er det ikke på tide å støtte hverandre?

      Dette er et innlegg skrevet av meg og  meg alene, det reflekterer kun mine følelser og mitt syn på saken, og du som leser er i full rett til å mene noe annet.

      Jeg følte det var greit med en liten disclaimer øverst her, med tanke på det jeg skal skrive, og hvordan jeg tenkte før. Jeg ønsker nemlig å sette lys på det faktum at vi ikke lenger er så flinke til å støtte hverandre- vi velger heller å angripe. Dette er min oppfatning av hva jeg leser rundt om kring på nettet, med tanke på at det er utrolig enkelt å dele sine meninger og følelser om ting (både viktige og heller uviktige saker), nå i 2016. 

      Flere og flere får øynene opp for hva dyremishandling er, hvorden pels- og kjøttindustrien behandler dyr og hvordan dyretesting av produkter foregår, og det er helt fantastisk! Det er så bra at flere tar et standpunkt og uttaler seg. Men jeg har også lagt merke til hvor kjappe vi er med å dømme folk som ikke gjør det samme. Jeg har i lang tid vært medlem av flere veganergrupper på facebook, og merker at det spesielt der er et veldig dømmende miljø. Det endte med at jeg meldte meg ut av et par, og at jeg kun er med i en nå, for å få tips, råd og inspirasjon. 

      Det er ikke vanskelig å bytte ut et par produkter i sminkehyllen din eller å boikotte alt som er laget av pels og skinn, men å virkelig skulle endre livsstilen sin for å være 100% dyrevennlig og vegansk er faktisk vanskelig. Hvertfall i de fleste land. Det betyr nemlig at du antageligvis må gi slipp på 90% av ting du har i livet ditt, ting du ikke engang var klar over at hadde noe med dyr å gjøre. Det er en utrolig stor omveltning, og veldig uvandt, spesielt om du er så ukomfortabel med forandringer som jeg som autist er. I tillegg så er det alt det med klær o.l. som knyttes til fabrikker i Kina, Taiwan, Thailand mm. som benytter seg av barnearbeid og underbetaler sine ansatte. 

      Om man skal gjøre alle her i verden fornøyde så er vi stuck i en strisekk, i vår egen trehytte som vi har bygget og vi planter all maten vår selv. Det tar oss ganske langt tilbake i tid, ikke sant? Er det virkelig det vi vil? Jeg tviler sterkt... Så hvorfor kan vi ikke begynne å støtte hverandre og heie på hverandre?!

      Jeg har selv tidligere fått kritikk for at jeg til tross for mitt fokus på dyrevennlige og veganske produkter så bruker jeg faktisk The Body Shop, som igjen eies av L'Oreal. Det som er fokuset der er at en viss andel av inntektene til TBS går tilbake til L'Oreal som igjen bruker sine midler på dyretesting. Så hvorfor fortsette jeg å bruke det? Jo, jeg er av den oppfatning at om flere og flere heller boikotter 90% av merkene som tester på dyr så vil søsterselskapene som L'Oreal være nødt til å endre seg. Alt handler om supply and demand, og om ingen lenger vil kjøpe produkter som er testet på dyr så må de jo slutte. I tillegg følger jeg med på PETA (People for the Ethical Treatment of Animals) sine sider og oppdateriner, og om ett merke er vegansk og dyrevennlig nok for dem, så er det det for meg også.

      Det er superbra om noen boikotter det og det kosmetikkmerket på grunn av for eksempel dyretesting, eller velger å boikotte det og det klesmerket fordi det har kommet frem at de bruker barnearbeidere eller har urettferdig lønn og jobbmiljø. Hvert menneske har sin sak de brenner for, og om du brenner for noe som kan gjøre en forskjell her i verden så fortjener du virkelig all applaus, støtte og ros! Du er et godt menneske!

      EDIT: Jeg har selv vært der hvor jeg har kritisert mennesker for å ikke boikotte alt som jeg har gjort, men jeg ser nå at det er feil. Så jeg beklager til de personene som eventuelt har følt seg truffet og som jeg har såret tidligere. Jeg har vokst veldig de siste ukene på akkurat det her.

      #samfunn #meninger #selvmotsigende #hyklersk #støtte #forskjell

       

    • 26.01.2016 klokken 20:27
    • Samfunn
    • 6 kommentarer
    • Kjære toppblogger, du som syntes det var helt greit å latterligjøre meg online

      For litt mer enn en uke siden delte jeg en sak på min egen facebookprofil, en sak som betyr mye for meg. Det var på min facebookprofil den var synlig, offentlig, men likevel på min profil og kun der. Hvordan denne toppbloggeren og en annen jente fant min profil og hva jeg hadde skrevet aner jeg ikke, men en misforståelse oppstod tydeligvis. 

      Jeg fikk beskjed om at jeg var frekk. At jeg ikke kunne noen ting om -said subject-. Og i det store og det hele at jeg var en dårlig person, og ikke minst dum. Jeg satt oppe hele natten og gråt. Jeg prøvde å forsvare meg selv og det jeg skrev, men det jeg  egentlig mente kom ikke frem fordi de allerede hadde bestemt seg. Jeg var dum. Jeg hadde panikk. Hvorfor? Fordi det mange timer etter fortsatte å tikke inn likes på de kommentarene som gikk på meg som person, selv etter at jeg hadde satt innlegget til usynlig. Hadde de delt det på sine egne facebookprofiler? Jeg vet ikke. Jeg endte opp med å screenshote hva som ble skrevet, før jeg slettet innlegget helt.

      Med min versjon av autisme er jeg ikke alltid like flink til å formulere meg, og det kan derfor lett oppstå misforståelser. Det har det gjort hele livet mitt. Heldigvis vet mine nærmeste at jeg ikke mener noe vondt, selv om jeg kanskje uttrykker meg på feil måte, og de påpeker det ved å for eksempel si at det kanskje ikke var så fint/pent/lurt sagt. Det setter jeg uendelig stor pris på, for i de fleste tilfeller hører jeg det ikke selv. Dere som har sett The Big Bang Theory kan tenke tilbake på når Sheldon er frekk og folk måper, men han forstår ikke hva det var som var feil med det han sa. Det er slik jeg har det. Jeg er riktignok ikke så stor fan av å sammenligne meg med Sheldon Cooper fordi han er rimelig ekstrem, og det er vel aldri sagt at han har Aspergers eller autisme, bare at moren angrer på at hun ikke tok han videre til en spesialist i Houston.

      Uansett, poenget mitt er at jeg ikke alltid formulerer meg riktig og ettersom jeg ikke forstår det selv hjelper det ikke å kjefte på  meg, kritisere meg eller kalle meg dum. For vet du hva? Jeg kan ikke noe for det. En annen ting du helt sikkert ikke vet er at jeg blir ekstremt lei meg og opprørt når jeg oppdager det selv.

      Det som er enda verre for meg oppi det hele er at jeg har vært stor fan av denne toppbloggeren i lang tid. Jeg har sett opp til henne, skrevet utrolig mange støttende ord- både på bloggen og på facebook, og jeg har ved flere anledninger sendt henne mail, melding på facebook og en DM på instagram. Jeg skrev blant annet melding til henne etter at hun skrev noe om at hun ikke hadde så mange venner, at hun følte seg ensom og rett og slett ville ha venner (sistenevnte er en tolkning fra meg, så det er ikke sikkert det er riktig). Jeg har skrevet til henne om utfordringene mine, om hva som er "galt" med meg. Jeg fikk aldri noe svar. Jeg har også gang på gang forsvart henne i diskusjoner med både venner og bekjente, men også offentlig på facebook og VG. 

      Hun kalte meg blant annet en mobber mot slutten, fordi jeg skrev det jeg skrev. Men, mobbet ikke hun like mye meg med det hun skrev? Jeg vet ikke. Hun ble tatt i forsvar av fans, jeg ble ikke tatt i forsvar av noen. Kanskje hun reagerte slik på det jeg skrev fordi hun hadde mye å tenke på privat? Ikke vet jeg. Det var uansett veldig vondt.

      Jeg prøver enda å godtgjøre henne. Jeg prøver å vise at jeg faktisk ikke ønsker noen noe vondt, og jeg både liker og kommenterer det hun skriver. Jeg sender fortsatt støttende og rosende kommentarer. Jeg kritiserer ikke en dritt. Men er ikke dette litt feil? Det var ikke jeg som misforstod? Alikevel sitter jeg med tapet.


      bildelink.

      #samfunn #mobbing #nettmobbing #debatt #samfunnsengasjert #misforstått

    • 21.01.2016 klokken 14:38
    • Samfunn
    • 12 kommentarer
    • Røde kors: det offentlige svikter ungdommer som sliter

      Repost fra min Wordpressblogg, skrevet 7. august 2013

      Store deler av dagene mine da formen er på bunn går med på å lese vg (i tillegg til mye annet). Jeg kommer stadig over artikler som jeg synes og føler er klønete skrevet av folk som ikke vet hva de skriver om, sånn som denne artikkelen som jeg leste for en halvtime siden. Røde Kors - Det offentlige svikter ungdommer som sliter. Teksten under lyder slik "Myndighetene refses". Under her er en liste som Røde Kors mener kan hjelpe til å forebygge ensomhet og psykiske lidelser hos unge.

      DETTE KREVER RØDE KORS:
      Røde Kors vil ha på plass en ny nasjonal forebyggingsplan der økte øremerkede midler til kommunene skal gå til:

      1. Flere rådgivere, lærere og ungdomsklubbledere som har tid til en prat, også etter kontortid.
      2. Flere lavterskelsteder å gå til med sine bekymringer, som skolepsykologer, helsesøstre.
      3. Mer informasjon om hvor man kan henvende seg med problemer.
      4. Flere åpne, inkluderende og gratis fritidstilbud for alle.
      5. Mer plass til psykisk helse i skoleundervisningen.
      6. Bedre opplæring for lærere i psykisk helse.

       

      Med hånden på hjertet kan jeg si at ja, kanskje man kan innføre det, men nei, det kommer ikke til å gjøre noen forskjell. Forskjellen blir hvertfall ikke så altfor stor. Jeg kom inn i psykiatrien da jeg var ni år gammel. Jeg gikk i 4. klasse og hadde allerede slitt ett år med spiseforstyrrelser. Elevene brydde seg ikke (de var for unge til å forstå, men ikke for unge til å gjøre noen vondt), lærerene så rett gjennom meg og ting gikk nedover allerede da.

      Utdannelsen til lærere, psykologer og helsesøstere og gratis fritidstilbud har ikke noe å si. Det handler ikke om det. Det handler om at så alt for mange ikke burde jobbet som det de faktisk jobber som. Det handler om personligheten til lærerne, psykologene og helsesøsterne, ikke utdannelsen. Så virkelig, beklager. Beklager for at jeg ikke har noe tro på det. Jeg har vært gjennom så alt for mye og vært en kasteball altfor lenge til å tro at det er relativt enkelt å fikse på.

      Men her- her er den virkelige, og verste grunnen til mobbing, uansett hvor lite dere vil tro på det så kan man legge en god del skyld over på foreldrene til barn. Ingen er født onde eller slemme, det er slikt man lærer. Om foreldrene snakker stygt om en annen forelder eller om en i klassen som er litt annerledes mens barnet hører på (og tro meg, barn har såkalte lange ører, de hører mye selv om de ikke synes) skaper det store problemer. Det er slik barn lærer å være slemme, fordi foreldrene ikke vet hvordan de skal oppføre seg og hva som kreves av dem som foreldre og medmennesker.


      bildelink

      #samfunn #rødekors #vg #psykiatri #psykiskhelse #mobbing 

    • 20.01.2016 klokken 17:48
    • Samfunn
    • Ingen kommentarer
    hits