Lukk meny
Tanker

Ulv i fåreklær

Vi skriver mye om kjærlighetssorg. Vi ser filmer, vi hører sanger og vi leser artikler om det. Kjærlighetssorg ved tap av en kjæreste altså, men hva med kjærlighetssorgen man kjenner på når man mister venner?

Den bunnløse sorgen man føler over at man mister noen man trodde man skulle bli gammel sammen med. Når man finner ut hvordan h*n har tvinnet deg rundt lillefingeren mens du har prøvd - virkelig prøvd - å stabilisere vennskapet. Når du har åpnet huset ditt for denne vennen fordi h*n ikke hadde noe sted å dra.

Den dagen du får vite at h*n satt på gjesterommet i timesvis for å snakke trash om deg på sin hemmelige instagram, på messenger, tumblr, kik og what not, mens du i din naive tro var sikker på at h*n trengte litt tid alene, den dagen knuses hjerte ditt. 

Jeg kan med sikkerhet si at for meg føles dette verre enn noen kjærlighetssorg for noen kjærester. Men hvor er bøkene, filmene og sangene om dette? Jeg kan ikke si jeg har merket meg noen. Hvor er livsstilsartiklene som har tittel "hvordan gå videre etter et vennskapsbrudd"? Det er vel ikke en "thing" nettopp fordi man bare regner med at alle har nok av venner, så om dette skjer så har det ingen stor innvirkning eller påvirkning i et liv. Men oh boy, så feil de kan ta!

Det eneste man finner trøst i er at man ikke er den eneste som har blitt utsatt for dette spillet.








kilde//tumblr

#vennskapsbrudd #vennskap #bestevenner #kjærlighetssorg
 

  • 29.07.2017 klokken 18:18
  • Tanker
  • Én kommentar
  • Er det virkelig så lett?

    Advarsel: kan være triggende/fullstendig uten filter

    Venner kommer og går, ja- virkelig. I det siste har jeg blitt så lei, lei av absolutt alt sammen. Ikke misforstå, for helgen min har vært helt fantastisk. Tønsbergmessa/Messafestivalen med Tina hvor vi hørte på Cir.cuz og Morgan Sulele var insane. Jeg møtte sinnsykt mange folk jeg ikke har sett på årevis og det har vært veldig koselig, i tillegg til at Petter var hjemme og ventet da jeg var ute i går. Men sånn ellers, så er jeg lei.

    Jeg er lei av mitt eget lille Blurryface som hvisker meg i øret hele tiden. Jeg er lei av å bli så sliten at jeg blir suicidal. Jeg er lei av at det for mange er så forferdelig lett å si noe den ene dagen, for så å gjøre det helt motsatte dagen etterpå. Jeg er lei av spesialisthelsetjenesten som - beklager uttrykket - faen ikke gjør jobben sin, som bryter ned mer enn de bygger opp, og som gnir meg inn i trynet at jeg er annerledes. 

    Saksbehandlingsfeil etter saksbehandlingsfeil. Løgn etter løgn. Advokat. Trygderetten. Advokat igjen. 

    Jeg føler jeg kaster penger rett ut av vinduet når det kommer til medisiner. Frikort? Neida. Medisinene blir ikke dekket. Nivåene i blodet er perfekt, men har jeg det bedre? Nope. Blurryface sier at jeg aldri kommer til å bli bra, at jeg aldri får til noe. Ikke engang å skrive dette. 

    Alkoholrus for å gå ut å gjøre ting som andre klarer så lett som bare det. 

    Men i det minste inntar jeg ingen ulovlige substanser. Det er godt det er noe bra ved dette.

    #padmeutenfilter #psykiskhelse #mentalhelse #spesialisthelsetjenesten #nav #annerledes #autisme #asperger

  • 14.05.2017 klokken 22:37
  • Tanker
  • 6 kommentarer
  • Når ting svikter

    Tingen jeg vil skrive om er nemlig systemet. Systemet som skal støtte opp om, veilede og gi de som trenger litt ekstra, muligheten til å leve et bra liv. Det systemet som skal gjøre det mulig for "sånne som meg" å akseptere seg selv, å kunne utvikle seg og til å en gang stå på egne bein. Dette har sviktet. Systemet har sviktet så grådig at jeg har lyst til å gråte. 

    Dagen i dag har vært både fin og vond på en og samme stund, så jeg er veldig takknemlig for at jeg har noen timer helt for meg selv nå i kveld. Jeg trenger det. Jeg trenger å omfavne det faktum at det er fredag, at jeg lever og at jeg kan puste lettet ut- for enda en ny uke er overstått. Jeg priser meg lykkelig for å ha en fantastisk mor, verdens beste kjæreste, en fastlege som ser meg for den jeg er og en sinnsykt bra kontakt i kommunepsykiatrien. 

    Om jeg bare holder hodet høyt, holder ut og prøver å se noe positivt i alt så må det jo gå bra.

    #samfunn #psykiskhelse #mentalhelse #autisme #aspergerssyndrom #asperger #aspergerblogg 

  • 03.03.2017 klokken 18:47
  • Tanker
  • 4 kommentarer
  • Different but not less

    Det tok litt lenger tid enn jeg trodde og håpet på, men nå ligger videoen jeg snakket om i går ute! 

    Jeg er spent, jeg gruer meg, jeg gleder meg. Jeg har rett og slett ekstremt blandede følelser om å dele det via video, men here we go dere. 
     

  • 02.03.2017 klokken 21:13
  • Tanker
  • 4 kommentarer
  • Jeg føler meg ikke velkommen

  • 17.11.2016 klokken 20:00
  • Tanker
  • 6 kommentarer
  • Tirsdagstanker

    Ikke den aller mest interessante overskriften men noen ganger finnes ikke dét. Jeg skulle egentlig skrive alt det her i går så det er vel mer riktig med "mandagstanker", men i går var jeg rett og slett for sliten til å orke å poste noen ting. Det er noe av det angst og depresjon gjør med deg- det kan gi deg en følelse av å være konstant sliten, trøtt og "ferdig" med alt. 

    Jeg tenkte litt på det med sosiale medier og kjendiser. Det at youtube er utrolig stort nå og hvordan jeg ikke har fått med meg sånne ting. Jeg får sjeldent med meg hva som er populært av musikk, filmer eller serier heller. Men hvorfor jeg ikke har fått med meg det? Jeg lever som regel i min egen boble, føler at jeg sitter på utsiden av den verdenen de fleste andre lever i. Jeg er deprimert, jeg har sosial angst, generell angst og får panikkanfall, jeg har Aspergers syndrom. Jeg er psykisk syk. Det er vondt å tenke på det, men det er jo bare sånn det er. Jeg må lære meg å leve med det, akseptere det og se fremover. Gå videre hver gang jeg faller, fortsette å drømme om ting og ikke se tilbake på det som har vært. 

    Dette er meg i nå i november 2016. På mange måter minner det meg om jenta jeg var i november 2013, selv om jeg bare var 18 på den tiden og med mindre erfaringer enn det jeg har nå. Jeg har flere arr, flere vonde minner og flere gode minner. Jeg glemmer ting, jeg sover lenge, jeg er i et berg-og-dalbanehumør som ofte stopper nederst og får noen få turer til toppen i løpet av en dag. Men det er slik det er. November 2016. Hvem vet hvordan ting ser ut om et år?

    #mentalhelse #depresjon #angst #autisme #aspergerssyndrom #hverdagstanker #tanker 

  • 15.11.2016 klokken 15:22
  • Tanker
  • 10 kommentarer
  • Hva er vennskap? (Fra et autistisk perspektiv)

    Nå har jeg tenkt mye på hvordan jeg skulle formulere dette innlegget. Både for å gjøre meg forstått og å ikke fornærme eller støte noen. Å gjøre deg selv glad og å samtidig ikke støte noen er egentlig ganske vanskelig til tider, ettersom vi har så utrolig mange forskjellige meninger og følelser. Og følelser? De har absolutt ingen fasit..

    Jeg vet innerst inne at jeg ikke er den eneste som sitter med spørsmålene «hva er et vennskap?» og «hva er egentlig en venn?», men noen ganger føler jeg meg så utrolig alene og ensom om det. 

    På grunn av mine sosiale utfordringer har jeg alltid vært åpen for tips om det sosiale. Jeg har lest om diverse ting, og jeg har også brukte enormt med tid og krefter på å observere og "kopiere" andre. På tross av det så ender det ofte i en eller annen forvirrende misforståelse som gjør meg usikker og jeg ender med å trekke meg unna.

    Det å vite at mennesker tar kontakt med deg, kun for å komme i kontakt med hun som er bestevenninnen din og gutter, som du er så betatt av, flørter med deg for så å komme med kommentarer om hvor vakker, pen og perfekt bestevenninnen din er- dét er vondt. Jeg prøvde å kopiere oppførselen til venninnen min, men jeg kom ingen vei. Jeg har prøvd å være åpen, lyttende, støttende, komme med gode råd og å alltid være tilgjengelig, og jeg kom heller ingen vei med det. 

    Jeg har studert oppførselen til både store bloggere, skuespillere og artister i sosiale medier for å prøve å knekke "kodene", men det finnes tydeligvis ingen fasit. Vi mennesker tiltrekker oss andre på vår egen måte, og alle ser vi etter forskjellige ting i en venn. For min egen del så ønsker jeg noen jeg kan stole på, noen jeg kan vite at er der for meg på samme måte som jeg er der for den. En jeg kan ha interessante samtaler med, lære av og le sammen med. Det viser seg å være vanskelig.. Til og med å finne én av tingene. 

    Altså.. noen er så opptatte av å konkurrere; hvem er penest, hvem er flinkest, hvem er tynnest og hvem sliter mest psykisk. De tre første har jeg en viss forståelse for, men det siste? Hvorfor skulle noen ønsket seg å være psykisk syk. Om du vet hvordan det er så vil du jo ikke være det? Det finnes jo ikke gøy eller givende.. Vi har også det med drama, da. Hvem gjør ditt og datt, hvem snakker sånn og slik. Hvem hadde det på seg det slutty outfitet og hvem snakker bak ryggen på hvem.

    Jeg vet litt om hvilke mennesker jeg kjenner som jeg hvertfall ikke kan stole på. Jeg vet om et par som har for vane å gå bak ryggen på andre, og jeg vet veldig godt hvem som spør meg om penger for så å ikke gi tilbake. Det jeg er så ekstremt usikker på er hvem jeg egentlig kan stole på, hvem jeg kan regne med- og spesielt i krisesituasjoner.

    Det er så mye rart og fælt her i verden, så fra mitt ståsted så forstår jeg virkelig ikke hvorfor vi skal konkurrere så mye, snakke bak ryggen på folk og spre falske rykter. Det viktigste - og logiske - er jo å være ærlig, snill og omtenksom. Det viktigste er jo at vi er åpne, rause og omsorgsfulle. 

    Det viktigste er at vi holder sammen..



     


    Jeg har forresten blitt gjort oppmerksom på at noen har nominert meg til Vixen blog awards. Jeg ble så overrasket, målløs og uendelig glad, så tusen takk! Om du også har lyst til å nominere meg i noen av kategoriene (ble nominert i årets livsstilsblogger) så kan du gjøre det her

    Slik beskriver Vixen årets livsstilsblogg:

    Årets Livsstilsblogg er hverdagsbloggeren som lar leseren komme tett på livet ? på både godt og vondt. Bloggen har en personlig og uformell tone, og deler på en inspirerende og engasjerende måte både små og store øyeblikk. At bloggeren snakker både til og med leseren veier tungt her.

    #vennskap #samfunn #tanker #vixen

  • 11.11.2016 klokken 22:16
  • Tanker
  • 6 kommentarer
  • Om å føle seg defekt

    I noen situasjoner kommer de vanligvis svake autismesymptomene veldig godt frem hos meg. Jeg er flink til å både skjule det og å la vær å si ifra til de rundt meg, men selv føler jeg veldig på det. Jeg føler på at jeg ikke er som alle andre og at jeg ikke fungerer som alle andre. I mangel på et annet ord, så kaller jeg det at jeg føler meg defekt.

    Det handler ikke bare om asperger, de ekstreme stemningsleiene mine eller angsten. Det handler ikke bare om ting jeg har opplevd. Det er en kombinasjon, så vær så snill- aldri tenk at noen andre med depresjon, angst eller autisme nødvendigvis føler seg defekt. Noen er faktisk ganske lykkelige. Jeg derimot.. 

    Jeg føler meg som et ødelagt leketøy. Du vet når barn legger fra seg bamsen eller lekene sine og aldri plukker dem opp igjen, nettopp fordi de er ødelagte? Ja, akkurat slik. En bamse kan man sy, og et leketøy av plastikk kan man kanskje lime, men et ødelagt menneske? Et defekt menneske? Hvorfor gidde å bry seg? Vi lar det ligge, vi lar det være. 

    Jeg har riktignok opplevd å bli tatt på alvor av en fastlege, for aller første gang i hele mitt liv. Jeg er evig takknemlig. Men foreløpig føles det for godt til å være sant. Jeg har fått en fantastisk behandler jeg ikke aner utdannelsen til i psykiatrien her på Nøtterøy, og jeg har en fantastisk og energisk dame jeg snakker med fra autismesenteret. Men også det føles for godt til å være sant. Jeg klamrer meg til håpet om at det kommer til å fortsette slik, men du vet hva ordtaket sier? 

    «Er noe for godt til å være sant, så er det som regel det.»

    Noen ganger føler jeg meg mer som en alien. Eller.. et monster. Altfor mange bruker alien for å beskrive at de ikke føler seg som "mannen i gata", spesielt nå med creepy cute, pastel goth og alt det der som er in. Alien er fint, men monster? Enda bedre.

    For meg kan en klem føles som den verste torturen om jeg er langt nede. Det kan føles som tusenvis av nåler som stikker meg over hele kroppen, eller flammer som slikker seg oppover kroppen min, helt fra tærne og opp til hodet. Jeg venter på å dø av smerten, men det skjer ikke. Det er tross alt bare en klem eller noen armer som holder rundt meg. Andre ganger føles det godt, og det finnes ingen fasit på hva jeg ønsker i en gitt situasjon. 

    Hvordan kan jeg da forvente at andre forstår?

    Jeg løper, jeg faller. Jeg reiser meg opp og børster støvet av klærne mine før jeg starter å løpe igjen.


    bildekilde

    #aspergerssyndrom #asperger #autisme #depresjon #angst #psykiskhelse #tanker #helse

  • 16.10.2016 klokken 21:55
  • Tanker
  • 4 kommentarer
  • Når man velger sosiale medier bort

    Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i at man noen ganger trenger pause fra sosiale medier en stund, enten det er facebook, instagram, blogg, tumblr eller twitter. Nå var det min tur, og jeg føler jeg har fått hentet meg litt inn igjen de siste ukene. Det er fortsatt en del kaos rundt meg og i hodet mitt, men det skjer også fine ting, og fremtiden min begynner å ta form, alikevel velger jeg å holde alt dette privat og for meg selv, fordi jeg ikke har noe behov for å utlevere meg selv på internett for øyeblikket. Det viktigste er nemlig at jeg og mine nærmeste vet, ikke resten av byen, fylket og landet. 

    Noe jeg har lyst til å dele derimot er at jeg har fått startet opp med samtaler i både psykiatrien og på Glenne autismesenter! Det gjør meg så utrolig glad, og jeg har virkelig tro på at ting skal ordne seg selv om det er tøft og tar lang tid. Jeg gruer meg riktignok en del før hver samtale, men jeg tror det bare er nervøsitet for at samtalene skal gå dårlig og at jeg må bytte behandlere for det som føles ut som hundrede gang. Krysser fingrene for at alt går i orden utover høsten og at alt går fint, selv om det begynner å bli mørkere ute. Da får vi bare tenne noen ekstra stearinlys, sette på film og kose oss med kakao, ikkesant? 

    #hverdag #psykiatri #mentalhelse #fremgang #fremtid #autisme #aspergerssyndrom #aspergers

  • 14.09.2016 klokken 16:47
  • Tanker
  • Ingen kommentarer
  • Kreativitet og skrivesperre

    Nå må jeg bare skrive. Ordene har ingen bestemt rekkefølge for øyeblikket, for tankene mine er kaotiske. Det føles i grunn litt som en storm. Tenk det, å ha en storm inni hodet?

    Selv om stormen(e) rundt meg og i meg har vart en stund, så vet jeg at alt vil gå over. Jeg vet ikke om det er i umiddelbar fremtid eller om det tar lang tid, men uansett hva så skal jeg ikke miste troen og håpet mitt.

    Det er faktisk grunnen til fingertatoveringene mine på venstre hånd. Tro, håp, kjærlighet og Deathly Hallows (også kalt always). Jeg er ikke religiøs, men tro, håp og kjærlighet må være noe av det viktigste religion noen gang har brakt med seg. Grunnen til at jeg valgte venstre hånd var forresten fordi det er hånden nærmest hjertet.



     

    Jeg håper (oi, allerede et håp!) at jeg snart får tatt tatoveringen jeg har hatt lyst på ved det ene kragebeinet i mange år; en skulle ✞⚓♡ var nok. Det er tatt rett fra sangen Kakkerlakkene, fremført og skrevet av Oslo Ess. Både Oslo Ess, Admiral P, og OnklP/OnklP og de fjerne slektningene sine sanger har hjulpet meg gjennom gode og vonde tider, helt siden semptember 2012. Det er lenge, og jeg tror nok at musikken deres kommer til å inspirere og hjelpe meg i mange flere år. Livserfaring gir de beste tekstene, det er det ingen tvil om!

    Jeg har forresten blitt flinkere til å høre på kreativiteten min som vanligvis kommer på natten. Jeg har begynt å akseptere at jeg er et sent-på-kvelden- og nattmenneske, som liker roen, stillheten og det vakre i at de fleste mennesker og dyr ligger og sover godt i sengene sine, mens jeg kan lytte til hjertet og tankene mine. Jeg har begynt å spille gitar igjen, jeg driver litt med webdesign (på tide å oppdatere litt her inne!) og jeg har faktisk klart å skrive tre tekster om mine innerste følelser. Det kaller jeg fremgang, uansett om det er drevet frem av smerten jeg føler helt inn til skjeletttet mitt. Den smerten som gnager, verker og skriker, nesten hele døgnet. 

    I det siste har jeg også blitt flinkere til å lytte til hjertet mitt (eller heller en del av hjernen?), med følelser og hele pakka. Jeg har troen på at ting skal ordne seg, jeg vet hva jeg innerst inne vil og jeg vet hva jeg setter høyest og elsker mest her i livet. 

    #tanker #samfunn #tatoveringer #tro #håp #kjærlighet #musikk #kreativitet #skrivesperre

  • 16.07.2016 klokken 15:44
  • Tanker
  • 2 kommentarer
  • Vis flere innlegg

      Tirsdagstanker

      Ikke den aller mest interessante overskriften men noen ganger finnes ikke dét. Jeg skulle egentlig skrive alt det her i går så det er vel mer riktig med "mandagstanker", men i går var jeg rett og slett for sliten til å orke å poste noen ting. Det er noe av det angst og depresjon gjør med deg- det kan gi deg en følelse av å være konstant sliten, trøtt og "ferdig" med alt. 

      Jeg tenkte litt på det med sosiale medier og kjendiser. Det at youtube er utrolig stort nå og hvordan jeg ikke har fått med meg sånne ting. Jeg får sjeldent med meg hva som er populært av musikk, filmer eller serier heller. Men hvorfor jeg ikke har fått med meg det? Jeg lever som regel i min egen boble, føler at jeg sitter på utsiden av den verdenen de fleste andre lever i. Jeg er deprimert, jeg har sosial angst, generell angst og får panikkanfall, jeg har Aspergers syndrom. Jeg er psykisk syk. Det er vondt å tenke på det, men det er jo bare sånn det er. Jeg må lære meg å leve med det, akseptere det og se fremover. Gå videre hver gang jeg faller, fortsette å drømme om ting og ikke se tilbake på det som har vært. 

      Dette er meg i nå i november 2016. På mange måter minner det meg om jenta jeg var i november 2013, selv om jeg bare var 18 på den tiden og med mindre erfaringer enn det jeg har nå. Jeg har flere arr, flere vonde minner og flere gode minner. Jeg glemmer ting, jeg sover lenge, jeg er i et berg-og-dalbanehumør som ofte stopper nederst og får noen få turer til toppen i løpet av en dag. Men det er slik det er. November 2016. Hvem vet hvordan ting ser ut om et år?

      #mentalhelse #depresjon #angst #autisme #aspergerssyndrom #hverdagstanker #tanker 

    • 15.11.2016 klokken 15:22
    • Tanker
    • 10 kommentarer
    • Hva er vennskap? (Fra et autistisk perspektiv)

      Nå har jeg tenkt mye på hvordan jeg skulle formulere dette innlegget. Både for å gjøre meg forstått og å ikke fornærme eller støte noen. Å gjøre deg selv glad og å samtidig ikke støte noen er egentlig ganske vanskelig til tider, ettersom vi har så utrolig mange forskjellige meninger og følelser. Og følelser? De har absolutt ingen fasit..

      Jeg vet innerst inne at jeg ikke er den eneste som sitter med spørsmålene «hva er et vennskap?» og «hva er egentlig en venn?», men noen ganger føler jeg meg så utrolig alene og ensom om det. 

      På grunn av mine sosiale utfordringer har jeg alltid vært åpen for tips om det sosiale. Jeg har lest om diverse ting, og jeg har også brukte enormt med tid og krefter på å observere og "kopiere" andre. På tross av det så ender det ofte i en eller annen forvirrende misforståelse som gjør meg usikker og jeg ender med å trekke meg unna.

      Det å vite at mennesker tar kontakt med deg, kun for å komme i kontakt med hun som er bestevenninnen din og gutter, som du er så betatt av, flørter med deg for så å komme med kommentarer om hvor vakker, pen og perfekt bestevenninnen din er- dét er vondt. Jeg prøvde å kopiere oppførselen til venninnen min, men jeg kom ingen vei. Jeg har prøvd å være åpen, lyttende, støttende, komme med gode råd og å alltid være tilgjengelig, og jeg kom heller ingen vei med det. 

      Jeg har studert oppførselen til både store bloggere, skuespillere og artister i sosiale medier for å prøve å knekke "kodene", men det finnes tydeligvis ingen fasit. Vi mennesker tiltrekker oss andre på vår egen måte, og alle ser vi etter forskjellige ting i en venn. For min egen del så ønsker jeg noen jeg kan stole på, noen jeg kan vite at er der for meg på samme måte som jeg er der for den. En jeg kan ha interessante samtaler med, lære av og le sammen med. Det viser seg å være vanskelig.. Til og med å finne én av tingene. 

      Altså.. noen er så opptatte av å konkurrere; hvem er penest, hvem er flinkest, hvem er tynnest og hvem sliter mest psykisk. De tre første har jeg en viss forståelse for, men det siste? Hvorfor skulle noen ønsket seg å være psykisk syk. Om du vet hvordan det er så vil du jo ikke være det? Det finnes jo ikke gøy eller givende.. Vi har også det med drama, da. Hvem gjør ditt og datt, hvem snakker sånn og slik. Hvem hadde det på seg det slutty outfitet og hvem snakker bak ryggen på hvem.

      Jeg vet litt om hvilke mennesker jeg kjenner som jeg hvertfall ikke kan stole på. Jeg vet om et par som har for vane å gå bak ryggen på andre, og jeg vet veldig godt hvem som spør meg om penger for så å ikke gi tilbake. Det jeg er så ekstremt usikker på er hvem jeg egentlig kan stole på, hvem jeg kan regne med- og spesielt i krisesituasjoner.

      Det er så mye rart og fælt her i verden, så fra mitt ståsted så forstår jeg virkelig ikke hvorfor vi skal konkurrere så mye, snakke bak ryggen på folk og spre falske rykter. Det viktigste - og logiske - er jo å være ærlig, snill og omtenksom. Det viktigste er jo at vi er åpne, rause og omsorgsfulle. 

      Det viktigste er at vi holder sammen..



       


      Jeg har forresten blitt gjort oppmerksom på at noen har nominert meg til Vixen blog awards. Jeg ble så overrasket, målløs og uendelig glad, så tusen takk! Om du også har lyst til å nominere meg i noen av kategoriene (ble nominert i årets livsstilsblogger) så kan du gjøre det her

      Slik beskriver Vixen årets livsstilsblogg:

      Årets Livsstilsblogg er hverdagsbloggeren som lar leseren komme tett på livet ? på både godt og vondt. Bloggen har en personlig og uformell tone, og deler på en inspirerende og engasjerende måte både små og store øyeblikk. At bloggeren snakker både til og med leseren veier tungt her.

      #vennskap #samfunn #tanker #vixen

    • 11.11.2016 klokken 22:16
    • Tanker
    • 6 kommentarer
    • Om å føle seg defekt

      I noen situasjoner kommer de vanligvis svake autismesymptomene veldig godt frem hos meg. Jeg er flink til å både skjule det og å la vær å si ifra til de rundt meg, men selv føler jeg veldig på det. Jeg føler på at jeg ikke er som alle andre og at jeg ikke fungerer som alle andre. I mangel på et annet ord, så kaller jeg det at jeg føler meg defekt.

      Det handler ikke bare om asperger, de ekstreme stemningsleiene mine eller angsten. Det handler ikke bare om ting jeg har opplevd. Det er en kombinasjon, så vær så snill- aldri tenk at noen andre med depresjon, angst eller autisme nødvendigvis føler seg defekt. Noen er faktisk ganske lykkelige. Jeg derimot.. 

      Jeg føler meg som et ødelagt leketøy. Du vet når barn legger fra seg bamsen eller lekene sine og aldri plukker dem opp igjen, nettopp fordi de er ødelagte? Ja, akkurat slik. En bamse kan man sy, og et leketøy av plastikk kan man kanskje lime, men et ødelagt menneske? Et defekt menneske? Hvorfor gidde å bry seg? Vi lar det ligge, vi lar det være. 

      Jeg har riktignok opplevd å bli tatt på alvor av en fastlege, for aller første gang i hele mitt liv. Jeg er evig takknemlig. Men foreløpig føles det for godt til å være sant. Jeg har fått en fantastisk behandler jeg ikke aner utdannelsen til i psykiatrien her på Nøtterøy, og jeg har en fantastisk og energisk dame jeg snakker med fra autismesenteret. Men også det føles for godt til å være sant. Jeg klamrer meg til håpet om at det kommer til å fortsette slik, men du vet hva ordtaket sier? 

      «Er noe for godt til å være sant, så er det som regel det.»

      Noen ganger føler jeg meg mer som en alien. Eller.. et monster. Altfor mange bruker alien for å beskrive at de ikke føler seg som "mannen i gata", spesielt nå med creepy cute, pastel goth og alt det der som er in. Alien er fint, men monster? Enda bedre.

      For meg kan en klem føles som den verste torturen om jeg er langt nede. Det kan føles som tusenvis av nåler som stikker meg over hele kroppen, eller flammer som slikker seg oppover kroppen min, helt fra tærne og opp til hodet. Jeg venter på å dø av smerten, men det skjer ikke. Det er tross alt bare en klem eller noen armer som holder rundt meg. Andre ganger føles det godt, og det finnes ingen fasit på hva jeg ønsker i en gitt situasjon. 

      Hvordan kan jeg da forvente at andre forstår?

      Jeg løper, jeg faller. Jeg reiser meg opp og børster støvet av klærne mine før jeg starter å løpe igjen.


      bildekilde

      #aspergerssyndrom #asperger #autisme #depresjon #angst #psykiskhelse #tanker #helse

    • 16.10.2016 klokken 21:55
    • Tanker
    • 4 kommentarer
    • Når man velger sosiale medier bort

      Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i at man noen ganger trenger pause fra sosiale medier en stund, enten det er facebook, instagram, blogg, tumblr eller twitter. Nå var det min tur, og jeg føler jeg har fått hentet meg litt inn igjen de siste ukene. Det er fortsatt en del kaos rundt meg og i hodet mitt, men det skjer også fine ting, og fremtiden min begynner å ta form, alikevel velger jeg å holde alt dette privat og for meg selv, fordi jeg ikke har noe behov for å utlevere meg selv på internett for øyeblikket. Det viktigste er nemlig at jeg og mine nærmeste vet, ikke resten av byen, fylket og landet. 

      Noe jeg har lyst til å dele derimot er at jeg har fått startet opp med samtaler i både psykiatrien og på Glenne autismesenter! Det gjør meg så utrolig glad, og jeg har virkelig tro på at ting skal ordne seg selv om det er tøft og tar lang tid. Jeg gruer meg riktignok en del før hver samtale, men jeg tror det bare er nervøsitet for at samtalene skal gå dårlig og at jeg må bytte behandlere for det som føles ut som hundrede gang. Krysser fingrene for at alt går i orden utover høsten og at alt går fint, selv om det begynner å bli mørkere ute. Da får vi bare tenne noen ekstra stearinlys, sette på film og kose oss med kakao, ikkesant? 

      #hverdag #psykiatri #mentalhelse #fremgang #fremtid #autisme #aspergerssyndrom #aspergers

    • 14.09.2016 klokken 16:47
    • Tanker
    • Ingen kommentarer
    • Kreativitet og skrivesperre

      Nå må jeg bare skrive. Ordene har ingen bestemt rekkefølge for øyeblikket, for tankene mine er kaotiske. Det føles i grunn litt som en storm. Tenk det, å ha en storm inni hodet?

      Selv om stormen(e) rundt meg og i meg har vart en stund, så vet jeg at alt vil gå over. Jeg vet ikke om det er i umiddelbar fremtid eller om det tar lang tid, men uansett hva så skal jeg ikke miste troen og håpet mitt.

      Det er faktisk grunnen til fingertatoveringene mine på venstre hånd. Tro, håp, kjærlighet og Deathly Hallows (også kalt always). Jeg er ikke religiøs, men tro, håp og kjærlighet må være noe av det viktigste religion noen gang har brakt med seg. Grunnen til at jeg valgte venstre hånd var forresten fordi det er hånden nærmest hjertet.



       

      Jeg håper (oi, allerede et håp!) at jeg snart får tatt tatoveringen jeg har hatt lyst på ved det ene kragebeinet i mange år; en skulle ✞⚓♡ var nok. Det er tatt rett fra sangen Kakkerlakkene, fremført og skrevet av Oslo Ess. Både Oslo Ess, Admiral P, og OnklP/OnklP og de fjerne slektningene sine sanger har hjulpet meg gjennom gode og vonde tider, helt siden semptember 2012. Det er lenge, og jeg tror nok at musikken deres kommer til å inspirere og hjelpe meg i mange flere år. Livserfaring gir de beste tekstene, det er det ingen tvil om!

      Jeg har forresten blitt flinkere til å høre på kreativiteten min som vanligvis kommer på natten. Jeg har begynt å akseptere at jeg er et sent-på-kvelden- og nattmenneske, som liker roen, stillheten og det vakre i at de fleste mennesker og dyr ligger og sover godt i sengene sine, mens jeg kan lytte til hjertet og tankene mine. Jeg har begynt å spille gitar igjen, jeg driver litt med webdesign (på tide å oppdatere litt her inne!) og jeg har faktisk klart å skrive tre tekster om mine innerste følelser. Det kaller jeg fremgang, uansett om det er drevet frem av smerten jeg føler helt inn til skjeletttet mitt. Den smerten som gnager, verker og skriker, nesten hele døgnet. 

      I det siste har jeg også blitt flinkere til å lytte til hjertet mitt (eller heller en del av hjernen?), med følelser og hele pakka. Jeg har troen på at ting skal ordne seg, jeg vet hva jeg innerst inne vil og jeg vet hva jeg setter høyest og elsker mest her i livet. 

      #tanker #samfunn #tatoveringer #tro #håp #kjærlighet #musikk #kreativitet #skrivesperre

    • 16.07.2016 klokken 15:44
    • Tanker
    • 2 kommentarer
    hits